Korpstråd

gullet skrev:

Har spilt klarinett i skolekorpset.

Gamlekjæresten min, fra jeg var 14 til 18 spilte tuba og susafon.
Da han flyttet på studenthybel på Blindern var tubaen med. Den fikk ligge i sengen mens jeg måtte ligge på gulvet
Gulldoen ble tatt mere vare på enn meg ...

Tror jeg hadde trøkka tubaen oppi bakhullet hans. 😡

Jeg begynte i korps som 13-åring (!), altså helt frivillig. 😉
Fikk komme ganske fort inn i hovedkorpset, og slapp unna en del av aspirantstyret.

Jeg spilte trombone. Jeg elsker å spille, og var med i både voksenkorps og fylkeskorps (et utvalg av fylkets korpsspillere).

Spilte senere i voksenkorps og studentkorps da jeg flyttet til Oslo, men da byttet jeg til fløyte (hadde lært meg det selv på hybelen ), og var tom med i NM et år. Sluttet fordi det tok for mye tid fra studiene, men blir gjerne med som voksenkontakt dersom mine barn blir med i skolekorpset etterhvert. 😉

Det var selvsagt på korpstur jeg ble full første gang...

Jeg spilte i korps fra jeg var ni til jeg var over tyve. Jeg var heldig og satt først da de skulle fordele instrumentene da jeg var aspirant, så jeg fikk fløyte. Har aldri angret på det, det er et vakkert instrument. Nå ligger det dessverre og støver ned, mens det egentlig burde hatt seg en god runde hos noen som kan vedlikehold. Jeg har planer om å begynne igjen, bare barna blir litt større.

Det aller, aller morsomste med å spille i korps var musikksommerskolene, en uke med spilling, dans og moro, venner man trodde man skulle ha for livet som forsvant fort ut av livet, mens minnene ble igjen. Søte gutter og fnisete jenter, fellesdo og seks på rommet. Kule instruktører og masse god musikk. De siste årene gikk jeg på instruktørkurs og det var de beste musikksommerskolene jeg var på.

Da jeg ble student fortsatte jeg å spille, men det ble for vanskelig å kombinere korps på høyt nivå med eksamenslesing, så jeg valgte å slutte.

Adrienne skrev:

Det aller, aller morsomste med å spille i korps var musikksommerskolene, en uke med spilling, dans og moro, venner man trodde man skulle ha for livet som forsvant fort ut av livet, mens minnene ble igjen. Søte gutter og fnisete jenter, fellesdo og seks på rommet. Kule instruktører og masse god musikk. De siste årene gikk jeg på instruktørkurs og det var de beste musikksommerskolene jeg var på.

Åja! 🙂 Det var morsomt. Likte godt teoriprøvene, det var der jeg gjorde det best :nerd:. Og spille dagen lang, i små og store grupper, det var tider.

Hmm...hvorfor spiller jeg ikke lenger? :har også nedstøvet fløyte på hylla:

Både mannen og jeg spiller fløyte (og han er ikke liten og rar ). Vi møttes i et korps da vi begge studerte i Trondheim, i 1994. Jeg har spilt ti år i skolekorps og fem år i voksenkorps, så jeg er en dreven musikant, men det er snart ti år siden jeg slutta nå. I glansdagene ble skolekorpset mitt både norske og nordiske mestere.

Jeg var bare med i korpset for musikken sin del, for skolekorpsmiljøet følte jeg meg aldri riktig hjemme i. Det var en egen rase av folk med en veldig intern stil og musikkpreferanser som "Earth, Wind and Fire" og annet søl. Å være med i et knallgodt korps var imidlertid moro og veldig lærerikt.

Følelsen av terylene mot huden og grusomme mokasiner med tilhørende gnagsår glemmer jeg aldri.

Elinblu skrev:

Jeg var bare med i korpset for musikken sin del, for skolekorpsmiljøet følte jeg meg aldri riktig hjemme i. Det var en egen rase av folk med en veldig intern stil og musikkpreferanser som "Earth, Wind and Fire" og annet søl. Å være med i et knallgodt korps var imidlertid moro og veldig lærerikt.

