God morgen! En kjærlighetserklæring til hjemstedet ditt

Vianne Rocher skrev:

Jeg fikk iallefall veldig lyst til å flytte til Oslo av inllegget ditt Tallulah!! Jeg kjente hele turen din på kroppen.

Åh, takk, så hyggelig! Jeg blir egentlig helt forelsket i hele Norge jeg, på fine vår- og sommerdager. Forrige helg kjørte jeg oppover indre østlandet, og siden jeg for en gangs skyld kjørte i stedet for å sitte på så fikk jeg plutselig en helt annet utsikt. Det er idyllisk med gårdene som ligger oppover der, altså.

Tallulah skrev:

Åh, takk, så hyggelig! Jeg blir egentlig helt forelsket i hele Norge jeg, på fine vår- og sommerdager. Forrige helg kjørte jeg oppover indre østlandet, og siden jeg for en gangs skyld kjørte i stedet for å sitte på så fikk jeg plutselig en helt annet utsikt. Det er idyllisk med gårdene som ligger oppover der, altså.

Ja, det er noe med den etterlengtede sommeren som gjør alt så mye bedre :knegg. Iallefall for meg!

Jeg bor jo sikkert på norges vakreste øy, iallefall når vi har fint vær. Jeg er ikke så flink til å se alt det fine her sånne egentlig, men det er fint her, havet, blå himmel, midnattsol, sydenstrender, naturen.

Men samtidig så liker jeg å lese om bylivet, og kunne nok tenkt meg å bo i by, være litt mer anonym rett og slett.

Jeg er jo ikke vokst opp der jeg bor nå, men i nabobygda. Det tar meg bare 15 min å kjøre, og vi har egentlig vært begge steder like mye.
Og nå har jeg slått forsiktig røtter her. Dette er stedet til meg og ungene.

Det er fjell og fjord i tett kontakt. Noen ganger kjører jeg tur, og opp i dalen, før jeg kjører over, og kjører svenskveien ned igjen, bare for å se. Åker, gårder, vann, industri, og det, lille fine sentrumen.
Og kjenne at her bor JEG.

Jeg er stolt over at ungene nå snakker skikkelig dialekt, og elsker det når lillesøster løper inn i barnehagen og roper "æ ska læ-æk me stæ-æna i dag!"

Jeg elsker at jeg kan komme meg til fjord eller fjell på bare en liten kjøretur. Det er uendelig med turmuligheter, og så masse historie!
Jeg elsker å tusle rundt på Stiklestad, og vite at her, her skjedde det noe stort, for lenge, lenge siden.
Det er gravhauger rundt oss på alle kanter. Ei venninne har til og med en i hagen.

Det som er finest med min morgen nå for tiden, er å gå forbi et lite skogholt før inngangen til jobb, hvor det vokser liljekonvaller, storknebb, og hvor det bor rådyr og en fantasillion sangfugler.

Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde;
Sorgen forgik mig paa Ulrikkens Top.
Tænkte paa Bauner, om de skulde brænde,
og byde Mandskab mod Fienden op;
følede Freden, blev glad i min Aand,
og greb til min Cithar med legende Haand.

Sånn omtrentlig på den tiden da skjæra våkner og begynner å skråle som om hun har hatt en svært begivenhetsrik natt, og bare må fortelle om det, omtrent da er det på tide for meg å stå opp.
Trekker vesla inntil meg og snuser inn lukta av den sengevarme ungen som ligger mykt og tungt tett inntil meg. Jeg sniker meg ut av senga og tusler ut på badet. I dusjen har jeg utsikt.
Ser ned på rekker av tak med små hus og hager som fortsatt sover. Mens lukta av shampo trekker seg inn i neseborene, legger dugget seg som et slør over utsikten min, som om det vil hindre meg i å tyvtitte på dagen før jeg er klar.

Jeg går ut og puster inn luft som fortsatt er rå og kjølig, og lukta av våt asfalt sender meg rett tilbake til sommer som barn i nord-norge.
Det er ingen oppe på denne tiden. Selv ikke katten som troner på toppen av søppelkassen.

