Ultimatum

Jeg har til dags dato aldri stilt ultimatum, håper jeg slipper for all fremtid også. Jeg kan egentlig ikke tenke meg en situasjon hvor jeg kunne stilt et ultimatum til noen jeg kjenner.

Hm. Temaer jeg kunne funnet på å stille ultimatum i forhold til er:

- frp eller meg
- røyking innendørs
- dersom jobb ble prioritert foran et velfungerende familieliv
- dersom interesse og ansvarsfølelse overfor felles barn uteble

Jeg er fristet til å dra inn dåp og kirkebryllup også, men vet ikke om jeg ville vært like bastant dersom jeg hadde falt for en som var kristen. Når det gjelder etikk, livssyn, rasisme, Frp osv. så har jeg en følelse av at det ikke ville måtte komme så langt som til et ultimatum. Rett og slett fordi jeg tror det ville stoppet seg litt tidligere. Jeg klarer ikke se for meg at jeg kan tenne på noen jeg vet har rasistiske holdninger.

Dette gjaldt i hovedsak samliv da. Med unntak av røykingen. Jeg ville ikke "sagt opp" bestemora mi om hun stemte Frp liksom.

Jeg kan forresten heller ikke huske å ha stilt et ultimatum noen gang.

Når jeg tenker meg om, så har jeg stilt et ultimatum.

Hvis vi skal fortsette sammen, må du slutte å lyve for meg.

Han sluttet ikke.

Mulige ultimatumssaker for meg ville vært:
-dersom Mannen TM ville ha barn
-dersom jeg ble løyet for

Det skal sies at jeg har stilt ultimatum, det endte med at jeg gikk gitt. Når alt det er sagt håper jeg at jeg aldri kommer til det igjen hverken i forhold til Mannen TM eller i andre sosiale relasjoner.

1. Jeg tillater ikke røyking inne.
2. Min kjæreste må like friluftsliv. Hater han teltliv og fysisk aktivitet, passer vi nok ikke sammen.
3. Pga allergi hos barnet mitt kan han ikke ha dyr.
4. Jeg skal ikke ha flere barn, så han må også være ferdig med barn.
5. Han må elske meg fordi jeg er meg, og ikke ønske å forandre meg.
6. Han må være seg selv.

Jeg har ikke stilt ett ultimatum rett ut til noen, men tenkt i mitt stille sinn og så valgt å dra har jeg jo gjort
Men jeg kunne nok stilt noen nå om jeg skulle ende opp i ett forhold, i forhold til livssyn og flere barn bl.a.

Det nærmeste jeg har kommet et ultimatum i forholdet vårt er at jeg har sagt at det var vanskelig for meg å se for meg en framtid sammen med ham hvis han ikke ville ha flere barn enn ett. Vi har forsåvidt vært enige om det da, han har bare brukt mye lenger tid på å bli klar for nummer to enn det jeg har.

Irma skrev:

Jeg kan forresten heller ikke huske å ha stilt et ultimatum noen gang.

Jeg har stilt et ultimatum en gang. Det var ikke noe kult, for selv om vedkommende valgte meg, så gikk jeg i mange år og lurte på om jeg hindret vedkommende i å gjøre noe som egentlig var viktig for ham, og var redd for at det ble gjort bak min rygg. Det var ingen god følelse, og jeg lurte mange ganger på om jeg heller burde ha tatt ansvaret selv og gått selv enn å la det være opp til ham.

Jeg har måttet be mannen velge mellom kona si og wow.
Han valgte meg, til en viss grad. Dvs. han trappet grundig ned på spilletiden.

Problemer med rusmidler.

Alt som var til skade for barna.

At han var gjennomgående slem mot meg.

(Altså: Det ville vært grunnlag for ultimatum. Det har aldri vært aktuelt. Eller, det er ikke sant, jeg har droppet en som ikke var snill mot meg, men det var ingen barn involvert)

Vold mot barna eller meg
Om man heller vil feste hele tiden enn å være med familien

Jeg har stilt ultimatum en gang, det var en som flørtet med meg å ville bli sammen med meg men da fikk han beskjed om å gå fra samboeren først ellers var det ikke aktuelt. så da ble det samboeren eller meg å han valgte heldigvis sier jeg nå samboeren sin.

