Terror og frykten for represalier

Det slo meg i dag, da jeg leste om angrepet på Charlie Hebdo at vi på mange måter er midt i en verdenskrig. Ikke en krig mellom land, men mellom ideologier. Hvor våpen, vold og drap brukes for å skremme folk fra å ytre seg fritt. Og jeg er så redd for at "den andre siden", de som slåss med våpen i tillegg til ord skal vinne. Og jeg syns det som er aller verst er at jeg også "slåss" for dem og for deres rett til å ytre sine meninger fritt, selv der jeg er dypt uenig.

Birger Emanuesen skriver så godt det jeg tenker og det jeg frykter: at truselene skal stille de stemmene vi trenger. De som står på barrikadene for ytringsfrihet, som tør å ta debatten.

Veldig flott skrevet, det der.

Jeg får ellers helt vondt i hele meg når jeg ser flinke, intelligente, reflekterte mennesker jeg kjenner, reagere på nyheten med voldsretorikk. «Bomb terroristene!» Det går bare ikke an å svare på samme måten, ikke engang som et munnhell.

Jeg synes det er så trist at man skal skremmes til taushet. Samtidig kjenner jeg jo at jeg ikke tør å skulle stå for slike karikaturer selv. Motbydelige mennes er som gjør slikt.

Selv synes jeg denne var fin:

Godt skrevet ja. Og jeg kjenner at jeg blir både sint og redd av det som skjedde i dag.

Jeg synes denne var veldig godt skrevet, jeg. http://www.vepsen.no/2015/01/dodens-vals/

Dette er bare helt jævlig, på så mange måter. Men...

Gaia skrev:

Og jeg er så redd for at "den andre siden", de som slåss med våpen i tillegg til ord skal vinne.

Mener du at ikke begge sider bruker våpen i tillegg til ord? Er ikke hele "the war on terror" som har foregått i over et tiår en del av denne ideologiske krigen? Irak? Afghanistan? Kraftig opptrapping av politisk overvåkning i USA og i land hvor de har interesser, med arrestasjoner på tynt grunnlag? Guantanamo Bay?

Jeg leser Gaia som at hun mener at det er franske satiremagasiner og norske auf'ere og sånn som bare slåss med ord og ikke våpen.

Jeg er virkelig bekymret for hva terroren vil klare å gjøre med ytringsfriheten vår. Og jeg er spent på hvordan vi vil håndtere det, om folk vil tørre å stå imot. Jeg tror alt for få vil tørre det. Og det vil kunne endre samfunnet vårt ganske drastisk, på ganske kort tid. Plutselig (eller, "plutselig") står vi i situasjoner hvor vi i virkeligheten må kjenne på frykt og ufrihet som de fleste av oss ikke er vant til. Jeg lurer på hva reaksjonene vil være.

Jeg synes det er to ting som er viktig å huske på i dag.

Denne type terror, mord på uskyldige sivile begått av religiøse fundamentalister foregår nesten hver dag i Asia og Afrika. Over hundre barn ble nylig drept i Pakistan. "Fienden" er den samme, selv om konteksten er ulik i Europa.

Selvsensurering av kunst og kultur har pågått lenge uten at det overhode diskuteres mye i den offentlige debatten. Vi må ikke glemme at ingen redaktører har publiser litterære bøker som De Sataniske Vers siden fatwaen mot Rushdie. Jeg synes dette i seg selv er et utrolig trist faktum.

Viktige poeng, Lisa. Og det er nettopp i den konteksten jeg er spent (i mangel på et bedre ord) på hvordan vi vil håndtere dette når det oppleves nærere og direkte truende for oss selv. Det er mange som snakker varmt om ytringsfriheten, men jeg tror mange stemmer vil bli borte når det også faktisk oppleves at prinsippene kan innebære en reell risiko.