Kilometer på kilometer legges mellom meg og hjemme.
Over havet, inni fjellet, bompengestasjonene som på denne årstiden konkurrerer med bjørkeskogen i å være grønnest. Tåkedotter som sakte danser over vannet, så trolsk at man skjønner at folk som lever tett inntil naturen, rett som det er ser både hulder og draug. Toppene som i høst var så vakre med nysnø som strødd melis, sliter med å holde på glasuren i det vårsola slikker.

Kjører inn på parkeringen og kjenner at jeg gleder meg til en kopp kaffe.

(Når jeg leser gjenneom innlegget ser jeg at det kanskje ikke er en ode til hjemstedet mitt, mer som en kjærlighetserklæring til rolige, ensomme morgenstunder fra en som faktisk liker å pendle)

Får ikke prikket deg, Tallulah, men finfin beskrivelse

Innlegget ditt var så fint Tallulah at jeg fikk vondt i magen. Av og til savner jeg Oslo sånn skikkelig mye der jeg lurer på om vi gjorde rett med å flytte.

Da passet det fint å rusle til bhg med junior idag. Vi hadde god tid og sparket litt ball i ballbingen på veien. Borettslaget er stort der jeg bor, men jeg liker at det nesten er en egen liten by i seg selv. Skolen, bhg, butikken, lege, bibliotek, apotek kan nås uten å krysse trafikkert vei. Bare med gangvei. Jeg liker lyden av barn som går til skolen, gressklipperne som slår gresset sånn at det lukter herlig nyslått gress. Junior storkoser seg nå på sommeren og siden vi bor sånn som bor har han ganske stor frihet til å bevege seg alene. Trondhjem er en fin by og selv om jeg savner Oslo voldsomt av og til så elsker jeg den avslappa stemningen her i byen. Årne sæ.

vixen skrev:

Innlegget ditt var så fint Tallulah at jeg fikk vondt i magen. Av og til savner jeg Oslo sånn skikkelig mye der jeg lurer på om vi gjorde rett med å flytte.

Trondhjem er en fin by og selv om jeg savner Oslo voldsomt av og til så elsker jeg den avslappa stemningen her i byen. Årne sæ.

Sånn har jeg det også. Savner Oslo, men trives veldig godt her.

Det eg syns er fantastisk med min plass er opplevingar som dette:
- at like før eg parkerer bilen og slepp ungane av for å gå opp vegen til skulen, så står det ein kronhjort 5 meter framfor bilen og ser på oss
- at eg ser grønt ut vinduet i mitt heimekontor - skogar, fjellsider og kulturlandskap
- at på andre sida av skulegjerdet er det lam kvar vår
- at om eg treng hjelp, så står det 20 mann på døra, sjølv om eg berre er ein innflyttar på 4. året.
- at eg har alt dette, 40 minutt frå byen

Å lese disse får jeg til å innse at en del av meg savner det å bo i Bergen, det å jobbe i Bergen sentrum, gå fra togstassjonen og bort på høyden, rusle gjennom et rolig Bergen sentrum en stille morgen, eller småhaste gjennom litt mer levende sentrum på vei hjem.

Men, hjemstedet mitt nå, det elsker jeg av helt andre grunner. Som slett ikke har noe med morgenen å gjøre. Morgenene våre er jeg stort sett inne på badet, hvor der ikke er vindu, og steller og kler på meg selv og to unger, før vi setter oss i bilen og kjører i kø. Nei, det er ikke her du finner min kjærlighet til mitt nye hjemsted.

'Den finner du i fritiden. Den finnes i nærheten til dem som betyr noe for meg. Det er ikke stedet jeg bor (jeg nærer ingen varme følelser til denne plassen. Lokalpatriot er jeg slett ikke. Men det er praktisk, og vi fant et hus vi hadde råd til) men hvor det er. Det er telefonen fra min bror "er dere hjemme? -Ja, vi er ute og leker i hagen. -Fint, det var det vi satset på, vi er på trilletur, så da kommer vi bort i hagen og leker med dere"

Jeg elsker at ungene som leker i hagen litt senere utpå sommeren plukker rips og bringebær til fri forlystelse, og jeg elsker at de som våger seg litt utenfor tomtegrensa finner blåbær også.

