Barn og søvn

Ja, da ble det "psykologkrig"…

Hva synes dere, hvem er dere mest enige med? Regner med å sette igang en ny og heftig Ferberdiskusjon…or not.

http://www.aftenposten.no/helse/article3012231.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3007850.ece

Jeg er bare glad for dette utsagnet:

Atle Jensen Solbue reagerer spesielt på Teigens uttalelser om at barn ikke forstår at foreldre som går ut av rommet, fremdeles er i nærheten.
- Dette er en eldgammel teori som det ikke er dekning for. Spedbarnsforskning har solid konkludert at barn ned mot 7-8 måneder fint forstår at "ute av øye" ikke betyr "ute av sinn". Det høres jo ut som om alternativet til å være inne hos barnet er å gå ned i kjelleren, slukke alt lys og være helt stille. Det er jo tvertimot viktig å holde et normalt støynivå i huset, sier Solbue.

Jeg roller nemlig hver gang jeg hører denne påstanden. 🙄

Jeg synes det blir feil å kalle 6-7 mnd gamle babyer for "barn". Det er babyer og det er etter min mening naturstridig å la små babyer skrike seg i søvn.

Lisa skrev:

Jeg synes det blir feil å kalle 6-7 mnd gamle babyer for "barn". Det er babyer og det er etter min mening naturstridig å la små babyer skrike seg i søvn.

Det er ikke det han sier, er det vel. At de skal skrike seg i søvn.

Hvis vi skulle sitte sammen barna til de er i dyp søvn, ja, da hadde vi ikke fått mye tid til andre ting. Lillesøster sovner raskt, men storesøster bruker ofte lenger tid. Dog uten å skrike, og hun sovner uten at vi må være der.

Det har vært lite problemer hos oss ifm. legging. Storesøster på 4,5 år kan ha hatt perioder hvor det tar lang tid å sovne, men det har vært lite skriking. Lillesøster på snart 8 mnd. virker å være samme type. Hun spreller og er helt hyper når vi legger henne i senga - selv om hun er mett og trøtt. Men hun skriker ikke, bare vifter med armer og bein, smiler og turner i senga. Det eneste vi gjør er å gå inn med jevne mellomrom for å legge henne til rette, samt dytte inn smokken. Hun blir mindre og mindre hyper for hver gang, og til slutt har hun sovnet av seg selv (ca. 10-15 minutter).

Når hun er urolig om natta er det som regel tilstrekkelig å dytte inn smokken eller holde en hånd over kinnet hennes. Hvis det ikke hjelper tar jeg henne opp en liten stund, holder henne inntil meg, så legger jeg henne ned igjen. Da blir det som oftest rolig.

Jeg tror ikke barnet blir utrygg av at vi ikke sitter i samme rom til det sovner. Men jeg tror at barnet vil kreve slik tilstedetværelse dersom det blir vant til at mor/far sitter der til det sovner.

Lykken skrev:

Det er ikke det han sier, er det vel. At de skal skrike seg i søvn.

Gråte eller skrike ... samme greia for meg. Jeg kan ikke annet en å riste på hode av det han sier. Foreldre har ikke "tid", ord som "luksus" om man sitter med barnet til det sover ... nei, for all del, det har vi det alt for travelt til. Og bare så det er sagt, jeg har et barn som ikke sov gjennom natta før hun var nærmere 3 år men jeg lot henne aldri gråte seg i søvn.

Lisa skrev:

Gråte eller skrike ... samme greia for meg. Jeg kan ikke annet en å riste på hode av det han sier. Foreldre har ikke "tid", ord som "luksus" om man sitter med barnet til det sover ... nei, for all del, det har vi det alt for travelt til. Og bare så det er sagt, jeg har et barn som ikke sov gjennom natta før hun var nærmere 3 år men jeg lot henne aldri gråte seg i søvn.

Han sier: fra barna er 6-7 måneder kan de fleste barn utmerket godt lære seg å sovne uten at foreldrene trenger å bysse dem i søvn hver eneste gang. Og at det ikke er snakk om å forlate dem.

Det er jo ikke snakk om å la babyer eller barn gråte seg i søvn. En sånn formulering innebærer at barnet/babyen blir liggende å gråte helt til det sovner. Hvorfor må alt være så svart/hvitt enkelte ganger?