Jeg tenkte på det som nettopp skjedde i Pakistan da jeg skrev HI, Lisa. Og jeg identifiserer meg ikke med USA og måten de har gått til krig mot terror. Bare så det er sagt. Jeg er tilhenger av ytringsfrihet. For alle. Også de jeg ikke nødvendigvis er enige med. Det betyr ikke det samme som at jeg ikke kan synes at en del ytringer er ubehagelige eller kjipe, men jeg mener ikke at de som er mot det jeg mener skal stilles ved bruk av vold eller andre typer tvang. Samtidig så lar jeg meg skremme av at mange av de jeg ikke er enige med, både på høyre og venstresiden, mer enn gjerne skulle ha tvunget meg til stillhet hvis jeg er uenig med dem. Mer enn gjerne skulle "sendt meg tilbake til kjøkkenbenken", mer enn gjerne skulle rettsforfulgt meningsmotstandere. Og det er ikke demokrati eller ytringsfrihet.

Marla Singer skrev:

Viktige poeng, Lisa. Og det er nettopp i den konteksten jeg er spent (i mangel på et bedre ord) på hvordan vi vil håndtere dette når det oppleves nærere og direkte truende for oss selv. Det er mange som snakker varmt om ytringsfriheten, men jeg tror mange stemmer vil bli borte når det også faktisk oppleves at prinsippene kan innebære en reell risiko.

Jeg skjønner hva du mener men tror du ikke den feigheten som pressen har utvist med at de har bedrevet selvsensur nå kan snu? Jeg tror dessverre ikke at forfattere eller redaktører vil publisere bøker som kan oppfattes som kontroversielle eller krenkende selv etter dette. Den ene gangen noen forsøkte seg på dette etter Satanic Verses gikk det jo riktig så galt og forlaget trakk utgivelsen. Dette var i 2008. ( http://www.theguardian.com/uk/2008/sep/28/muhammad.book.attack

Så har det jo vært en gradvis tilpassing med selvsensur innenfor Arts. teaterstykker og operaer har blitt vurdert men risikoen for sikkerheten har gjort at alt har blitt trukket tilbake, gjentatte ganger. Så kulturlivet er jo i svært stor grad sensurert for religionskritikk i forhold til Islam. Ikke engang Eddie Izzard, som harselerer så det holder med religion går nær Islam. Og som Eric Idle sa, de kunne aldri ha laget satire på Islam i dag slik Monty Python gjorde med Life of Brian i sin tid. http://www.nrk.no/kultur/_-kunne-aldri-laget-satire-pa-islam-1.8328579

Men på den den andre siden, pressen og nyheter er jo fulle av kritikk og nærmest forakt for Islam og har systematisk demonisert muslimer i lang tid. Det er nesten absurd å Google Islam og se hva som kommer opp, hatet har ingen ende. Så det er disse to ekstreme ytterpunktene - jeg synes hele greia er veldig komplekst og dypt urovekkende.

Så ser jeg på Facebook i kveld at de samme folkene som mente karikaturen av Muhammed med bombe i turbanen var for krenkende til å publiseres nå plutselig er for full ytringsfrihet og publiserer alle mulige slags bilder til forsvar for Charlie Hebdo. Og jeg tror pressen også kommer til å publisere mer nå faktisk, som en slags motreaksjon. Det er bare så ufattelig feigt, og så altfor sent.

Lisa skrev:

Så ser jeg på Facebook i kveld at de samme folkene som mente karikaturen av Muhammed med bombe i turbanen var for krenkende til å publiseres nå plutselig er for full ytringsfrihet og publiserer alle mulige slags bilder til forsvar for Charlie Hebdo. Og jeg tror pressen også kommer til å publisere mer nå faktisk, som en slags motreaksjon. Det er bare så ufattelig feigt, og så altfor sent.

Dette skjønner jeg ikke helt. Det er jo mulig å ha to tanker i hodet samtidig - den ene handler om respekt for andre. Og jeg kan forstå at en del muslimer oppfattet Muhammedkarikaturene som ganske støtende. Noe helt annet er at man reagerer på at ekstreme muslimer reagerer på det å bli provosert med vold, ved å trykke karikaturene som et uttrykk for at man ikke er villig til å la seg true til stillhet. Vold avler vold. Og vold avler sterke motreaksjoner. Hvis man ikke møtes med respekt, er det heller ingen grunn til å vise respekt tilbake. I alle fall ikke hvis det av motparten ikke oppfattes som respekt, men som underdanighet eller svakhet.

