Klassereise

Interessant skrevet om klassereise i dag.

Hvordan er det med den jevne FPer . Har dere"reist" langt?
Jeg er sånn midt på treet tror jeg. Foreldrene mine reiste nok litt lengre enn meg.

http://maddam.no/2013/02/klassereisen/

Interessant. Jeg har ikke klassereist i det hele tatt, egentlig. Foreldrene mine reiste langt. Pappa er den første i sin familie med universitetsutdannelse.

Tankevekkende. Jeg har ikke foretatt noen klassereise, og har nok vokst opp i den middelklassen som beskrives her. Begge foreldrene mine har universitetsutdannelse som er lenger enn min.

Jeg har klassereist bare litt, søsteren min og jeg er de første med universitetsutdannelse, men foreldrene mine er beleste og vi ble lest for og lærte å spille piano og hadde fullt av bøker i hus, minst to aviser daglig og pappa fikk seg høgskoleutdanning etterhvert. Og så var vi på høstutstillingen hvert år og var ofte på museer og av og til i teater så jeg er nok fra et relativt møblert hjem.

Jeg er på stedet hvil. Det er også foreldrene mine og min bror.

Selv om jeg ikke har klassereist selv, så har jeg mange venner som har det. Jeg har vokst opp i et miljø med representanter fra alle lag, og det har vært verdifullt. Jeg vet om mange hjem lik det som beskrives i kronikken. Det er minst like mange gamle klassekamerater som ikke har foretatt en reise, men som er igjen i arbeiderklassen. Derfor er jeg veldig opptatt av at Hiawta skal vokse opp i samme mangfold.

Spennende kronikk, velformulert. Mine besteforeldre var arbeiderklasse og mine foreldre arvet innbitt AP og sosialistisk ståsted. Min far tok ingeniørutdannelse og mamma regnskapsdame før hun ble syk og ufør. Men de føler seg nok arbeiderklasse. Jeg har kun uferdig ex.phil og et år skole etter videregående, men giftet meg med en med mastergrad og har grei jobb i innenfor finans. Men kjenner ikke igjen dette med kun såpeserier og camping. Det har vært mye nyheter og aviser hjemme samt sterke politiske meninger og diskusjoner. Vi hadde hytter, nye firmabiler og råd til utenlandsturer. Jeg er oppvokst i villastrøk på beryktet sted på østkanten av Oslo og må si jeg har møtt min dose av fordommer fra folk fra andre sosiale lag og andre steder i Norge. Spesielt når jeg purung begynte å jobbe i finansmiljøet.

Jeg modererer meg til å si at jeg også er omtrent på stedet hvil. Når jeg tenker meg om var mitt barndomshjem minst like middelklasse som det hjemmet jeg har skapt selv er. I den grad jeg er middelklasse da. Er kanskje litt for merkantilt skolert og litt for lite sosialist.

Det jeg ofte har tenkt på er hvor forskjellig folk tydeligvis ser på sin reise. Mens noen med største selvfølgelighet braser rett inn i en ny klasse og aldri ser seg tilbake, ser andre flere generasjoner tilbake når de skal definere seg selv på den måten.

Jeg kjenner av og til et lite stikk av svik overfor mine besteforeldre når jeg tenker på mine foreldres (og min) klassereise. Det er jo helt absurd egentlig.

Jeg føler ikke jeg har klassereist selv, men foreldrene mine har det, spesielt mor mi. Mor kom fra en lutfattig familie, mormor og morfar flytta fra fattige kår på kysten av Trøndelag og til østlandet, hvor de begynte livet som gårdsarbeidere - hvert år en ny gård, alt etter hvor arbeidet bød seg. Søskenflokken var stor, så utdannelse var noe guttene fikk. Man kastet ikke hardt opparbeidede penger bort på å utdanne jentene, de skulle jo bare gifte seg og bli husmødre.