Guttungen min har ALDRI grått seg i søvn, selv om vi kansjke har brukt "ferber ligth" om man vil kalle det det. Jeg har gått ut og inn av rommet med korte mellomrom. Jeg har også sittet på rommet og holdt i hånden, og det har vært like mye skriking av sånt.

Det er først og fremst uttalelsene om den såkalte "Ferber-metoden" som får Solbue til å reagere. Grunnprinsippene går i grove trekk ut på å lære barnet at det er i stand til å roe seg selv, med øvelse. Det er derfor i orden å la barnet gråte litt, men man kommer inn i rommet og trøster det i stadig lengre intervaller - uten å ta det opp.

Han sier jo det er i orden å la barnet gråte og å forlate rommet. Hvor mange barn gråter i den alderen hvis voksene forlater rommet? De fleste skriker. Jeg kjenner flere som bruker Ferber og da illskriker jo ofte barnet til det til slutt blir så utmattet at det faller i søvn. Det synes jeg er grotesk, det er min mening. Og igjen, jeg snakker med utgangspunkt i at vi snakker om babyer på 6 mnd og oppover.

- Ferbers prinsipper kan ofte være veldig nyttige for både utslitte spedbarn og foreldre. Barn er ikke små porselensdukker som man må unngå å frustrere for enhver pris. Man skal ikke undervurdere spedbarns læringskompetanse - fra barna er 6-7 måneder kan de fleste barn utmerket godt lære seg å sovne uten at foreldrene trenger å bysse dem i søvn hver eneste gang, sier Solbue til Aftenposten.no.

Barns læringskompetanse? Nei, man skal ikke undervurdere den. Og da mener jeg at man heller ikke skal undervurdere den læringen som ligger i å være redd og alene mens du roper på dine nærmeste på ditt eneste språk - nemlig gjennom gråt - og det ikke kommer noen. Det er mye god læring i det, eller......

Mex skrev:

Det er jo ikke snakk om å la babyer eller barn gråte seg i søvn. En sånn formulering innebærer at barnet/babyen blir liggende å gråte helt til det sovner. Hvorfor må alt være så svart/hvitt enkelte ganger?

Guttungen min har ALDRI grått seg i søvn, selv om vi kansjke har brukt "ferber ligth" om man vil kalle det det. Jeg har gått ut og inn av rommet med korte mellomrom. Jeg har også sittet på rommet og holdt i hånden, og det har vært like mye skriking av sånt.

Enig, det er ikke svart-hvitt. Vi bruker nok også "ferber light" ved å gå ut og inn av rommet med korte mellomrom. Men mulig blir det annerledes for foreldre som har barn som virkelig sliter med søvn. Og det kan vel skyldes flere ting, som f.eks både dårlige leggerutiner så vel som at barnet uansett sliter med å finne roen.

Varianter av Ferber går ikke ut på at barnet ligger og skriker, lærer å være redd og ingen kommer. Det er heller ikke snakk om å skrike og skrike uten at foreldrene reagerer. Det er snakk om å gå ut og inn i intervaller, gi trøst og prat.

Lykken skrev:

Varianter av Ferber går ikke ut på at barnet ligger og skriker, lærer å være redd og ingen kommer. Det er heller ikke snakk om å skrike og skrike uten at foreldrene reagerer. Det er snakk om å gå ut og inn i intervaller, gi trøst og prat.

Jeg merker meg at du sier varianter av Ferber og kanskje de er annerledes en de jeg har sett praktisere Ferber. Det jeg har sett er foreldre som sitter med klokka og gjør det helt etter boka, timer og går inn og gir trøst og rett ut igjen. Ofte illskriker babyer i opp til en halvtime / time før de utmattet sovner. Det er vondt og grusomt å observere og igjen, for meg en ganske grotesk (kan ikke komme på noe annet ord) ting å gjøre.

Mex skrev:

Det er jo ikke snakk om å la babyer eller barn gråte seg i søvn. En sånn formulering innebærer at barnet/babyen blir liggende å gråte helt til det sovner. Hvorfor må alt være så svart/hvitt enkelte ganger?