Ja, for man går fra huset vårt og bortover veien. Enten tar man til venstre, og i retning hovedveien som fører oss avsted til rushkø og jobb og barnehage. Eller så tar man til høyre, og vips, så er man midt i skogen. Der vokser blåbærene. (og går man litt til på denne stien som ligger helt i utganten av skogen, så kommer man til fotballbana, og enda et stykke til altså bort der min bror bor)

At vi kunne gå på skøyter på vannet vi har som nærmeste nabo i vinter. At vi har hatt besøk av hanen til naboen i hagen i fjor sommer. Naboen er altså en bonde med frittgående høner, og hane.

Jeg bor på et lite sted som egentlig ikke har noe sentrum, men der er en butikk med post-i-butikk ved siden av skolen. Vi har kommunesentrumet et kvarter ene veien, eller nabokommunen og "alle butikker vi trenger, utenom ikea (enn så lenge) et kvarter andre veien, så det er helt greit at vi ikke har det her.

Åjoda, det var kjekt å gå gjennom et bysentrum på vei til jobb, på mange måter hyggeligere enn å kjøre i rushkø og parkere utenfor jobb. Men det er hyggelig når jeg møter fetteren min på parkeringsplassen en morgen også.

Jeg er ikke noe morgenmenneske, egentlig. Men jeg elsker at vi bor nært de som betyr noe for oss, naturen rundt oss og har det vi trenger innen grei rekkevidde likevel.

Nydelig tråd! Og nydelig hovedinnlegg Tallulah!
Det fikk meg til å se for meg turen din som en sommerlig spillefilm. Herlig.

Jeg elsker byen min! Den er så liten at det er kort mellom land og bysentrum, samtidig er den stor nok til å favne storbyfeelingen innimellom.

Om morgenen når vi går ut av huset, og solen skinner og det lukter friskt av regnet som har falt om natten. Ungene i nabolaget er på vei til skole og barnehage og smiler til småtrolla mine som ivrige spretter avgårde bort til bilen, mens de småkjekler om hvem som skal sitte hvor.
Så kjører vi til barnehagen med åpne vinduer og kjenner lukten av sommeren. Vi kjører forbi havna der tre store cruiseskip har lagt til, og hvor ivrige pasasjerer er på vei ut for å se hva Stavanger kan tilby. Vi kjører forbi campingplassen, hvor alle turistene har såvidt begynt å gni søvnen ut av øynene. Vi kjører oppover bakken hvor jeg inni hodet mitt ser alle turene fram og tilbake til/fra min venninne i barndommen.
Vi parkerer på parkeringsplassen mens vi smiler og hilser på noen andre foreldre som har levert sine håpefulle. Vi går bortover veien til barnehagen, uten jakker, og guttene får frydefullt endelig klappe pusekatten som alltid sitter i et portrom, men som normalt sett alltid springer avgårde før de kommer for nær. I barnehagen blir guttene tatt imot av sommerglade ansatte og feriefølelsen er til å ta og føle på.

Turen hjem er fyllt med tanker om helgen og alle turene vi skal ta på mammas barndomsstier.
Jeg elsker virkelig byen min. Her bor jeg, og her VIL jeg bo.

Det er vakkert her nord,
med fjell og fjord,
med himmel og sjø,
og ingen biler i kø.

Her er jeg født, og vokst opp
Som barn var det bare helt topp
Men nå som jeg er eldre og sær
Skulle jeg ønske jeg ikke bodde her.

Det er som om fjellene fanger meg,
Som havet ønsker å sluke meg.
Menneskene kommer så altfor tett på
Jeg skulle ønske jeg kunne gå.

Drømmen er å flytte vekk
Starte på ny, finne en flekk
En flekk med jord som kan dyrkes og slåes
Med hester som vil børstes og klåes.

