Overgrep fra mor - fortsatt tabu?

...

Nei, mamma er ikke en hellig tittel.

Hva med Alvdalsaken?

Jeg har aldri opplevd mamma som en hellig tittel, men derimot tror jeg overgrep og overtramp begått av mødre gjerne har en mer subtil karakter, og dermed vanskeligere for andre å ha en klar og tydelig mening om.

Ingen hellig tittel, og jeg har full forståelse for at sviket fra mor føles like ille som sviket fra far i en slik setting.

Så flott at du har gått i terapi og at du og mannen din tar godt vare på barna deres :-)

Mamma er ingen hellig tittel, det finnes mødre som ikke eier snevet av "morsfølelse" for sine barn. Mødre som ikke er annet enn eggdonor og livmor-mor, men som samtidig beskyttes av mange andre fordi mor er mor. Jeg tror, basert på egne erfaringer rundt meg, at sviket fra mor på mange måter er værre enn sviket fra far. For mange "forventer" at det er far som svikter når det først skjer, og ikke at det er mor som svikter så grunnleggende på alle plan i ett barns liv.
Jeg vet til og med om terapauter som i det ene møte sier "det er greit å kutte kontakt med slike mødre" for i neste å ha glemt at det er mor som svikter og sier "man må jo prøve å tilrettelegge for at mor skal ha kontakt også". Det må man absolutt ikke når det er på bekostning av barnet!

Jeg tror du har rett når du skriver at folk flest har langt vanskeligere for å ta inn over seg omfanget av overgrep fra mor enn fra far og synes det er vanskeligere å responere på dette på en god måte. Om det skyldes at tanken på en fæl mor er vanskeligere å svelge enn en fæl far, eller om det er fordi man er mindre eksponert for den type historier, eller om det er fordi det skjer i langt mindre omfang(?), det vet jeg ikke. Men det er veldig bra at du som har opplevd dette tør/orker å stå frem med historien og de reaksjonene du møter fra folk rundt deg, slik at du bidrar til å bryte ned en del av disse fordommene som veldig mange har.

Det høres helt forferdelig ut å bli sviktet slik, av begge foreldrene sine. Jeg er glad for å høre at du har fått hjelp i voksen alder. Også er det veldig fint å høre om den kjærligheten du selv har for ditt eget barn. Og selvsagt får sviket en helt annen dimensjon i det øyeblikket man selv blir mor og skjønner hvordan relasjonen til sine barn egentlig er ment å være.

MammaHeksa skrev:

Men når jeg nevner min mors svik...da kommer alle unnskyldningene på vegne av henne. Alle antagelsene om at hun var sikkert redd for faren min, hun var vel for ung, hun visste vel ikke bedre, hun gjorde sikkert så godt hun kunne.

Jøsses. Jeg synes det er overraskende at mennesker forsvarer slike grusomme handlinger.

For meg er det like ille, enten det er far eller mor som misbruker sitt barn.

Jeg tror nok det fortsatt er mange som synes det er vanskeligere å tro at kvinner kan være overgripere enn at menn er det. Men jeg tror også at det heldigvis er i ferd med å endre seg.

Jeg tror det er viktig med historier for å få endret denne tankegangen, så takk for at du deler.

Jeg syns ikke at mor er noen hellig tittel, og kjenner ganske mange som har trøblete forhold til sine mødre (bare spør her inne), selv om det ikke er ofte det snakkes høyt om fysiske eller seksuelle overgrep.

* borte * La ikke merke til at det var åpent forum.

Så vidt jeg leser HI er det vel også snakk om mødre som ikke deltar aktivt i overgrepene som (av en eller annen grunn - noen mer utilgivelige enn andre) ikke griper inn selv om de skjønner at overgrep finner sted.

oslo78 skrev:

Så vidt jeg leser HI er det vel også snakk om mødre som ikke deltar aktivt i overgrepene som (av en eller annen grunn - noen mer utilgivelige enn andre) ikke griper inn selv om de skjønner at overgrep finner sted.

Jeg er litt usikker på hvem du svarer til, men jeg utdyper likevel, jeg.

Jeg er helt enig med deg i at det på alle måter er svikt om man ikke griper inn når barnet (eller noen andre, for den del) utsettes for overgrep. Det å være en stilltiende part, er likevel å være en part. Det at mennesker som har opplevd det på kroppen forteller hvordan det er, er veldig bra og nødvendig for å bryte opp et tabu.

Nå synseføler jeg, men jeg tror det snakkes mer om psykiske overgrep fra mor, enn andre former for overgrep.

