[8. mars] Erna vil ha flere barn - hva skal til for din del?

Maverick skrev:

Vi kunne jo henta noen flere barn fra Moria da. Eller Jemen. Eller Syria. Hvis hun er så desp liksom. Eller det er kanskje ikke sånne barn Erna er ute etter?

Dette!

Jeg kunne sikkert hatt fem unger om den siste kom med storken (og noen tok over oppdragelsen av den første ). Erna må gjerne komme med en, så tar jeg den gjerne.

Jeg har 5 barn, så jeg føler meg egentlig ikke så truffet av ønsket til Erna
Men hvis jeg da skulle hatt flere enn 5, ville jeg trengt mer penger. Penger til større bil, større hus og flere fritidsaktiviteter.

Jeg ville egentlig ikke ha barn, så sånn sett bør jo Erna være fornøyd med at jeg fikk ett

Ingenting. Hater å være gravid egentlig. Nå er jeg dessuten 42 år og tenker at den tiden uansett er over. Mannen er femti. Barn er dyrt og tidkrevende så alle løsninger som kunne lettet der ville kanskje gjort at man tenkte annerledes.

Bedre ivaretakelse av familier som får barn med kronisk sykdom.

Anne C skrev:

Det finnes ikke en ting som ville gjort at jeg hadde gått for mer enn de to barna jeg har.

Dette. I tillegg til at jeg er 50, så jeg tviler på om det hadde vært mulig uansett.

Jeg har alltid tenkt at to var perfekt. Nå fikk jeg jo mine samtidig, og var alene med dem fra starten. Hadde jeg truffet drømmemannen mens de var i barnehagealder, hadde jeg kaaaaansjje vurdert en til. Da de begynte på skolen kjente jeg nesten umiddelbart at det aldri ville bli aktuelt å begynne på nytt med småbarn.

trøtt skrev:

Hadde jeg hatt helse til å følge opp flere så hadde vi nok hatt ett barn til.

Jeg må si at jeg absolutt ikke føler at jeg mangler ett barn, jeg følte meg egentlig ferdig etter nr to, men endte opp med fire.

Jeg skulle nok taklet en graviditet og fødsel til, men de skal jo følges opp når de er satt til verden disse barna. Jeg syns småbarnsfasen er beintøff. Amming som ikke funker, babyer som ikke sover, bleier, barnevogn.. jeg blir helt dårlig bare tanken på å skulle gått igjennom de årene en gang til.

Jeg ønsket meg mange og fikk tre. For meg er det to faktorer: 1) Bedre ivaretakelsen av gravide/kvinner i barsel som får utfordringer. I mitt tilfelle, tøffe svangerskap kombinert med krevende jobb. 2) At det skjer noe med hamsterhjulet alle som har barn løper i. Jeg har ikke hatt kapasitet til flere enn tre, slik det har vært.

Når det gjelder den siste lurer jeg på om korona-tiden gjør noe med det. Det siste året har jeg hatt masse sakte tid. På Utviklingssamtalen i går sa min leder at jeg kan ha hjemmekontor flere ganger i uka, også etter korona. Det skulle jeg gjerne hatt som småbarnsmor.

Helt ærlig: ingen ting

Har ett biologisk barn og ett i fosterhjem. Skulle ønske jeg hadde kapasitet til å ha flere i fosterhjem, og skulle ønske rammebetingelsene for det var enda bedre.

Nå er vi ferdige med babyproduksjon, og Erna bør være fornøyd med våre bidrag. Det som hadde vært til god hjelp da vi stod midt oppi småbarnstiden med 4 barn hadde vært lengre permisjon, dobling av barnetrygd og kortere arbeidstid. Iallfall i min verden.

Men enda viktigere tror jeg det hadde vært med obligatoriske foreldre-to-be-grupper. Hadde vært veldig greit å vite at det å få små barn kan slite på forholdet, og få gode verktøy for å unngå det eller verktøy for å løse opp konflikter som oppstår når man sover lite, ikke kjenner hverandre godt nok, huset er kaos, forventninger som ikke blir møtt etc. Vi gikk på noen smeller, som jeg tror kunne vært unngått om vi hadde vært mer bevisst på det, og at noen utenfra kunne fortalt oss det på forhånd. Kanskje hadde noen forhold vært berget også?