Og det er derfor jeg teller veldig på knappene om jeg skal begynne å spille igjen eller ikke. For begynner jeg skal det være i et korps som er skikkelig bra og har ambisjoner. For meg som kom fra et bittelite korps uten ambisjoner til et med virkelig store ambisjoner så var det en øyeåpner. Du verden så moro det var å få spille noe som hørtes skikkelig bra ut. Men det koster, for da må man plutselig begynne å øve og slikt, og akkurat det har jeg problemer med å se at jeg får tid til slik som livet mitt er nå.

Og så ble jeg veldig nysgjerrig på hvilket korps du spilte i da du gikk i Trondheim.

Elinblu skrev:

Følelsen av terylene mot huden og grusomme mokasiner med tilhørende gnagsår glemmer jeg aldri.

Vår korpssko var hvite joggesko. Skjønner ikke at ikke flere korps har det (joggesko).

Hele uniformen var forresten hvit, men det plaget ikke meg siden jeg bodde hjemme hos mamma.;)

Ååå! Nå kom jeg på at noe av det morsomte jeg har spilt i korps er "Ringenes Herre" av Johan de Meij. Knallbra!

Alexa skrev:

Vår korpssko var hvite joggesko. Skjønner ikke at ikke flere korps har det (joggesko).

Hele uniformen var forresten hvit, men det plaget ikke meg siden jeg bodde hjemme hos mamma.;)

Vi hadde gamle uniformer fra tidlig syttitall, med bukser som var trange oppe og med en skikkelig sleng nede. Ikke akkurat det kuleste for en som var tenåring på åttitallet. Resten av uniformen var fin, iallefall av utseende. Problemet var at den var altfor varm når det var varmt, for den var mørk, men den holdt ikke kulden ute når det var kaldt. Og 17. mai på vestlandet var for det meste våt og kald og det var riktig så ubehagelig. Og skulle vi være så heldige at det var varmt og sol så holdt vi stakkarene på å smelte bort i dårlig og mørkt polyesterstoff.

Åh, jeg kjenner meg veldig igjen i det første innlegget! Jeg spilte i korps fra jeg var 8 til jeg måtte slutte i skolekorpset da jeg var 19. Egentlig ville jeg spille baryton, men pappa byttet den bort med en kornett. Så da ble det tredjekornett i et par år. Vi var 12 trompeter/kornetter, og 6 av oss var helt nye og måtte spille tredjekornett.

Etterhvert byttet jeg til baryton da de trengte det, og det var mye bedre. Og da jeg var 14 byttet jeg igjen, til tuba . Jeg spilte også trombone i korpsets storband. I en periode spilte jeg også i en kammergruppe, og jeg var med å arrangere noen treff for oss som spilte baryton og tuba i fylket.

Jeg spilte mest for det sosiale, og siden skolekorpset mitt var veldig aktivt, hadde jeg ikke behov for å være med i andre korps. Det er nok derfor jeg ikke har fortsatt å spille. Men Snuppa blir helt i hundre når hun ser korps, og påstår at hun skal spille "prommer" sånn som onkel L. Jeg håper inderlig at hun har lyst til å begynne i korps! Ser for meg at jeg om en 6-7 år marsjerer bak skolekorpset og er en sånn korpstante som holder orden på marsjmapper og korpsveskene med regntøy og ekstra fliser og sånt. Gleder meg!

Jeg spilte også i korps. Kornett en periode og deretter althorn. Min korpskarriere er, sammen med en tidligere periode som kullsvart avgrunnsdyrker, min mest uforklarlige ungdomstilbøyelighet.

Jeg likte noter. Det var et system som kunne læres, og det gikk greit. Fremførelsen derimot ... Jeg husker at jeg på 17. mai, etter sang nr 1337 rett og slett gav opp, og bestemte meg for å bare blåse i vei. Siden jeg befant meg midt inni en klynge av andre musikanter ville jo ingen høre at jeg ikke spilte som jeg skulle. Grusomt.

Jeg kan ikke huske at vi hadde noen form for statusrangering i korpset. Jeg var vel antakeligvis blind for det. Jeg tror egentlig at jeg syntes hele korpsgreia var nissetrist, men spilte for ikke å gå glipp av tid sammen med mine venninner.

Adrienne skrev:

Og så ble jeg veldig nysgjerrig på hvilket korps du spilte i da du gikk i Trondheim.

Et heller ræva et, for å være ærlig. Jeg trappet ned, kan man trygt si.

Elinblu skrev:

Et heller ræva et, for å være ærlig. Jeg trappet ned, kan man trygt si.

