Jeg er jo ikke vokst opp der jeg bor nå, men i nabobygda. Det tar meg bare 15 min å kjøre, og vi har egentlig vært begge steder like mye.
Og nå har jeg slått forsiktig røtter her. Dette er stedet til meg og ungene.
Det er fjell og fjord i tett kontakt. Noen ganger kjører jeg tur, og opp i dalen, før jeg kjører over, og kjører svenskveien ned igjen, bare for å se. Åker, gårder, vann, industri, og det, lille fine sentrumen.
Og kjenne at her bor JEG.
Jeg er stolt over at ungene nå snakker skikkelig dialekt, og elsker det når lillesøster løper inn i barnehagen og roper "æ ska læ-æk me stæ-æna i dag!"
Jeg elsker at jeg kan komme meg til fjord eller fjell på bare en liten kjøretur. Det er uendelig med turmuligheter, og så masse historie!
Jeg elsker å tusle rundt på Stiklestad, og vite at her, her skjedde det noe stort, for lenge, lenge siden.
Det er gravhauger rundt oss på alle kanter. Ei venninne har til og med en i hagen.