Guttungen min har ALDRI grått seg i søvn, selv om vi kansjke har brukt "ferber ligth" om man vil kalle det det. Jeg har gått ut og inn av rommet med korte mellomrom. Jeg har også sittet på rommet og holdt i hånden, og det har vært like mye skriking av sånt.

Men hvis barnet ditt aldri har grått seg i søvn er det vel ikke noe problem? Å være urolig og å lære seg til å finne roen selv er jo noe annet en det jeg snakker om i alle fall.

Kaskis skrev:

Barns læringskompetanse? Nei, man skal ikke undervurdere den. Og da mener jeg at man heller ikke skal undervurdere den læringen som ligger i å være redd og alene mens du roper på dine nærmeste på ditt eneste språk - nemlig gjennom gråt - og det ikke kommer noen. Det er mye god læring i det, eller......

Men han sier vel også at det er greit å gå inn med jevne mellomrom. Jeg er ingen tilhenger av å la barnet skrike i en evighet uten å komme, men jeg er heller ingen tilhenger av å lage rutine som går ut på å sitte i samme rom hele tiden. For når vi snakker om læring, så vet man jo like godt at barn lærer raskt hvordan de skal utnytte situasjonen.

Lisa skrev:

Jeg merker meg at du sier varianter av Ferber og kanskje de er annerledes en de jeg har sett praktisere Ferber. Det jeg har sett er foreldre som sitter med klokka og gjør det helt etter boka, timer og går inn og gir trøst og rett ut igjen. Ofte illskriker babyer i opp til en halvtime / time før de utmattet sovner. Det er vondt og grusomt å observere og igjen, for meg en ganske grotesk (kan ikke komme på noe annet ord) ting å gjøre.

Jeg har til og med lest råd for de som praktiserer Ferber om hvordan de skal reagere hvis barnet gråter så mye at det kaster opp. Da skal man gå rolig inn, vaske bort oppkastet uten et hyggelig ord og så gå rett ut igjen. Noe annet vil ødelegge metoden.

Lisa skrev:

Det er derfor i orden å la barnet gråte litt, men man kommer inn i rommet og trøster det i stadig lengre intervaller - uten å ta det opp.

Han sier jo det er i orden å la barnet gråte og å forlate rommet. Hvor mange barn gråter i den alderen hvis voksene forlater rommet? De fleste skriker. Jeg kjenner flere som bruker Ferber og da illskriker jo ofte barnet til det til slutt blir så utmattet at det faller i søvn. Det synes jeg er grotesk, det er min mening. Og igjen, jeg snakker med utgangspunkt i at vi snakker om babyer på 6 mnd og oppover.

Så den setningen der er underforstått at barnet ligger å illskriker og faller i søvn at utmattelse? Du mener at det ikke er mulig å trøste et barn uten å ta det opp?

Travolta skrev:

Men han sier vel også at det er greit å gå inn med jevne mellomrom. Jeg er ingen tilhenger av å la barnet skrike i en evighet uten å komme, men jeg er heller ingen tilhenger av å lage rutine som går ut på å sitte i samme rom hele tiden. For når vi snakker om læring, så vet man jo like godt at barn lærer raskt hvordan de skal utnytte situasjonen.

Utnytte situasjonen? En baby på 6-7 mnd som vil ha nærhet fra voksene? Jeg synes ikke man kan snakke slik om babyer, det er naturlig for de å ville ha nærhet og trøst. Det er en uting i vår vestilige kultur synes jeg å se på babyer som "bortskjemte" og at de lærer seg å ville ha nærhet som om det er noe feil i det. Det er helt naturlig.

Lisa skrev:

Jeg merker meg at du sier varianter av Ferber og kanskje de er annerledes en de jeg har sett praktisere Ferber. Det jeg har sett er foreldre som sitter med klokka og gjør det helt etter boka, timer og går inn og gir trøst og rett ut igjen. Ofte illskriker babyer i opp til en halvtime / time før de utmattet sovner. Det er vondt og grusomt å observere og igjen, for meg en ganske grotesk (kan ikke komme på noe annet ord) ting å gjøre.

jeg er helt enig med deg at det der høres helt grusomt ut. Men er det virkelig så mange som driver på sånn?
Jeg tror da de fleste velger å bruke sunn fornuft og finner en mellomløsning på ting.