For at det skal bli flere barn her så må livmoren puttes inn igjen og Strutse-mannens eh...utstyr lappes sammen.

Hadde anatomien vært på plass, så hadde jeg gått i sjokk om jeg hadde blitt gravid nå. Det holder med tre barn. Og jeg er altfor gammel til ett til. Men jeg oppfordre mine mine barn eventuelt hjelper Erna - om noen år.

Vi har tre og Erna er sikkert fornøyd.
Vi har siden vi fikk barn for snart 12 år siden jobbet i redusert stilling, har vekslet litt på, akkurat nå jobber jeg fullt og mannen 80 %. Kommer nok til å fortsette med det til minsta begynner på skolen. Altså en av oss har jobba tilsvarende 6-timersdag i barnehageårene, selvfinansiert.
Det har virkelig vært gull, så ekstra ferieuker/redusert arbeidstid for småbarnsforeldre tror jeg kunne bidratt til å gjøre det lettere å få flere enn 2 barn.

Men dette med fødselstallene, vil ikke de gå opp og ned i takt med hvor store kullene som får barn er? Da jeg fikk min første i 2009 var det høye fødselstall, og jeg trodde det var fordi de store kullene født på 70-tallet (som var barn av etterkrigstidas baby boomers) fortsatt fikk barn da, men nå er jo vi ferdige med det så da blir det naturlig nok færre barn en periode?

Hvis jeg (kun teoretisk sett, siden jeg nå ikke har noen livmor) skulle hatt flere barn så ville jeg hatt leksefri skole og at fritidsaktivteter ble lagt på ettermiddag, på skolen/nærområdet/arrangert skyss slik at jeg kunne levert barn på skole, de ble matet, opplært og fritidsaktivisert, og så kunne vi som familie disponert tiden fra 4-5 på ettermiddagen sammen, som vi ville. Dersom samfunnet vil at vi skal jobbe fullt og ha flere barn så tenker jeg det er en måte å gjøre det levelig på.

Hvis Erna vil at vi både skal jobbe fulltid og skaffe 3+ barn, så må det tilrettelegges mer for småbarnsfamilier. Muligheter for å få barnehageplass flere ganger i løpet av året, bedre løsninger for fordeling av permisjon mellom foreldre, ekstra fridager så det går opp med planleggingsdager og ferier i barnehage, SFO og skole (også for aleneforeldre), aktiviteter lagt til etter skoletid og mulighet for å redusere arbeidstid uten å tape så mye økonomisk på det.

Personlig er det helt uaktuelt med flere barn nå. Biologisk er det sikkert mulig, men etter to kompliserte svangerskap og fødsler, hadde jeg sett veldig mørkt på å bli gravid på nytt. Mannen har og falt fra Adopsjon eller fosterbarn kunne jeg ha vurdert om jeg var i et langvarig forhold, men tror ikke jeg hadde hatt energi til å ha små barn igjen.

Luftslottet skrev:

Så alle er enige om at ikke staten kunne gjort noe for å vippe dere over på flere barn?

Kontanttilskudd? Gratis bil? Gratis barnehage og SFO? Et ekstra års permisjon som kunne tas ut som deltid i hele førskolealderen? Ettergitte studielån? Skattefradrag? Husmorvikarer?

Serafin skrev:

Et bedre system for barn med spesielle behov, og da ikke bare slik prat bedre som de har bedrevet i det siste, men faktisk et system som funker, og at man ikke føler at man stjeler fra fellesskapet hvis man får hjelp.

Det er sikkert mye gøy man kunne gjort, men Serafin peker på det som er virkelig viktig. Hadde jeg bare måttet tatt meg av ungene mine, og ikke brukt tid på byråkratiet rundt dem, så hadde jeg fint kunne hatt dobbelt så mange.

Men det er kanskje hverken slike barn som mine, eller slike barn som Maverick viser til, som Erna vil ha.

Maverick skrev:

Vi kunne jo henta noen flere barn fra Moria da. Eller Jemen. Eller Syria. Hvis hun er så desp liksom. Eller det er kanskje ikke sånne barn Erna er ute etter?