Bondehjertet mitt banker og banker
Det lengter seg syk med så mange tanker.
En dag vil min drøm bli sann,
Det må den bli, for meg og min mann.

Sånn, det var min tvilsomme kjærlighetserklæring til hjemstedet.. Kan jo se det som en kjærlighetserklæring til mitt framtidige, men fortsatt ukjente, hjemsted!? 🙂

For ein fin tråd. Eg trur me alle treng å setja oss ned av og til og tenkje litt over ting og tang, som t.d. kva ein er glad i med heimstaden sin. I kvardagen har det lett for å forsvinna i mas og tjas.

Det beste med mine heimstad er havet. Eg bur på ei øy, og synet av havet, lyden og lukta er noko av det beste for meg. Uansett kva vær det er. Å sjå bølgjene bryt i vinterstormen, få rutene dekka av sjøsalt sjølv om ein bur langt frå sjøkanten. Eller når sommaren er her, og ein får oppleva svartestilla.
Eg set nok alle mest pris på naturen. Innerst inne er eg eit bymenneske, men klarer ikkje å flytte frå naturen her.

Dette er jo Paradis sa Far da vi satt oss ut med kaffen etter frokost i dag, selv om det er litt jobb å holde det i orden.
Jeg elsker og er evig takknemlig for at vi bor her vi bor. Stort hus med stor hage og masse plass, det er stille og jeg hører bare noen barnestemmer langt borte. Går jeg ut på veien er det 50 meter til skogen med flotte løyper og stier, til og med badevann er det rett i nærheten. 100 meter andre veien er busstoppet og veien til byen. Vakreste lille byen som vil være med blandt de store.
Her er alt sjø og skog, et stort tilbud med kunst og kultur, verdens fineste bibliotek, bryggekanten som har våknet til liv etter en kald vinter.

Jeg vil ikke bo noe annet sted.

Jeg måtte lese igjennom tråden min på nytt i dag morges etter å ha irritert meg over biler som parkerer i sykkelfeltet og barnevognmafiaer som bruker det som trille- og skravlefelt.

For været er vidunderlig! Og i helgen har det vært Grünerløkkadager med masse deilig mat fra boder, skravling med butikkeiere som kjenner en igjen, barn som spretter lykkelig på trampoliner (hos oss som ikke bor i eneboligland er trampolner fremdeles toppen av lykke, og noe man gladelig betaler penger for å få sprette på. Riktignok iført strikker også, så man kom riktig høyt, og kunne ta salto på salto!)

Bakgården min ser ut som Italia, med tørkesnorer hengende mellom vinduene, og jeg kan drikke øl under en bru, med Akerselva klukkende forbi ved føttene mine.

Jeg bor 10 min fra Majorstua, og nesten i tjukkeste skogen. Jeg ser hver morgen ut på en tett vegg av grønt (og tenker at jeg bør ta hekksaksa fatt, snart, og snike meg inn i skogen og rense litt), det er stadig ekorn innom, og stien begynner bak huset vårt og fortsetter langs elva ned til fjorden eller opp i marka.

Kontoret mitt ligger i en sentral gate med trikk ramlende forbi, men utsikten min er grønn-grønn-gtønn. Jeg kan jogge på jobb og enten løpe langs elver, bekker, strender, jorder og kyr, eller gjennom Frognerparken og nydelige Frognerbekkdalen.

Kontrasten mellom bråk og larm og byliv og det friske, grønne og nesten "ville", så tett-i-tett, er nesten det jeg liker best med Oslo.

Jeg savner Oslo så intenst. Jeg skal tilbake dit - en dag.

Oslo er så fin nå! Jeg møter en dame hver dag. Hun går til jobben sin, jeg kjører til min. Hun er alltid så stilig, med drakt og ofte hatt og pene sko og pen veske - jeg tror hun jobber i en av ambassadene - fordi det er mange av dem langs den veien hun går. I dag hadde hun hvit drakt og lys hatt og en bukett peoner i hånden. Sommeren i Oslo er så vakker!