Mor mi tok videregående og økonomisk utdannelse i godt voksen alder, da jeg var lita. Far min har ingen utdannelse i det heletatt, ut over folkeskolen, han har jobba siden han var 14.

At jeg har sluppet klassereisa, skyldes nok i stor grad mor mi og hennes familie. Om mor ikke fikk utdannelse da hun var ung, var likevel familien sterkt opptatt av dannelse Ergo var litteratur, musikk og politisk engasjement dyrket gjennom hele oppveksten hennes, og noe hun tok med seg i rollen som mor. Jeg er vokst opp med bøker, aviser og politiske diskusjoner, og det var en selvfølge at bror min og jeg skulle studere og komme oss opp og fram.

Det har nok vært mye tøffere for far. Jeg vet han til tider har følt seg underlegen. Han vokste opp i helt annerledes kår enn min mor. Der mor sin familie var fattige, men engasjerte og hadde mål i livet, var far sin familie bare fattig. Farfar var mer eller mindre invalidisert av alkohol, og han var ingen snill mann. Han var, i følge mor, en lynende intelligent mann, men var altfor preget av et hardt liv og en ektefelle, som stygt sagt, var "dum som et brød." Farmor kunne knapt nok lese, og hun var ikke interessert i annet enn å holde orden på hjem og barn. Hva som foregikk utenfor hjemmets fire vegger, var henne totalt likegyldig. Denne oppveksten satte sitt preg på søskenflokken. Ingen av fars søsken fikk utdannelse, og det er, igjen stygt sagt, bare far som klarte seg i livet på et vis, han sier sjøl at det som berget ham, var at han dro til sjøs da han var 16. Far har likevel aldri lest ei bok eller vært politisk engasjert. Det ble et kultursjokk for ham, på mange vis, å bli innlemmet i mors store, engasjerte familie.

Jeg har reist et godt stykke.

Foreldrene mine gjorde klassereisen, det samme med en av foreldrene til min mann.

Det interessante er jo det hun peker på, at det middelklassen tror vil redde arbeiderklassen ikke er det samme som arbeiderklassen tror vil komme dem til gode - men at klassereisen hennes har fått henne til å tro det. Kanskje.

Hvorfor stemmer arbeiderklassen FRP istedenfor AP/SV?

Jeg har nok flyttet fra arbeiderklasse til middelklasse.

Mine foreldre har ikke høyere utdanning, og jeg vil vel si at vi hadde temmelig dårlig råd da jeg vokste opp. Faren min ble vel kanskje middelklasse når han etablerte seg som selvstendig næringsdrivende (men innen et arbeideryrke)? Usikker på hvordan "definisjonen" blir av det.

Men hjemme var det viktig å ta utdannelse, det var et minstemål å ta videregående skole. Vi endte alle med høyere utdanning (jeg og en søster har bachelor, en annen søster master).
Det var bøker og aviser hjemme, lite trashy tv, heller hellig Dagsrevystund for hele familien. Politisk engasjement har jeg også vokst opp med, på venstresida.

Jeg har stort sett ikke merket mye til min egen klassereise (eller aldri tenkt så mye over at det var bakgrunnen min som gjorde at ting ble som de ble). Men det siste året har jeg faktisk tenkt ganske mye over det.
Jeg jobbet lenge i en av "indre øst"-bydelene, og overgangen til å jobbe på vestkanten ble (og er) stor. Jeg merker at stedet jeg bor blir om ikke sett ned på, så i alle fall møtt med undring ("går det an å bo der?" "skal ungene dine virkelig gå på skole der?").
Det er vel kanskje rett og slett sånn at det er først i dette miljøet at jeg har tenkt over at jeg faktisk kommer fra en annen klasse (enkelte i dette miljøet er vel kanskje over middelklassen i den grad vi har det i Norge).

