Misunnelse versus sjalusi

Mjau skrev:

Hva vil du si er forskjellen?

Jeg og mannen var os et vennepar i dag og da ble det snakk om dette.
Jeg og hans samboer kan finne på å bli litt sjalu i enkelte sammenhenger. Mens mennene i våre liv eier ikke tendensen til dette.

Og så snakket vi om det med materielle ting, blir vi sjalu/misunnelig på det andre har?
Her var vi veldig enige, og vi kom frem til at sjalusi har mest med følelser å gjøre. Mens misunnelse kanskje går mer på materielle ting?
Eller?

Og med det samme vi er inne på temaet, er du sjalu? Og blir du lett misunnelig på det andre har, eller er du fornøyd med det du har selv?

ullmor skrev:

Å være misunnelig er å ønske seg noe noen andre har (oppmerksomhet, ting eller hva som helst) og kjenne at du helst skulle hatt det selv.

Sjalusi er sterkere følelser og innebærer et ønske om å ta fra den andre det du er sjalu for. Følelsene sitter dypere enn ved misunnelse.

Monsoon skrev:

Jeg tenker også på sjalusi som en type frykt, mens misunnelse er vonde følelser knyttet til hva andre har (og da ikke kun materielle ting, men kanskje forfremmelser, utseende osv). Jeg er ikke vanligvis plaget av misunnelse, men når jeg nå sitter her og tenker veldig hardt på det så lurer jeg på om jeg ikke opplevde det en gang. Jeg hadde akkurat hatt en abort, og var veldig deppa, hvor en venn av min mann kom og fortalte at de ventet barn og allerede var langt på vei. Da husker jeg at jeg ble skikkelig slått i bakken. Det var en kjip følelse altså.

Sjalusi har jeg ikke vært veldig plaget av. Noen små blaff i starten av forholdet var det vel, inntil jeg følte meg trygg på ham. Men det er mange år siden.

Kitty Bastard skrev:

:utleverer:

Finnes ikke sjalu. Var det når jeg var yngre. Lei av å høre at det betyr at jeg ikke er så glad i mannen som jeg burde være, eller at det betyr at jeg er lei av han. Jeg elsker'n. Han er supermegaduperawesome, og han får tærne mine til å krølle seg. Jeg er bare ikke sjalu.

Misunnelse, derimot, der sliter jeg. Jeg jobber på det, og jeg kjører hardt på "fake it til you make it". Hvis misunnelsesmonsteret biter seg fast så tvinger jeg meg selv til å tenke "åh, så flott for han/henne/de" og utelukket det. Det funker, og har gjort det lenge, og jeg føler virkelig genuin glede også når noen jeg er glad i får noe fint, altså. Jeg er ikke helt på trynet, heldigvis.
Jeg unner folk alt mulig. Det er ikke det at jeg er en kjip grinch som bare sitter og håper at alle skal ha det kjipest mulig. :føler seg truffet nå:

Det jeg sliter mest med nå for tiden er noen jeg kjenner som får en del ting veldig lett og uten å jobbe noe særlig for det. Og det innrømmer jeg plager meg.
Det går vel litt i det at jeg har så utrolig uflaks, og jeg sitter på en kjip, lang, brokete historie. Og når ting går bra, så går noe dårlig*. Og når ting går dårlig så blir det ganske ofte verre. (Hvis NOEN prikker eller PMer meg noe som helst om "the Secret" nå, så går jeg postal.)
Vi jobber hardt, vi gjør vårt beste, og så går ting ad undas likevel.
Når noen da ikke jobber i det hele tatt og får alt i rett i hendene, da blir jeg en anelse dust av meg.
Med de må jeg minne meg selv på det jeg har som ikke de har, og puste. Puste. Puste.
Jeg skulle ønske det var mennesker jeg enkelt kunne ha stengt ute fra livet mitt, og det er jo alltid rådet mitt når folk ikke orker tullinger, men jeg er ikke flink til å følge egne råd. Familiefred, vennskap, og slike ting.

*Ikke alt, selvsagt. Det er mye bra i livet mitt. Nevnte mann, for eksempel. Og bra unge. Og jeg har folk, om enn få, som jeg er glad i.

Kitty Bastard skrev:

Dette ble bare feil, og nå føler jeg meg i alle fall som en dust. Jeg mente overhodet ikke å støte noen, og jeg har klart lært. Slutt å dele ting, tenk fire ganger før du poster, og la det være.

Hva skal jeg si?
Selvsagt KAN det være noe jeg ikke vet om. Jeg skal jo ikke si for sikkert. Men dette er mennesker vi, jeg og mannen min, er svært nære, som vi ser og snakker med hver eneste dag, og som mer enn gjerne snakker om situasjonen sin.