Input skrev:

- fast jobb fremfor idiotisk regelverk som gjør at en ferdig utdannet lektor kan drive ordinær undervisning i ordinære klasser på ordinære skoler midlertidig under dekke av "midlertidig behov" som i praksis gjør at man er på et fuckings fire år langt jobbintervju

Dette er veldig viktig. Kommunene bør ikke ha anledning til å ha lærere gående i vikarstillinger lengre enn ett skoleår. 3-4 år er alt for lenge.

veobra skrev:

-Obligatorisk foreldreveiledning, parterapi, kall det hva du vil. Nå må man oppsøke, det burde være omvendt. Jeg tror det hadde spart oss for mye frustrasjon, krangling og urk.

Smash skrev:

Men enda viktigere tror jeg det hadde vært med obligatoriske foreldre-to-be-grupper. Hadde vært veldig greit å vite at det å få små barn kan slite på forholdet, og få gode verktøy for å unngå det eller verktøy for å løse opp konflikter som oppstår når man sover lite, ikke kjenner hverandre godt nok, huset er kaos, forventninger som ikke blir møtt etc. Vi gikk på noen smeller, som jeg tror kunne vært unngått om vi hadde vært mer bevisst på det, og at noen utenfra kunne fortalt oss det på forhånd. Kanskje hadde noen forhold vært berget også?

Tilbud er helt greit, men hadde slike ting vært obligatorisk så hadde ikke vi hatt en eneste unge. Får neller av slike opplegg, og husbonden hadde også nektet.

Jeg hadde først og fremst trengt mer avlastning på den tida barna var små for å få flere. Selv om mannen deltok på lik linje med meg (tilnærmet i allefall, han jobbet mer men hadde også mer kapasitet utenom jobb) følte jeg det nærmest kvelende å ha små barn. Så husmorvikar, noen som fikset huset og deltok med et selvsagt ansvar for barna hadde hjulpet betraktelig. Vi snakket om et barn til på et tidspunkt, og jeg satt som krav at mannen måtte ta så mye av permisjonen som praktisk mulig. Det ble ikke noe av, og jeg var dessuten antagelig for gammel til at jeg hadde blitt gravid særlig lett.

Jeg tror også kanskje det hadde motivert mer for flere barn om mine foreldre var yngre og vi bodde i nærheten av dem (avlastning), og kanskje også om jeg hadde søsken med barn i samme aldre i nærheten. Større grad av storfamilie, kanskje?

Jeg har 3 barn og var 33 da sistemann kom. Jeg kunne, hypotetisk sett, gjerne hatt 4, og da ville den siste kommet når jeg var 36 i så fall (blir veldig lett gravid, så antar jeg kunne planlagt det sånn).

Sistemann har dessverre endel diagnoser som har gjort at mye mer tid er blitt brukt på han enn på de to søskenene, men sett bort fra at det gjør flere barn uaktuelt så ville vel en god økning i barnetrygd for det fjerde barnet, garanti for barnehageplass i samme barnehage som det andre barnet og gode fradragsordninger på skatten kunne ha dyttet oss i riktig retning.

Jeg har aldri ønsket å være hjemmeværende på heltid, men kunne tenkt meg at vi tilsammen var hjemme til barnet var 2 år, og deretter mulighet for å jobbe redusert til barnet var 6 år uten at inntekt og pensjon ble lidende.

Galathea skrev:

Men dette med fødselstallene, vil ikke de gå opp og ned i takt med hvor store kullene som får barn er? Da jeg fikk min første i 2009 var det høye fødselstall, og jeg trodde det var fordi de store kullene født på 70-tallet (som var barn av etterkrigstidas baby boomers) fortsatt fikk barn da, men nå er jo vi ferdige med det så da blir det naturlig nok færre barn en periode?

Jo, det stemmer ganske bra, og det er også derfor det ble født mange rett etter krigen. Det hadde ikke noe med krigen å gjøre, men det var store barnekull som ble født på 20-tallet. Det er i denne forbindelsen jeg først hørte ordet "kohort", lenge før pandemien.