Det jeg vet jeg har lagt merke til før er dette med å ha dårlig råd. Jeg er vokst opp med et stk kjøtt til hver, og potetene spiste man seg mett på. Kun en skive salami på brødskiva osv osv.
Makaroni var en "grønnsak" til å ha ved siden av enkelte matretter, og mamma stekte opp restemakaroni til dagen etter (ikke så godt nei).
Dette er forskjeller som jeg i grunn aldri har klart å forklare for f.eks mannen min (som er vokst opp i middelklassehjem), det er som et subtilt språk du forstår automatisk når du som barn er bedt på middag til noen (i samme klasse). Du vet at det kun er en middagspølse til hver liksom, det er ingen som trenger å fortelle deg det. Og du merket det i hjem hvor det alltid var mer enn nok til alle.
Synes artikkelforfatteren får frem mange av de forskjellene som jeg nok har lagt merke til, men ikke attribuert til klasseforskjeller.

Både ja og nei. Livet skjedde med besteforeldrene og foreldrene mine, så de gikk et skritt baklengs i forhold til familietradisjonen. De aller fleste i min slekt har siden dansketiden hatt høyere utdanning, vært prester, leger, advokater og ingeniører. Til og med noen av damene hadde høyere utdanning. Feks var min grandtante W en av de første kvinnelige matematikere. De bar samfunnet, de leste bøker, de skrev gjerne bøker selv, de var på Stortinget, i herredstyret eller fattigstyret.

Min farmor skulle begynne på gymnaset i 1929, men de hadde pengene i banken, mistet alt og hun og de yngre søsknene mistet alle mulighetene de hadde sett for seg. Hun skulle blitt arkeolog, hadde hun tenkt. Min farfar var nummer 3 og det var ikke råd til mer enn et par år på landbruksskole. Min mormors familie hadde lidd samme skjebne som min farmors, så det var bom stopp også der, i tillegg kom krigen. Det samme gjaldt morfaren min.

Men det var bøker i massevis. Det var politiske diskusjoner, abonnement på 3 daglige avsier, flere ukeaviser og magasiner, hjelp til leksene, kunst på veggene, musikkinstrumenter, tegnesaker, ingen nøling når det skulle velges materialforvalter i korpset, basarkomité i lokalmiljøet eller FAU-representant. Det har vært tøyservietter, sølvbestikk, hagedesign, bordmanerer, bukkenikkeneie, rullede damaskduker og ingen idé om å følge mote hverken når det gjelder interiør eller klær. For man kjøper ting som skal vare i hundre år eller mer, enten det nå er stoler eller støvler.

Men siden mine foreldre ikke har høyere utdanning, bare hadde vært flinke på skolen tom. gymnaset, så kom de etterhvert til kort. Det å tenke kritisk blir fort til konspirasjonsteorier. Eller det blir vanskelig å forholde seg nøytral, se ting fra flere sider eller se at om noe skjer en gang betyr det ikke at det er et ugjendrivelig faktum og alltid vil være slik. Kildekritikk er vrient.

Mine foreldre er blitt mindre og mindre middeklasse. Det har i grunnen hele bygda jeg kommer fra. Bøndene har dårlig råd, det er umulig å forfølge den smaken man egentlig har, man kompromisser og endrer seg, det blir lysestaker fra Europris, ikke fra kunstgalleri eller sølvsmed, om dere skjønner. Og det har gjort at det er stor forskjell i min søskenflokk også, fra de eldste til de yngste. For min del var det helt selvsagt å skulle ta høyere utdanning, for mine yngste søsken er det helt fjernt. De har tatt fagbrev og vurderer ikke engang i teorien å ta noe etterutdanning. De argumenterer helt arbeiderklasseforbilledlig; det er bortkastede penger, unødig lån, man gjør vanlige folk til livsfjerne idioter og de kan ikke fordra å ha ledere med høyere utdanning, det som er respektinngyende er folk som har jobbet seg opp. Eller vunnet i lotto.

Nei, jeg har nok ikke reist noe sted. Jeg tror vi må helt tilbake til tippoldeforeldre, minst, for å finne de som tok den reisen i sin tid. Jeg har foreldre med master og phd, bestefar var offiser, og farfar var selvstedig næringdrivende. Både bestemor og bestefar vokste opp på beste vestkant, og både farmor og farfar kom fra store gårder i nord. Før det aner jeg ikke.