Jeg er villig til å stå på barikadene for alles rett til å ytre seg fritt, men jeg er ikke villig til å la noen diktere hva jeg skal ytre meg om. Spesielt ikke hvis noen forsøker å true meg til stillhet. På ett eller annet tidspunkt må man slutte å forstå seg i hjel på sårede følelser, og begynne å si det man mener. Og jeg mener at jeg forventer at jeg møtes med samme respekt for min kultur, mine meninger og mine holdninger, som jeg møter andre med.

Jeg tror man må stoppe opp og tenke over hva det er man mener noe om og hvordan man mener det. Jeg er motstand av ekstremisme og undertrykkelse i alle dets former, jeg er tilhenger av likestilling, demokrati og ytringsfrihet, i alle dets former. Og jeg mener at man skal være åpne for å blir kjent med andres kulturer, men forvente samme åpenhet i retur.

Det jeg mener er at det er feigt at de ikke har publisert disse tidligere. De har blitt sladdet i de fleste medier. Satire er satire.

Gaia skrev:

På ett eller annet tidspunkt må man slutte å forstå seg i hjel på sårede følelser, og begynne å si det man mener. Og jeg mener at jeg forventer at jeg møtes med samme respekt for min kultur, mine meninger og mine holdninger, som jeg møter andre med.

Jeg tror man må stoppe opp og tenke over hva det er man mener noe om og hvordan man mener det. Jeg er motstand av ekstremisme og undertrykkelse i alle dets former, jeg er tilhenger av likestilling, demokrati og ytringsfrihet, i alle dets former. Og jeg mener at man skal være åpne for å blir kjent med andres kulturer, men forvente samme åpenhet i retur.

Dette var flott sagt og jeg stiller meg 100% bak.

Jeg tenker dessuten at karikaturstrid bare er skinnargumentasjon i ønsket om å bruke vold. Sinte, unge, frustrerte menn trenger en retning på raseriet over å ikke høre hjemme og velger seg Muhammedkarikaturer for å legitimere terroren sin. Islam er ikke en mer voldelig religion enn kristendommen (og gudene skal vite at sinte, unge frustrerte menn har utøvd grenseløs vold, herjing og plyndring under liksom å skulle kristne verden, mens sannheten var at de beriket seg selv og fikk drept og voldtatt nok til å få lettet frustrasjonen over å være ung mann til overs i samfunnet.)

Karikaturterroristene er ikke det spor religiøse, de bruker religionen til å undertrykke og skremme andre. Slik er det med religion, for noen er det en ledestjerne i hvordan man skal leve i fred og kjærlighet, tilgi og ha tålmodighet. For andre er det et redskap for å være kjip mot andre, begrense andres frihet eller muligheter, frata noen menneskeverd eller håp.

Lisa skrev:

Jeg skjønner hva du mener men tror du ikke den feigheten som pressen har utvist med at de har bedrevet selvsensur nå kan snu? Jeg tror dessverre ikke at forfattere eller redaktører vil publisere bøker som kan oppfattes som kontroversielle eller krenkende selv etter dette. Den ene gangen noen forsøkte seg på dette etter Satanic Verses gikk det jo riktig så galt og forlaget trakk utgivelsen. Dette var i 2008. ( http://www.theguardian.com/uk/2008/sep/28/muhammad.book.attack

Så har det jo vært en gradvis tilpassing med selvsensur innenfor Arts. teaterstykker og operaer har blitt vurdert men risikoen for sikkerheten har gjort at alt har blitt trukket tilbake, gjentatte ganger. Så kulturlivet er jo i svært stor grad sensurert for religionskritikk i forhold til Islam. Ikke engang Eddie Izzard, som harselerer så det holder med religion går nær Islam. Og som Eric Idle sa, de kunne aldri ha laget satire på Islam i dag slik Monty Python gjorde med Life of Brian i sin tid. http://www.nrk.no/kultur/_-kunne-aldri-laget-satire-pa-islam-1.8328579

Men på den den andre siden, pressen og nyheter er jo fulle av kritikk og nærmest forakt for Islam og har systematisk demonisert muslimer i lang tid. Det er nesten absurd å Google Islam og se hva som kommer opp, hatet har ingen ende. Så det er disse to ekstreme ytterpunktene - jeg synes hele greia er veldig komplekst og dypt urovekkende.

