Hyggelige naboer - hva gjør man med det?

Fantastisk overskrift.

Vi har fått oss slike kjempehyggelige, koselige naboer, som kommer over med kake, snop, grillrester, matrester, som mer enn gjerne hjelper til hvis det er noe de ser vi knoter med ute.
De har sagt at der de bodde før de kom til nabohuset, var det slik at naboer var som brødre og søstre, og de må man jo selvsagt ta vare på.

I går var de ute og fisket og kom hjem med tusen millioner kilo fersk makrell til oss.

Jeg er kjempehyggelig og sosial og snill og slikt, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjengjelde dette. Vi baker aldri, fisker bare for kos (vi får aldri fisk), når vi lager mat lager vi stort sett akkurat nok, og alt slikt. Vi er vant med naboer vi hilser på, og thats it. Jeg kan ikke grunnreglene til et slikt naboskap, rett og slett.

Skal jeg begynne å bake og lage mat til dem? Skal jeg be de over? Skal jeg bare takke og være glad?
Jeg kan fint takke og være glad, jeg har ikke sånn kjempebehov for å gjengjelde hyggelige gester i seg selv, men hvis de føler at jeg avviser dem ved å ikke gjøre det de gjør, så blir det jo helt feil.

Jeg føler meg rådvill. Hjelp, hadde jeg tenkt.

Det hadde jeg nesten syntes var bittelitt vanskelig og too much, tror jeg - men jeg har aldri ønsket meg at naboer skal være som brødre og søstre heller. 🙂
Syns definitivt ikke du trenger å begynne å bake og lage mat til dem, eller fiske, men be dem over på kaffe eller middag er jo hyggelig.

Jeg hadde fått angst og tenkt hjelp!

Veldig hjelpsomt svar, dømt ut fra at jeg bor i rekkehus og sier "hei" til naboene vegg i vegg om vi tilfeldigvis sees, men ikke føler for å bli nærmere kjent.

Jeg syns du kan bare takke og være glad, du trenger ikke å gjøre gjengjeld. Jeg tipper aktiviteten demper seg dersom du ikke holder liv i den ved å kaste deg over kjøkken, grill og fiskeutstyr. Inviter dem inn på kaffe en gang i blant når de kommer med noe, det holder.

Det føles veldig unaturlig å be de over, men det er kanskje det som er det riktige å gjøre.

Jeg vil jo at de skal trives og tenke at de har kommet til et bra sted, men dette er liksom forbi min komfortsone.

Gi matrester til naboen, altså?

Hoho, vi hadde en gang en slik nabo. Minus kakene og hjelpen. Hun kunne lukte at vi listet oss ut på terassen, da hang hun over leveggen og skravlet. Og stadig nevnte hun hvor mye moro de hadde hatt med de vi kjøpte huset av, de hadde alltid vært masse sammen, grillet og hatt spillekvelder og vært sammen flere kvelder i uka. () Åååååja, det var sikkert hyggelig... ble vår faste respons. 😮

Fintdethei! skrev:

Gi matrester til naboen, altså?

Ja, ikke en halvspist kotelett, altså.
Men de lager tydeligvis alltid masse mat. Fantastisk god mat også.

Svigermor er en sånn som baker, sylter, safter osv og deler til alle. Både naboer og min familie. Hun forventer ingen ting tilbake. Tror heller ikke hun forstår at ikke alle blir luke glad, eller at ikke alle liker det hun deler ut. Men hun forventer ikke noe tilbake.

Vi både liker og blir glad, vi begynner bare å syns det er litt kleint. Fordi vi føler at vi selv framstår som kalde, utrivelige mennesker som ikke helt klarer å leve opp til deres gavmildhet eller noe.
Vi prater med dem og er hyggelige og skryter av de flinke ungene deres da. Det er jo noe.

Er de norske? Vi hadde sånne naboer en gang, det var flyktninger fra Vietnam. Det var litt vanskelig for mamma å forholde seg til husker jeg, fordi det var hyggeli, men la føringer for en form for naboskap vi slett ikke var vant til. Jeg tenker du bare takker og er hyggelig. Og kanskje tar opp nettopp dette med dem at du ikke kan gjøre tilsvarende i retur. Be nye naboer over er uansett hyggelig.

