Askepotteffekten. Steforeldres vald mot steborn. (Dag og Tid)

Stefedrar tek lettare til vald mot born enn biologiske fedrar gjer. Burde ikkje norske biologar ha fortalt om det? – Jau, vi burde nok det, seier biologiprofessor Dag O. Hessen

Biologisk, eller meir presist ikkje-biologisk, foreldreskap har vore eit tema i media den siste tida. «Skadene på Christoffer Kihle Gjerstads ansikt og kropp bekymret alle. Men ingen varslet. Så døde han», var ingressen på ein større reportasje som stod på trykk i A-magasinet fredag den 21. oktober. Berre nokre dagar etter var stefaren til den vesle guten dømd for andre gong for drap og mishandling. Det journalisten, Kjetil S. Østli, synte i reportasjen, har resultert i ei mengd lesarinnlegg og artiklar i norske aviser, for, viste det seg: Helse- og omsorgsapparatet svikta totalt. Gong etter gong vart guten send attende til det vi i ettertid har fått vita var nærast dagleg vald. Det offentlege velferdsapparatet frå skule til lækjar skjøna ikkje kva det var dei stod andsynes.
Men noko innlegg frå norske biologar eller evolusjonspsykologar har ikkje stått på trykk i norske aviser.


Svært sensitivt
Dag O. Hessen er Noregs kanskje mest kjende biolog og professor ved Universitetet i Oslo.
– Burde ikkje norske biologar ha nytta høvet til å presentera den internasjonale stefarforskinga?
– Jau, det burde vi nok ha gjort, men du veit, det er så ekstremt sensitivt.
– Er det gjort noka forsking på fenomenet i Noreg?
– Nei, det er ikkje det. Vi burde kanskje ha gjort det òg, men skriv ein om dei stefedrane som ikkje er gode fedrar, så kjem stormen frå alle dei som er det.
– Men omsorgsapparatet treng vel kunnskap om den forskinga som er gjord?
– Ja, og som alltid bør ein ha to tankar i hovudet: Det finst både gode og ikkje fullt så gode stefedrar, men står ein andsynes problematikken, bør funna frå stefarforskinga i det minste vera i bakhovudet.
– Internasjonalt er fenomenet såpass kjent at det har fått eit eige namn?
– Det er nok rett, det.

----------------------------------
Her finner du hele artikkelen og noe av forskingen som ligger til grunn:
http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1519

Heh. Et holdbart argument til fordel for det biologiske prinsipp, faktisk. Det ser man ikke ofte.

(Hva er forresten greia med språkpolitikken til Dag og Tid? Fedrar?)

Jeg får skikkelig sterkt behov for å forsvare drømmeprinsen her kjenner jeg. Men det blir jo bare et datapunkt.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om en kjæreste av meg hadde rørt ungene mine. Da vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort kjenner jeg.

Jeg er litt usikker på om det er noe poeng i å publisere slik forskning bredt? (Jeg var forresten klar over det, men husker ikke hvor jeg har det i fra akkurat nå. ) Det er også påvist biologiske forskjeller mellom "rasene" (mulig folkegrupper, er et litt mindre betent ord?), dette er også ting som ikke er allment kjent.

Det er klart at dette har betydning for de som må se mange tilfeller, eksempelvis folk som jobber i barnevern (eller leger i det eksemplet jeg trakk frem), men for "vanlige" folk så treffer vi (forhåpentligvis!!) så få tilfeller at det ikke har noen praktisk betydning. Individet overstyrer alltid generell statisikk, selv om det var slik at 99 av 100 steforeldre dengte stebarna kunne man som enkeltperson råke borti den ene som ikke gjorde det.

Det kan jo ikke være slik at man skal vegre seg for å få en ny kjæreste på grunn av en slik statistikk.

Det er interessant, det er det. Men som him mener jeg det er mest interessant for grupper som kommer borti flere tilfeller.