Det behovet kan jeg godt forstå, det er jo bare litt annet å finne på i den flotte byen som Trondheim er.

Jeg spiller enda jeg, og er vel en av de få som har lagt sluttet med fotball til fordel for spillinga 😀

Begynte på trombone som 9-åring, etter 2 år var fortsatt trombonen for stor for meg, så jeg gikk over til kornett. Etter noen år, så manglet korpset althorn, så jeg bytta til det. Måtte være litt fleksibel når det var en liten skolekrets (hele skolen bastod av ca 50 elever) for å greie å holde fullt brass band. Kan heller ikke huske at det var noen særlig kamp om å sitte på førsterekka, ble naturlig opprykk etterhvert som du ble eldre.

Det aller morsomste i skolekorpskarrieren var 17. mai og stevner. Den helgen hver vår var kjempeviktig, ikke spillemessig altså, men på grunn av alle de kjekke guttene man traff

Ble etterhvert voksenkorps og nå ble det enda mer gøy. Mye på grunn av det sosiale, men også fordi utfordringene ble større og korpsene bedre. Etterhvert så kom jeg begynte jeg i et janitsjarkorps og byttet til walthorn. Siden har jeg vekslet mellom althorn og walthorn. Per i dag er det walthorn som gjelder og jeg håper jeg får til å kombinere korpset og baby etterhvert.

Jeg har ikke spilt i korps, men er enig i at trompetgutter er barske. ( til alphaMale )

Skal jeg være tindrende ærlig var jeg alltid en smule nedlatende ovenfor korpsmenneskene. Man spilte da klassisk piano, må vite.

alfaCharlie skrev:

Skal jeg være tindrende ærlig var jeg alltid en smule nedlatende ovenfor korpsmenneskene. Man spilte da klassisk piano, må vite.

Men jeg syns egentlig at fløyte er veldig fint, og er en racer på blokkfløyte.

Jeg var ikke i Norge på tidspunkt hvor det var aktuelt å begynner med korps, så da ble det piano og sang på meg.

Gaia skrev:

Men jeg syns egentlig at fløyte er veldig fint, og er en racer på blokkfløyte.

Jeg var ikke i Norge på tidspunkt hvor det var aktuelt å begynner med korps, så da ble det piano og sang på meg.

Her må jeg bare skyte inn at jeg ELSKET blokkfløyta (tok den til uante høyder) og nok defor var et hatobjekt på barneskolen. Begynte med klassisk piano som 11 åring (også helt frivillig) OG spilte i korps etterhvert! Så disse aktivitetene er ikke "mutually exclusive", alphaCharlie 😉.

I min omgangskrets var det idrett som gjaldt. Jeg forvillet meg derfor inn i dette før jeg klarte å bryte ut og begynne med min egentlige lidenskap: musikk. Hadde ingen kjente i korpset da jeg begynte (og var "gammel aspirant"). Kast "sykelig sjenert" inn i den miksen, så skjønner du hvor moro jeg hadde det der sosial før jeg oppdaget alkohol. 😉

Det er aldri for sent å begynne 😉

Har spilt sammen med ei mor som begynte samtidig med sønnen sin for hun syntes det virket så kjekt (noe det er).

Jeg kommer også ut av skapet som medlem i korps. Sluttet da jeg begynte på ungdomsskolen, for da var det dølt å dra rundt på stooor kasse med baryton i. Mye kulere å trene friidrett og håndball, selv om jeg var dårlig til det, men nokså god til å spille... :ungogdum:

Det aller beste med korps var at jeg laangt uti studiene mine ble med i et av korpsene på universitetet, og det var øl og hornmusikk for alle penga. Og verdens kjekkeste trombonist, også kjent som Andamannen.

Peaches skrev:

Det er aldri for sent å begynne 😉

Har spilt sammen med ei mor som begynte samtidig med sønnen sin for hun syntes det virket så kjekt (noe det er).

Jeg har lekt med tanken på å begynne igjen. Det er noen voksenkorps i distriktet. Som flere over her så synes jeg det er morsomst med et av de mer "seriøse" alternativene, men det er det med tiden, da...

Tror nok jeg kommer til å ta noen privattimer på en musikkskole her, og kanskje få spille litt i en kammermusikkgruppe e.l. Det hadde vært morsomt. :drømmer: