Hva gjør vi?

Toffskij skrev:

Jeg ville heller aldri utelatt bare den ene. Men jeg hadde uten skrupler gått for et mindre selskap.

Samme her.

Teofelia skrev:

Da ville jeg invitert akkurat disse, for min del. 🙂

Det får vi ikke lov til. Det skal være naturlige avgrensninger.

Cumulus skrev:

Det får vi ikke lov til. Det skal være naturlige avgrensninger.

Det er ikke skolen som bestemmer hvem dere skal invitere i bursdagen til sønnen deres. Skolen har absolutt ingen ting med det å gjøre. Det eneste skolen kan legge seg opp i, er om dere kan dele ut invitasjoner på skolen, og det er jo lett å unngå. Skolen kan i tillegg ha begrensninger på hvem som får låne gymsal, SFO-lokaler o.l.

Hvem eller hvor mange dere inviterer til deres eget hus, utenom skoletiden, har ingenting med skolen å gjøre. 🙂

Jeg forstår jo det Teofelia, men de anmoder sterkt om det på hvert eneste foreldremøte. Selvfølgelig har de ingen lovpålagt rett.

Cumulus skrev:

Jeg forstår jo det Teofelia, men de anmoder sterkt om det på hvert eneste foreldremøte. Selvfølgelig har de ingen lovpålagt rett.

Jeg tenker at slike regler først og fremst gjelder for dem som ikke blir mobbet og slått på skolen, og hensikten er å skape et best mulig skoleklima, ikke gjøre det vanskeligere for dem som allerede sliter.

Jeg har vært svært så pliktoppfyllende og inkluderende i forhold til Frøknas skoletid. Jeg er jo veldig for slike "regler" i prinsippet - og vanligvis også i praksis. I forhold til Minsta, derimot, som har behov litt utover det vanlige, tilpasser jeg akkurat slik det passer oss og henne best. Og jeg både forventer og får forståelse for dette.

Selvfølgelig anmoder de sterkt, og det er jo bra. Her hvor vi bor er det en del som rett og slett ikke har plass til så mange barn hjemme hos seg, og man kan heller ikke forvente at alle har råd til lekeland etc. Men så lenge veldig mange inviterer hele klassen/alle guttene/jentene, må det være greit at noen av bursdagene er små.

Teofelia.. Du snakker om å ikke gjøre det vanskeligere for den som allerede sliter.
En seksåring som slår kan også være et barn som sliter.

Hvem tenker du bør kunne utestenge dette barnet fordi dette barnet er som det er? Kun de som blir plaget eller alle?

En sekåring som slår kan også være sterkt plaget av mer verbale medelever, men det er det fysiske reaksjonsmønsteret som blir reagert på.

Jeg tenker ikke at man skal inkludere i alle ekstreme situasjoner, men at man skal prøve andre metoder enn utestengelse først.
Frykt er heller ikke en statisk tilstand, ei heller at et barn slår.

Noen ganger kan barn som ikke er som alle andre og som heller ikke er fysiske bli utestengt. Er det ok?

Jeg er veldig glad for skolens policy og at man forsøker å få til å inkludere. Uten dette tror jeg enkelte elever, også ikke-fysiske elever som har litt spesielle behov lett kunne blitt utestengt.

Jeg hadde heller utelatt en enn aa utsette min sönn for redsel og gruing foran bursdagen sin som skal vaere hans dag og en av aarets fineste dager.

Guava skrev:

Frykt er heller ikke en statisk tilstand, ei heller at et barn slår.

Dette er et viktig poeng. Det at de er 6-åringer betyr ikke at redselen ikke betyr noe, men det kan hjelpe å snakke med barnet om hva han er redd for, hvorfor han tror han blir slått, hjelpe ham å få tilbake mestringsfølelse i situasjonen. Utrygghet og smerte er én ting, men opplevelsen av å bli krenket er ofte det som er verst, og kan kanskje endres på dersom det viser seg at denne gutten ikke slår akkurat ham av noen spesiell grunn?

Guava: Mine svar er nok noe preget at at jeg har en åtteåring som i flere år har vært redd for å gå på skolen og som har utviklet sosial angst som følge av langvaring, fysisk mobbing og regelrett banking på skolen, av en medelev som har pekt seg ut henne, samt et par stykker til, som sine private hakkekyllinger, men jeg skal prøve å svare så generelt jeg bare kan.

Jeg syns inkludering er viktig. Som mor til et barn som absolutt har behov for aktiv inkludering, er jeg svært takknemlig for at de fleste på skolen følger inkluderingsprinsippet, og jeg følger det også selv, etter beste evne. Jeg syns likevel at hensynet til et barn som blir mobbet og slått trumfer hensynet til den som trenger aktiv inkludering.

Jeg ville ikke drømme om å utestenge "han som slår" eller "hun som ikke kan oppføre seg", på generelt grunnlag. Tvert i mot syns jeg det er utrolig bra at den gutten som slår datteren min blir invitert i bursdag til de barna som ikke er redd for ham, men i dette huset får han ikke komme innenfor døren. Dette er trygg sone; her skal hun slippe å være redd for at noen skal komme til å slå henne. Her skal hun slippe å måtte se seg over skulderen for å sjekke hvor hun har ham.

Noe av det viktigste jeg kan gjøre for datteren min, er å anerkjenne at hennes angst og ubehag er reelt og vise henne at jeg tar henne på alvor. For eksempel ved å respektere at hun ikke ønsker å feire bursdagen sin sammen med noen som hun er redd for og som har gjort henne så mye vondt. Jeg har ingen problemer med å skjønne at et barn på åtte år som slår andre, er et barn som selv har det vanskelig, men den som blir slått skal få slippe å ta ansvaret for det.