Som mor selv, syns jeg dette er fullstendig ubegripelig. Jeg har sikkert litt lite utviklede sjelsevner, men jeg syns det er veldig vanskelig å se for seg at det går an å ane eller vite om overgrep uten å gjøre noe.

Overgrep - fysiske, emosjonelle og seksuelle - fra foreldre er jo langt på vei tabu uansett hvilke(n) av foreldrene som utfører dem. Kanskje ikke som voksenerfaring, men for de barna på åtte-ti år som vet så aldeles utmerket at dette er en hemmelighet selv bestekompisen aldri må få vite.

Utover det tenker jeg at svaret på spørsmålet ditt er både-og. Jeg jobber innenfor feltet, og opplever vel at de fleste fagpersoner utmerket evner å se at mor kan mishandle.

Jeg har inntrykk av at seksualiserte overgrep er mer tabu når de kommer fra mor. Det tror jeg handler om både forventninger til kvinner, og myten om at man må være aktivt deltagende/ønske det om man har sex med en kvinne.

Fysisk vold fra mor synes jeg det er rikelig med eksempler på, men opplever at rettsvesenet kanskje ser noe lettere på dette enn når far er utøveren. Jeg har opplevd rettssaker hvor min opplevelse er at begge foreldre har utøvd cirka samme mengde vold og at barnet/-a har hatt cirka like forkvaklet tilknytning til begge, men hvor rettsinstanser tilkjenner mor flere sjanser eller mer samvær uten åpenbar grunn.

Emosjonell vold tror jeg mødre er hovedutøvere av. Fordi dette oftere forekommer i alvorlig grad i enforelderfamilier, hvor ingen fungerende forelder kan skjerme, og enforelderfamilier oftest er mor + barn. Det er ellers en form for voldsutøvelse alle faginstanser burde ta mer alvorlig enn det som gjøres.

Men ja, jeg tror kanskje man i større grad leter etter forklaringer - unnskyldninger, om du vil - når mor er den "slemme." Kanskje vi i større grad har et indre bilde av Sint Mann enn av tilsvarende kvinne.

Men hva er emosjonell vold, hvor går grensene på hva som er ok?

For en tid tilbake satt jeg sammen med en gruppe på 6-7 damer. Den ene utbryter med stolthet at hun hadde fått ungene sine til å "lystre" ved å true med å flytte hjemmenfra.

For meg er det over streken. Jeg synes at det å true barna med at du flytter (ikke er glad i dem) om de ikke gjør sånn eller slik er for meg komplett uakseptabelt og ikke det minste morsomt.

Jeg tror det med emosjonell vold og hva som er greit å si og true med varierer veldig fra person til person, og at andre ofte ikke forstår konsekvensene, eller de mulige konsekvensene.

Maz skrev:

Men hva er emosjonell vold, hvor går grensene på hva som er ok?

Det er jo vanskelig å definere veldig spesifikt.

Jeg tenker f.eks tilfeller hvor barn bor med en forelder som vekselvis forteller at de elsker og hater barnet, ønsker det var dødt, aldri skulle vært født, er alt forelderen lever for osv. Ofte en kombinasjon av at barnet tillegges stort ansvar for den voksnes emosjonelle tilstand og relasjonen mellom barn og voksen, samt veldig vekslende respons på barnets behov - fra fullstendig avvisning til nesten påtrengende nærhet, gjerne helt uten at barnet har mulighet til å forutse hvilken tilstand den voksne er i denne dagen og hva som utløser de ulike emosjonene.

Mye forskning tyder på at vekslende god-dårlig fungering hos omsorgsperson er noe av det mest skadelige man kan oppleve som barn. Betydelig verre enn f.eks jevnt dårlig omsorg.

shute skrev:

Mye forskning tyder på at vekslende god-dårlig fungering hos omsorgsperson er noe av det mest skadelige man kan oppleve som barn. Betydelig verre enn f.eks jevnt dårlig omsorg.

Det viste jeg ikke, men intuitivt så gjorde jeg det. Jeg har valgt vekk mennesker fra livet vårt på grunn av den type ustabilitet. Fordi jeg mente Dr Jekhyll og Mr Hyde er veldig vanskelig å forholde seg til.

Jeg synes uansett vi er altfor feige til å si fra. Jeg har selv lukket øynene over den type miljø som barn har vokst opp i, men ikke turt å si fra. Jeg vil altid ha dårlig samvitighet for det.

Nei de er ikke hellige. Jeg mener faktisk at mødre som ikke griper inn i saker de vet, om faktisk er hakket lavere på rangstigen enn de som gjør overgrep. Jeg har nesten ikke ord. For meg handler dette om å svikte så fundamentalt.

Jeg unnskylder heller aldri mødre som gjør overgrep selv.