Interessant og viktig forskning med tanke på at det etter hvert er mange som lever i "nye" familiekonstellasjoner. Det gjelder egentlig alle former for forskning rundt dette. Jeg tror ikke selve forskningen og resultatene fører til at mennesker blir skeptiske til å finne nye partnere. Men det kan bidra til en økt bevissthet hos mennesker som jobber innenfor familevern, barnevern, og helsevesen. Men det ligger kanskje en fare i det at stefedre (og mødre, for den saks skyld) automatisk mistenkeliggjøres. Men hvis det blir en "bivirkning" av at flere mishandlingssaker avdekkes, så må man vel kunne si at det er en liten pris å betale.

Det finnes selvsagt datapunkt, Smilefjes. Takk og lov! Men tallenes tale er skremmende:

I fleire land slår steforeldre dei yngste borna over hundre gong*er så ofte som det biologiske foreldre gjer. Dei mest gjennomarbeidde tala er frå Canada. Frå 1974 til 1990 var den årlege drapsraten per million born under fem år 2,6 når barnet budde hjå den bio*logiske faren. Den same raten når barnet budde hjå ein stefar, var 321,6. Frå 1977 til 1990 i England og Wales vart 117 born under fem år drepne av den biologiske faren; det same talet for stefedrar var 114. Men då skal ein ha i minnet at berre om lag éin prosent av borna under fem år i England og Wales levde saman med ein stefar i denne perioden. Tal frå Australia syner ein endå sterkare «Askepott-effekt». Frå 1968 til 1981 i New South Wales stod stefedrar bak 18 babydrap (medianalder var tolv månader på offera), biologiske 11. I denne perioden var det berre 0,5 prosent av babyane som budde saman med ste*fedrar.
Og diverre: Kompenserer ein for sosioøkonomisk bakgrunn og andre forventa påverknadsfaktorar innanfor kvart einskilt land, så går ratane litt ned, men ikkje mykje. «Den relevante risikofaktoren per se er stefarrelasjonen», skriv dei to canadiarane.

Jeg kjenner at dette er tall som gir meg en utstrakt lyst til å kaste opp. Eller grine innmari lenge. Fader heller!

smilefjes skrev:

Jeg kjenner at dette er tall som gir meg en utstrakt lyst til å kaste opp. Eller grine innmari lenge. Fader heller!

Ja, er det ikke forferdelig? Jeg satte rett og slett kaffen i halsen da jeg leste dette!

Det er jo helt forferdelig. At stefaren var en syk jævel er det jo ikke så mye tvil om i mitt hode, men hvor var mor?
Jeg vet at jeg hadde klikket i vinkel, og antakelig blitt voldelig selv om kjæresten min hadde lagt hånd på barna mine. Verken mer eller mindre.

Jeg registrerer at jeg bare skumleste uten å la tallene synke helt inn. Det er så innmari ille å tenke på at man som mor kan forelske seg og hente opp de fineste følelsene man har i seg - og ende opp med en i huset som plager barna og kanskje tar livet av dem.

Jeg vil heller lese innlegget til him et par ganger til og minne meg på at dette stort sett gjelder svært få mennesker.

Skulle jeg finne meg en ny kjæreste og det viste seg at han var atal mot ungene, er jeg stygt redd jeg hadde blitt voldelig.
Etter å ha lest dette frister det ikke å ta turen ut på "kjøttmarkedet".

Som adoptivmor kjenner jeg at jeg reagerer fryktelig negativt på dette her . Kanskje fordi det står stefedre vs "biologisk far". Men hvor havner "adoptivfar" oppi dette?