Katta skrev:

Er de norske? Vi hadde sånne naboer en gang, det var flyktninger fra Vietnam. Det var litt vanskelig for mamma å forholde seg til husker jeg, fordi det var hyggeli, men la føringer for en form for naboskap vi slett ikke var vant til. Jeg tenker du bare takker og er hyggelig. Og kanskje tar opp nettopp dette med dem at du ikke kan gjøre tilsvarende i retur. Be nye naboer over er uansett hyggelig.

De er krigsflyktninger fra Syria. Så kulturforskjellene er ganske store. Men de er overraskende tilpasningsvillige og raske til å se forskjellene og prate om dem.

Jeg er norsk og forer på naboene våre hele tiden. De får kakerester, middagsrester og blomsterløk. De tar posten vår, passer huset og vanner.
Vi har et vennlig halvdistansert forhold, de er mye mye eldre enn oss og vi vet at de (særlig hun) ikke orker å lage seg mat alltid. Jeg forventer ingen retur, vi har funnet vår balanse. Jeg vil absolutt ikke ha det sånn at vi går inn og uthus hverandre, men vi slår av en prat i hagen, byr på en kaffekopp om vi alle har jobbet ute hele dagen og sånn.

Jeg ville ha bedt på kaffe og vafler, eller noe sånt, evt en middag en gang, og prøvd å holde en passe distansert vennlig nabolagsomgang.

Jeg ville absolutt invitert en vennligsinnet flyktningfamile på kaffe i det minste.

Jeg ville bedt dem over på en kopp kaffe en gang i blant (benytte anledningen når man har kakerester etter en bursdag f.eks.) og ellers kanskje stukket innom med påskeliljer til påske og en boks pepperkaker til jul, eller noe. Jeg ville altså benyttet en anledning i ny og ne til å gi oppmerksomhet og gjengjelde vennligheten, men ikke lagt meg på samme nivå.

Jeg tenker at dere aldri vil bli sett på som uvennlige eller noe så lenge dere tar dere tid til et smil og en prat.

(Naboen vår ble stresset over at hun hadde kommet innom for å låne sukker to ganger og vi enda ikke hadde vært over for å låne noe av dem - heeelt ubalansert! )

Kirsebær skrev:

Det føles veldig unaturlig å be de over, men det er kanskje det som er det riktige å gjøre.

Også kjenner jeg at jeg blir nysgjerrig på hvorfor sosialt uredde og svært omgjengelige Kirsebær (som jeg oppfatter deg gjennom nettet) synes det er "veldig unaturlig" å be dem over på en kopp kaffe? Er det noen jeg kan se for meg invitere hvem som helst når som helst, så må det jo være deg!

Filifjonka skrev:

Jeg ville absolutt invitert en vennligsinnet flyktningfamile på kaffe i det minste.

Noe som jeg synes er hyggelig er å lage en stor porsjon vaffelrøre som stekes ute. Da kan naboer og nabounger komme bortom og voksne som vil kan sette seg og få en kopp kaffe også.

Så herlig at de er så kontaktsøkende! Dette er en familie som sannsynligvis vil bli godt integrert i det norske samfunn etterhvert, for de følger de rådene de sikkert har fått ved ankomst til landet; å ta kontakt med mennesker i lokalsamfunnet for å lære språket og kulturen i Norge. De forventer nok ikke at du gjør det samme som dem med mat og sånt, men de vil nok være svært takknemlige om du inviterer dem over innimellom og spør dem om hverdagen deres og om de trenger hjelp til å forstå oss rare nordmenn. Ikke vær redd, tenk så mye du kan lære om dem og den kulturen de kommer fra! Og maten...

Harriet Vane skrev:

Jeg ville ha bedt på kaffe og vafler, eller noe sånt, evt en middag en gang, og prøvd å holde en passe distansert vennlig nabolagsomgang.

Dette ville jeg gjort.

Pebbles skrev:

Jeg ville bedt dem over på en kopp kaffe en gang i blant (benytte anledningen når man har kakerester etter en bursdag f.eks.) og ellers kanskje stukket innom med påskeliljer til påske og en boks pepperkaker til jul, eller noe. Jeg ville altså benyttet en anledning i ny og ne til å gi oppmerksomhet og gjengjelde vennligheten, men ikke lagt meg på samme nivå.

Og dette.

Også ville jeg generelt strukket meg lengre utenfor komfortsonen og tatt mer initiativ overfor en flyktningfamilie, eller andre jeg hadde inntrykk av hadde lite nettverk.