Jeg trodde det, men det har vist seg at jeg ikke klarer å ta konsekvensen av et eventuelt ultimatum. Da mannen og jeg var i skikkelig turbulens for halvannet år siden lærte jeg (og han) at vi ved hjelp av tid og samtaler faktisk kan løse opp i det aller, aller meste.

Jeg synes at det er vanskeligere å være så konkret og direkte med de som står meg nærmest. Jeg har stilt et ultimatum til moren min, men hun er ikke aller nærmest meg. Hvis venner eller bekjente gjør noe jeg føler som utrolig graverende og et forsøk på løsning ikke bærer frukter, så kan det nok være at jeg ber dem holde snavla eller gå.

Det måtte være hvis partneren forsøkte å begrense meg eller vise generell uvilje mot aktiviteter som er viktige for min livsutfoldelse. Jeg vil ikke leve sammen med en begrensende partner.

allium skrev:

Når det gjelder ultimatum i forhold er jeg litt sånn at jeg tenker hvis det at dette er viktig for meg ikke er nok, hvis jeg må fremsette trusler og ultimatum for å få deg til å gjøre det, da kan det bare være. Da går jeg uten å stille noe ultimatum først.

Jeg vil ikke ha en mann som gjør som jeg sier av frykt for konsekvensene. Jeg vil ikke leve sammen med en som gjør noe han er blitt presset til av meg. Jeg tror det er et dårlig utgangspunkt for en ok fremtid videre.

Sier jeg, eplekjekt. Så er jeg også alene.

Godt sagt.
Det var vel i flere_barn_eller_ikke-diskusjonen i en av de andre trådene det var snakk om at det kunne være nødvendig å stille ultimatum, hvis konsekvensen av å ikke skulle få flere barn ville være at man alltid ville kjenne på savnet av dette mulige barnet, kjenne seg utilfreds med tilværelsen og derved ikke oppnå størst mulig lykke i eget liv.
Men hva da med partnerens liv hvis denne er presset til noe han/hun i utgangspunktet ikke vil? I situasjonen flere barn eller ei, tror jeg nok de aller fleste vil elske et nytt barn, selv om dette er presset igjennom. Men det er ikke sikkert de er like tilfreds med situasjonen som familieforøkelsen medfører.

Jeg tror ikke jeg kunne stilt noe ultimatum. Jeg håper og tror andre typer valg, samt kompromiss omkring viktige saker skal gi det beste utfallet for meg og mine nærmeste.

-Det å få barn (og mer enn bare ett barn)
-Narkotika. Nulltoleranse.
-Røyking. Er totalt anti og hadde ikke orket å leve sammen med en røyker


Hva gjør dere forresten hvis dere blir stilt ultimatum til? Hvor går grensen for hva som kan inngåes kompromiss om?

Jo, jeg har en gang stilt et ultimatum til faren til barnet mitt. Jeg hadde ikke noe valg, for jeg visste at enten satt jeg der med ingenting, eller jeg ville "vinne". Det kunne ikke bli verre, for å si det sånn. Jeg "vant", og har ikke hatt dårlig samvittighet i det hele tatt. Jeg gjorde det for barnet mitt. Dere som kjenner meg her inne vet hva jeg snakker om. 😉

iBam skrev:

Hva gjør dere forresten hvis dere blir stilt ultimatum til? Hvor går grensen for hva som kan inngåes kompromiss om?

Jeg hadde nok ikke blitt veldig blid om jeg hadde fått noen ulitmat... hvordan man nå enn bøyer det, i ansiktet. Ferdig med det, egentlig. Det er nok også grunnen til at det skal være rimelig big deal før jeg sier "take it or leave it" til noen.

Om noen hadde det jeg oppfattet som en hang til å stille ultimatum, ville vi ikke passet sammen. Jeg er tilhenger av å snakke sammen og komme fram til omforente løsninger.