Jeg har vært i en skikkelig "får ikke lest" periode, men i går kveld startet jeg på Bloddråpetall. Og den har ligget klar på kindle lenge, men har liksom ikke kommet igang.
Jeg har lest 80%, og jeg elsker hvert minutt.
For meg, som bor her jeg bor, så blir de små glimtene fra Verdalsraset som også blir nevnt, noe som gjør at hele historien blir så nær.
Og selv om det er en oppdiktet bygd, så kjenner jeg igjen steder, sånn svakt. Og innimellom kan jeg også tenke at "Denne historien minner meg om ****"
Det ble veldig veldig nært.
Og hun fletter statistikken veldig fint inn i historiene, og har til og med ulykken hvor fem barn druknet med. (https://www.facebook.com/oml01/photos/i-dag-er-det-96-%C3%A5r-siden-denne-tragiske-ulykkenda-fem-skolebarn-drukna-i-helg%C3%A5al/1729870803689944/)
Jeg er jo vokst opp med HUNT-undersøkelsen, og å få det presentert på en slik måte har vært veldig, tja fint?
Jeg anbefaler iallfall boken veldig. Og er sjelden jeg føler behov for å anbefale bøker..
Så i dag tenker jeg på bonden som møtte veggen, med tragedie som resultat, på venninna mi som døde av kreft som småbarnsmor, på redselen de som opplevde raset hadde, på demens og å måtte flytte på "hjem". Og på den mora som gikk langs elva i mange, mange dager og letter etter de tre sønnene som druknet på vei til skolen, i 1921. Som er så lenge siden, men heller ikke så lenge siden.
Serafin
12k innlegg