Jeg har ingen problemer med å tro at det finnes en askepottefekt. Men jeg kjenner at jeg føler for å bruse med fjærene når steforelde settes opp mot "biologiske foreldre". Det finnes ganske mange av oss som ikke er biologiske foreldre, men som likevel ikke er steforeldre. Hvor er vi i dette bildet? Jeg skulle ønske de brukte et begrep alla "juridiske foreldre" i stedet for biologiske foreldre. Det finnes INGEN forskining som viser at adoptivforeldre mishandler eller dreper ungene sine. Tvert i mot så er det vel sånn at adoptivbarn, på tross av den bagasjen en del kommer med, klarer seg vesentlig bedre enn forventet.

Milfrid skrev:

Det finnes INGEN forskining som viser at adoptivforeldre mishandler eller dreper ungene sine. Tvert i mot så er det vel sånn at adoptivbarn, på tross av den bagasjen en del kommer med, klarer seg vesentlig bedre enn forventet.

Ja, det tror jeg også. Men dette handler da heller ikke om det?

Det står eksplisitt i artikkelen at forskningen kun har begrenset seg til relasjoner med en biologisk og en ikke-biologisk forelder, og ikke har overføringsverdi til adoptivforeldre.

Dessuten tror jeg det er annerledes på mange måter for adoptivforeldre som går sammen gjennom en adopsjonsprosess, enn en relasjon der mor/far har barn fra tidligere forhold.

Claire skrev:

Det står eksplisitt i artikkelen at forskningen kun har begrenset seg til relasjoner med en biologisk og en ikke-biologisk forelder, og ikke har overføringsverdi til adoptivforeldre.

Så flott! Da trekker jeg til meg piggene igjen. Leste ikke artikkelen, jeg, bare skummet HI-innlegget, og reiste bust 😉.

Hårsår? Jeg?! 😮

Det er naturlig at man reagerer instinktivt når en føler noe angår en direkte.

Milfrid: det er vel ikkje unaturleg å tenke seg at ein av risikofaktorane i forhold til stefedre er den manglande felles bindinga til barnet (altså den som mor og far til eit felles barn gjerne har). Eg vil tru at ein risikofaktor i så måte vil vere at stefar kanskje let sjalusi mot/frustrasjon over far gå ut over stebarnet. Dette er jo faktorar som adoptivforeldre ikkje møter, sjølv om dei ikkje er biologiske foreldre.

Nå kjenner jeg at det er min bust som reiser seg.
Siden jeg har stefar til mine unger og det hos oss ikke akkurat er han som tar det ut på ungene - derimot er det han som ordner opp når den biologiske svikter gang på gang.

Det finnes stefedre der ute som går i krigen for stebarna sine uten å blunke også. Og som er uendelig mye bedre foreldre enn enkelte biologiske. Og det er ikke bare han jeg har i hus som er sånn. Jeg kjenner til flere. Heldigvis.

smilefjes skrev:

Nå kjenner jeg at det er min bust som reiser seg.
Siden jeg har stefar til mine unger og det hos oss ikke akkurat er han som tar det ut på ungene - derimot er det han som ordner opp når den biologiske svikter gang på gang.

Det finnes stefedre der ute som går i krigen for stebarna sine uten å blunke også. Og som er uendelig mye bedre foreldre enn enkelte biologiske. Og det er ikke bare han jeg har i hus som er sånn. Jeg kjenner til flere. Heldigvis.

Eg er ikkje usamd med deg i det. Vi har tross alt ein mine, dine, våre barn-heim sjølv. Men statistisk sett så trur eg det er ein viss fare for at det eg skildrar ovanfor kan kicke inn. Statistikk er jo berre tal som seier noko om "det store bildet". Det seier ingenting om enkeltheimar og enkeltsituasjonar.

smilefjes skrev:

Det finnes stefedre der ute som går i krigen for stebarna sine uten å blunke også. Og som er uendelig mye bedre foreldre enn enkelte biologiske. Og det er ikke bare han jeg har i hus som er sånn. Jeg kjenner til flere. Heldigvis.

Men smilefjes, denne forskningen bestrider vel heller ikke det? Den kaster lys over et problem som dessverre er en realitet for mange barn. Det synes jeg er viktig.