Er du lokalpatriotisk?

Etter at jeg fikk skolebarn, og dermed mer tilhørighet til miljøet og stedet der jeg bor, så har jeg kjent noen forbløffende blaff av lokalpatriotisme. Tidligere har jeg vært glad i stedet jeg bor, og jeg har trivdes godt, men dette er anderledes.

Jeg fniser ikke lenger hemningsløst av kaker oppkalt etter stedet, jeg grubler på hvordan skolen skal få en god plassering i barnetoget på 17. mai, jeg heier på at lilleputtlaget skal slå ut en annen bydel i en eller annen cup, det gleder meg at barnet mitt skal kunne identifisere seg med akkurat dette stedet, jeg syns sanger om stedet kan være litt fine, til tross for at de er bløte og dårlig diktet, og jeg har blitt veldig opptatt av lokalhistorie.

Er dette normalt? Eller er det et tegn på at jeg har blitt gammel?

Har du det sånn med stedet der du bor? Hvordan gir det seg utslag?

Ja. Jeg sipper til denne:


(Kilde: youtube.com)

Jeg er ikke lokalpatriot. Jeg får fnatt når jeg hører bygdasangen om stedet her, og har ellers ingen spesielle følelser for stedet. Jeg flyttet hit litt mot min vilje for ti år siden, og selv om jeg trives akkurat her vi bor nå, så sitter det litt aversjon ingen. Jeg liker både barne- og ungdomsskolen her, og de verner jeg litt om og hadde ikke likt det om folk snakket negativt om dem, men jeg liker ikke bøgdamentaliteten og det utrolig bleke fellesskapet vi har det.

Jeg er ikke lokalpatriot. Jeg får fnatt når jeg hører bygdasangen om stedet her, og har ellers ingen spesielle følelser for stedet. Jeg flyttet hit litt mot min vilje for ti år siden, og selv om jeg trives akkurat her vi bor nå, så sitter det litt aversjon igjen. Jeg liker både barne- og ungdomsskolen her, og de verner jeg litt om og hadde ikke likt det om folk snakket negativt om dem, men jeg liker ikke bøgdamentaliteten og det utrolig bleke fellesskapet vi har her.

For å si det slik, så har jeg et mer sippeforhold til "Vålerenga Kjerke" og "Gamle Gress" enn jeg noen sinne kommer til å få til det stedet jeg bor nå. Jeg stortrives her, og kommer ikke til å flytte med det første, men det er ikke "hjemme" i hjertet mitt.

:innflytter:

Så absolutt. Har flyttet tilbake til barndommens dal, og er overbevist om at det ikke finnes et bedre sted i hele verden.

Jeg tror Divine virkelig ikke er lokalpatriot?

Jeg er lokalpatriot. Jeg liker stedet jeg har bosatt meg på og har utviklet røtter der etterhvert på godt og vondt.

Ja, jeg har blitt lokalpatriot. Og det etter at barn har begynt på skole og fått fritidssyssler her. Fotball-laget har jeg hatt en forhold til siden jeg var 16... selvom vi ikke flyttet hit før jeg var 29 🙂

Njei, jeg har ikke bodd her lenge nok, tror jeg. Det føles enda som om vi bor i et veikryss, selv om det er over 17.000 her.

Jeg har vært veldig glad i de tre stedene jeg har bodd i Oslo, men kjenner som Glitter at når vi nå bor der vi skal bo, og barna slår rot med snart skolestart, fritidsaktiviteter i nærmiljøet etc, så blir jeg bortimot lokalpatriotisk. Men bydelssangen kan jeg ikke da.

Nei.

Eller, jeg forsvarer bydelen hemningsløst i alle debatter, men jeg føler meg ikke hjemme her.

Nei. Jeg trives i bydelen, men fordommene i meg liker andre deler av byen bedre. Men jeg er bypatriot da, om ikke annet.

Tja - ikke så mye nå, tror jeg, men jeg var jo det da jeg var ung og vi konkurrerte i korps og fotball. I begge tilfeller var det Lillestrøm som var hovedfienden, altså der vi bor nå. Fan av LSKs herrelag har jeg imidlertid vært, men i dag gremmes og skjemmes jeg mest over dem og hadde vel knapt kjent igjen mer enn et par spillere på gata.

Jeg er nok ikke så patriotisk nå, annet enn at jeg gjerne forteller hvorfor jeg synes det er fint å bo der vi bor. Jeg er også interessert i lokalstoff og ikke minst -historie, f.eks. Da vi bodde i Oslo, var jeg med i Groruddalen historielag, og forsvarte gjerne bydelen vår spesielt og østkanten generelt . (Jeg fortsetter nok med det, da, selv om vi har flytta ut.)

Jeg er bergenser ...

Vi har jo endt opp med å kjøpe bolig der familien min kommer fra og der jeg er vokst opp, så jeg har jo helt klart et sterkt forhold til stedet. Og kan bli rasende om folk tro jeg bor litt lenger nede her.

Jepp, har blitt veldig lokalpatriotisk etter at poden begynte på fotball i 1. klasse. Idrettsmiljøet, plassen og folkene får meg til å føle meg velkommen, og jeg støtter, så godt jeg kan, opp om lokalsamfunnet.

Det hjelper kanskje også litt at jeg ser at poden er et talent i fotball, og at vi stadig får tilbakemeldinger på det. Det får meg til å engasjerer meg veldig i barneidretten her.

I tillegg er jeg patriotisk til byen min (Fredrikstad) som jeg er veldig stolt av på mange måter.

Det er godt å høre det ikke er bare meg.

Jeg er langt, langt, langt under middels lokalpatriotisk. Og har egentlig ikke den helt store troen på at det skal endre seg når jeg får skolebarn til neste høst.

Jeg har blitt lokalpatriot på mine eldre dager. Det henger nok sammen med at 1) jeg har flyttet noe vannvittig mye i mitt voksne liv og savnet et sted å føle tilhørighet til, 2) jeg har aldri følt noen sterk tilhørighet til stedet der jeg vokste opp, selv om hele familien bor der, 3) det viser seg at familien min opprinnelig stammer fra stedet der jeg bor nå (det finnes t.o.m en bygning som bærer mitt etternavn), og 4) jeg har et barn som gir meg tilknytning til lokalmiljøet.
(Dessuten er det verdens beste by. 😀)

Til der jeg bor? Nei. Til der jeg kommer fra? Oh yes.

glitterchick skrev:

Etter at jeg fikk skolebarn, og dermed mer tilhørighet til miljøet og stedet der jeg bor, så har jeg kjent noen forbløffende blaff av lokalpatriotisme. Tidligere har jeg vært glad i stedet jeg bor, og jeg har trivdes godt, men dette er anderledes.

Jeg fniser ikke lenger hemningsløst av kaker oppkalt etter stedet, jeg grubler på hvordan skolen skal få en god plassering i barnetoget på 17. mai, jeg heier på at lilleputtlaget skal slå ut en annen bydel i en eller annen cup, det gleder meg at barnet mitt skal kunne identifisere seg med akkurat dette stedet, jeg syns sanger om stedet kan være litt fine, til tross for at de er bløte og dårlig diktet, og jeg har blitt veldig opptatt av lokalhistorie.

Er dette normalt? Eller er det et tegn på at jeg har blitt gammel?

Har du det sånn med stedet der du bor? Hvordan gir det seg utslag?

Haha! Ja, etter at jeg fikk skolebarn, så har jeg blitt sånn. Jeg føler en enorm tilhørighet til bydelen vi bor i. Man får i tillegg et enormt nettverk etterhvert.