Så ser jeg på Facebook i kveld at de samme folkene som mente karikaturen av Muhammed med bombe i turbanen var for krenkende til å publiseres nå plutselig er for full ytringsfrihet og publiserer alle mulige slags bilder til forsvar for Charlie Hebdo. Og jeg tror pressen også kommer til å publisere mer nå faktisk, som en slags motreaksjon. Det er bare så ufattelig feigt, og så altfor sent.

Jeg håper dette skal gi den reaksjonen at man slutter med selvsensur av islamkritikk, jeg håper at avisene trykker sakligheter, satire og humor, ikke som en enorm bølge akkurat nå, men fremover. Vi kan ikke ha det sånn at man skal kunne kritisere alt bortsett fra islam.

Og så er jeg glad for at blasfemiparagrafen ikke ble endret i 2009 som jo hadde gjort det ulovlig å trykke bildene fra Charlie Hebdo.

Det var veldig godt skrevet. Takk for at du delte lenken, Gaia.

Jeg synes vi må kritisere mer nå enn noen gang før. Religionskritikk har alltid vært kontroversielt og i Europa har vi tidligere vært gjennom våre perioder med sensur vi også, der paven lyste vitenskapsmenn i bann for den minste ting for eksempel. Nå er det full aksept for å kritisere både katolikker og protestanter og vi er enige om å være uenige uten at så mye som en kinaputt blir brukt som "argumentasjon". Det får være slutt på å unnta Islam fra kritikken, sårede følelser og ømme tær har aldri tatt livet av noen, muslimene får lære seg å tåle kritikk på linje med kristne. Lett å si, jeg vet det, men jeg håper virkelig ikke at de som er meningsytrere i det offentlige rom ikke lenger tør å si noe. Virkelig ikke.

Det er mulig jeg burde la være å skrive innlegg klokka 3 om natta men det jeg mente var altså at jeg synes media i alle år har vært feige for IKKE å ha trykket tegningene. Dette franske magasinet har stått alene i denne kampen. Medier har sensurert bilde av magasinet ved omtale. Ufattelig feigt.

Lisa skrev:

Det er mulig jeg burde la være å skrive innlegg klokka 3 om natta men det jeg mente var altså at jeg synes media i alle år har vært feige for IKKE å ha trykket tegningene. Dette franske magasinet har stått alene i denne kampen. Medier har sensurert bilde av magasinet ved omtale. Ufattelig feigt.

Veldig enig, de har stått alene.

For noen redaksjoner handler det vel om en slags (misforstått) respekt. Man, ja, det er også en feighet i det, en frykt som kunne vært minsket hvis alle moderate redaksjoner, både på høyre- og venstresiden hadde vært villige til å publisere. Men det betyr ikke at det er for sent. Det betyr bare at man må se på alle terrorangrepene som har vært i det siste som en grunn til å komme seg opp på barikadene og kjempe for ytringsfriheten. Så skal jeg tåle at andre har meninger som jeg er uenige i, jeg skal tåle uenighet om mine politiske synspunkter og livssyn, jeg skal tåle at noen kanskje kan føle seg krenket av at jeg er uenige med dem. Men jeg skal ikke, vil ikke, tåle trusler og vold.

Jeg vil at barna mine skal lære seg å respektere andre og andres verdier. Men jeg vil også at de skal lære seg at de kan og skal forvente respekt for egne verdier. At de skal kunne stå med rak rygg og si at de ikke er enige med premissene eller med premissleverandøren, og at de i alle fall ikke er villige til å la seg tvinge til å mene noe annet eller tro på noe annet enn det de gjør.