Mannen derimot, har nok reist langt. Fra vaskeekte arbeiderstrøk i Skottland, til middelklasseliv i Norge. Det forklarer nok endel forskjeller i hvordan vi prioriterer både det ene og det andre. Hans oppvekst er ganske langt unna min på veldig mange måter.

Både mannen og jeg har holdt oss i den litt øvre middelklassen vi er vokst opp i. 😉

Vi har begge vokst opp i hjem med høy kulturell kapital og middels økonomisk kapital. Vi har litt lavere utdanning enn våre foreldre, vi har begge stoppet på et hovedfag, mens tre av fire foreldre har dr. grad.

Jeg oppfatter det som at våre barn vokser opp i omtrent samme typen hjem som vi gjorde, men at vi har gjort noen valg som gjør at vi har bedre økonomi enn våre foreldre hadde og at våre barn går på skoler som er sosialt mer blandet.

Jeg har reist nedover...
Kommer fra en familie med høy utdannelse mange ledd bakover. Valgte helt på tvers av det og tok treårig vgs inne mitt fagfelt. Har vært i jobb siden jeg var ferdig med skolen.

Jeg har ikke reist i det hele tatt. Jeg er tredjegenerasjons kvinne med høyere universitetsutdannelse og med lang tradisjon for utdannelse bakover på moren min sin side. Faren min foretok derimot en skikkelig klassereise. Han vokste opp som arbeiderklassegutt på Oslo øst. Det som skiller ham fra bloggeren det linkes til i HI er at han hadde foreldre (spesielt min bestemor) som hadde Ambisjoner for ham og la til rette for den voldsomme klassereisen han i sin tid foretok.

Han er for øvrig veldig bevisst at han har klassereist og jeg har lært mye om sosial mobilitet og de "usynlige" klassene i Norge hjemme.

Jeg har reist et lite stykke, mannen min har reist mange mil !

Tankevekkende og god artikkel.

Jeg har ikke reist. Og jeg følte meg veldig truffet av det hun beskriver som middelklassens uvitenhet om egen status/ståsted. Jeg oppfattet det slik at alle rundt meg var like, og det var først da jeg ble 15-16 år jeg så sammenhenger og ble klar over forskjeller. Pappa og mamma hadde bedre utdannelse enn de fleste av mine venners foreldre og vi hadde nok bedre råd. Det var aviser, Dagsrevyen og bøker. Jeg kjente meg veldig igjen i artikkelforfatterens beskrivelser. Jeg er forresten oppvokst på et lite tettsted i nærheten av Oslo.

Ingen i familien har reist langt. Kanskje med unntak av mormor som giftet seg to hakk opp. Farmor og farfar flyttet fra landet tilbyen, som barn fra gård uten odel var dette det eneste alternativet. Pappa klatret ett trinn opp da han skaffet utdannelse og har kunnet betale seg ut av alt det farfar gjorde selv. Selv har jeg et trinn høyere utdannelse enn mine foreldre, men jeg er i aller høyeste grad vokst opp i et middelklassehjem. Hos en del venner har jeg likevel møtt og blitt opplært i "øvre middelklassekultur".

Mannen har samme klassiske 1900-tallshistorie å vise til for sin familie. Barna våre vokser opp i et hjem med mer kulturelle enn økokonomiske ressurser. Vi gjør mye av det som er "riktig" mtp på kosthold, ut på tur og har jevnlige turer til bibliotek og museum.

Det var en lærerrik opplevelse for meg å flytte til og bo i et industristed i flere år og oppdage at mine kulturelle verdier som litteratur og utdannelse hadde nada verdi. Jeg ble for første gang ordentlig kjent med folk fra arbeiderklassen (industriarbeidere og hjelpepleiere), det er pinlig, men sant.