Din situasjon er spesiell Teofelia. Jeg fikk ikke inntrykk av at situasjonen i hI var sånn som dette. Jeg har også et barn som har opplevd å bli slått og sparket på skolen, men i vår situasjon hadde det blitt helt feil å bare tenke beskyttelse. Vi opplevde også at det ble mye bedre etter en tid.
Dette barnet har utfordringer, men de som blir slått er ikke alltid uskyldige i situasjonen de heller. Noen barn, slik som di jente blir slått uten å ha gjort noe i forkant. I mange andre situasjoner kan det være sammensatt årsaksforhold.

Å oppleve seg utestengt fra bursdag er veldig vondt for en del barn og jeg tror jeg hadde gjort nesten hva som helst for å unngå å utestenge.

Vi har opplevd at barn vi kjenner med ADHD har fått veldig utagerende perioder ved medisinbytte. Det kan være veldig skremmende for medelever og noen ganger kan det føre til at de blir rammet. I en bursdagssammenheng ville jeg likevel ikke unnlate å invitere med mindre det var en ekstremsituasjon. Da ville jeg forsøkt det jeg kunne å trygge barnet mitt (og nå er mitt utgangspunkt et barn uten spesielle vehov og derfor annerledes enn din situasjon) så godt som overhodet mulig slik at ikke denne eleven (som tross alt ikke har kontroll) får en enda sterkere opplevelse av å være utenfor.

Jeg syns ikke nødvendigvis det er noe annerledes i denne situasjonen, siden sønnen til HI sier han er redd for gutten som slår og heller vil droppe bursdag enn å invitere mobberen.

Jeg har opplevd barn som sier de heller vil droppe bursdag enn å invitere noen som har vært slemme. Vi har snakket om det og lovet oppfølging og barnet har blitt invitert. Begge ganger har det endt med at forholdet mellom bursdagsbarnet og den som var uønsket har blitt bitte litt bedre og i alle fall ikke verre. Jeg tror det har vært av betydning at vi foreldre har lovet og klart å følge godt med. Som konsekvens av at vi har fulgt barnet godt i bursdagen har vi blitt bedre kjent med det og ikke minst barnet blitt bedre kjent med oss foreldre til barnet det har vært slem mot. Jeg tror det siste har vært ekstra effektfullt her. Det er ikke like enkelt å være ekkel mot noen du kjenner foreldrene til.
Nå har vi en annen situasjon hjemme. Det er lenge til bursdag, men jeg er helt sikker på at minste vil nekte å ha med et bestemt barn. Her er jeg usikker på om vi foreldre vil klare å bidra med noe i løpet av så kort til som en bursdag. Skolen er veldig på denne saken og det følges opp på flere fronter. Min sønn vil ikke leke med dette barnet på skolen og læreren støtter oss foreldre i at det er helt ok akkurat i denne perioden. Her har vi en helt annen situasjon og selv om jeg er veldig på inkludering tror jeg vi ville funnet en løsning uten det bestemte barnet her. Men ikke utelukket bare denne ene.

Hvis dette barnet har tilsnakkendes foreldre så syns jeg en både imøtekommende og praktisk måte å håndtere dette på er å snakke med dem, der du viser forståelse for at dette er bittesmå unger, at alle har sitt å jobbe med, for noen er det det sosiale som er den største utfordringen, og at vedkommende barn rett og slett ikke har funnet ut av samhandlingen enda og derfor trenger litt mer hjelp og støtte for å få det på plass. Men der du samtidig er tydelig på at for ditt barn så er følgene av dette likevel såpass vanskelige at det rett og slett gruer seg for bursdagen sin, og at du ber dem om hjelp, og spør om de kan være med i bursdagen.

Om du da får et "hæ, næhei, MITT barn slår slett ikke, for jeg har spurt ham/henne og h*n sier at det slett ikke stemmer!" så får du ta følgene av det, og invitere til liten bursdag. Orienter gjerne skolen i en ryddig Mail om hvorfor du gjør det også.

Formuleringen der er litt nedlatende, ser jeg, eller kan sikkert oppfattes sånn, så jeg ville brukt tid på hvordan jeg skulle lagt det frem for foreldrene. Men uansett ha i tankene at dette er noens aller kjæreste, beste lille skatt, en liten plutt som akkurat har begynt på skolen.

Jeg synes du formulerte deg veldig diplomatisk, tror ikke jeg hadde vært like god.

Teofelia skrev:

Jeg syns ikke nødvendigvis det er noe annerledes i denne situasjonen, siden sønnen til HI sier han er redd for gutten som slår og heller vil droppe bursdag enn å invitere mobberen.

Ikke nødvendigvis, men et slikt utsagn kan veldig lett komme fra et barn på seks år og da mener jeg man skal gå ganske langt inn i situasjonen før man utestenger.

Om det var mitt barn som slo ville jeg i alle fall ønsket at foreldre tok problemet opp med meg og ikke bare tydelig stengte barnet ute.

Ut i fra første innlegget ditt virket det som om du var sjokkert over at noen av oss i det hele tatt kunne vurdere å invitere et barn som slo.
Vi har gjort nettopp det og i vår situasjon var det positivt både for vårt barn og det andre barnet. Jeg opplever ikke at vi er ukloke av den grunn.

Gutten som slo og klør er nå en av bestevennene til gutten min. :datapunkt:

Men jeg forstår Teofelias tilfelle. Der hadde heller ikke jeg sluppet inn. 🙁