Bygge selvtillit

Spinnoff til him sin tråd om underlegenhet.

Selvtillit er tro på at man kan, selvfølelse er tro på egen verdi. Dette dreier seg om selvtillit. Det sies at det er trenbart. Jeg hadde ikke hatt vondt av litt mer tro på meg selv, spesielt i møte med folk som er veldig flinke eller bruker herskerteknikker.

Har dere tanker eller erfaring med å øve opp selvtillit? Hva fungerer for dere for å ikke kjenne for mye på at man er underlegen?

Følger.

Jeg har brukt powerpose aktivt før settinger jeg gruer meg for. Og er det møte med folk jeg lett føler meg liten sammen med så passer jeg på å være så godt forberedt at argumentene sitter selv om jeg er stresset. Og så prøver å minne meg på de tingene jeg har fått til, og tilgi meg selv for det jeg ikke får til. Jeg har også altfor lett for å sammenligne meg med summen av det mange andre får til.

Timar skrev:

Følger.

Jeg har brukt powerpose aktivt før settinger jeg gruer meg for. Og er det møte med folk jeg lett føler meg liten sammen med så passer jeg på å være så godt forberedt at argumentene sitter selv om jeg er stresset. Og så prøver å minne meg på de tingene jeg har fått til, og tilgi meg selv for det jeg ikke får til. Jeg har også altfor lett for å sammenligne meg med summen av det mange andre får til.

Hva er powerpose?

Det å sammenligne seg med summen av hva alle andre får til tror jeg er ganske vanlig ja.

Jeg vet ikke om dette egentlig er et godt råd, men for meg har det funket med «fake it till you make it». Jeg adopterer holdningen og faktene til noen med sunn selvtillit, og oppdaget at det faktisk handler mye om inntrykket man gir. Folk tror du har god selvtillit, og så behandler de deg som en person med god selvtillit. Og det gir til slutt litt bedre selvtillit. Jeg har gått inn i en del vanskelige situasjoner med en «hva ville en selvsikker person sagt/gjort»-holdning, og tydeligvis blitt oppfattet som en av dem. Det funket. Og da lurer man jo på hvor stor andel av de selvsikre som gjør det samme.

Niobe: det er et godt råd.

Jeg skriver mer litt senere.

Katta skrev:

Hva er powerpose?

http://www.squamishintegratedhealth.com/stand-like-a-superhero-to-reduce-stress/

Litt lite bilde, kanskje, men viktig å se detaljene. For meg funker det også.

Ellers gjør jeg som Niobe, og det funker også.

Slutte å sammenligne seg med andre, være stolt av det man kan, øve seg på sosiale settinger. Datteren min har lett sosial angst, synes det er vanskelig å prate/vite hva man skal prate om. Mitt beste råd som utadvendt er, snakk om de du møter! Spør, vær interessert, gi komplimenter, skryt av deres kvalifikasjoner. Folk eeeelsker å snakke om seg og sitt....stort sett.
Jeg møter folk hver dag som er langt bedre utdannet, mer kulturelle, mer allmennvitende, men jeg føler meg sjelden underlegen. Jeg er dritgod i jobben min,og så kan jeg en god del om faget, takket være nysgjerrighet, interesse og ikke minst evnen til å innrømme at dette kan jeg ikke så mye om-kan du forklare meg!? Det holder for meg.

Her sier de at powerpose er å stå med hendene i været i to minutter.

Å kle seg som Supermann funker også. Ikke akkurat i den outfit'en på bildet oppe i tråden, men i noe som passer i sammenhengen. Jeg tenker at uniform signaliserer noe, det sier "dette kan jeg", enten det gjelder legefrakk, brannkonstabel, politi eller andre med stjerner og vinkler, eller blåkläder.
Jeg hadde f.eks. statssekretær-dressjakken min, som jeg kjøpte da jeg skulle i et (for meg og min sak) viktig møte med høytstående politiker. (jada, på den tiden hadde de fleste klesplaggene mine navn)
Å kle seg på omtrent samme nivå som de jeg skal i møte med, funker for min del. Powerdressing kaltes det visst før i tiden.

Jeg tror selvtillit og selvfølelse henger tett sammen. Om selvfølelsen ligger i bånn får selvtillit et fundament å bygge på. Uten dette kan selvtilliten lett se ut som arroganse eller noe påtatt.

Å jobbe med trua på verdi fordi man ER og ikke bare det instrumentelle tror jeg kan øke selvtillit som bivirkning.

Beste praksis: Kjenner du noen som ser ut til å ha god selvtillit? Gjør de noe du kan kopiere?

Dessuten. Hør etter når du får ros/skryt av kloke mennesker. Ta det til deg.

Jeg tror egentlig det er veldig lurt å være bevisst på nettopp det at man IKKE skal sammenligne seg selv med summen av alle andre. Jeg ble i hvertfall mye bedre i jobben min da jeg lærte meg å ikke tenke at jeg må kunne og være god i alt, det er mye viktigere å være klar over hva jeg er god til IG hva jeg ikke er god til, og i stedet for å prøve å skjule hva jeg ikke er god til, helle be om råd fra noen som kan det jeg ikke kan. Ble mye mindre stress av det, og det viser seg at folk liker å dele av kunnskap, og ikke ser på meg som en uvitende jentunge selv om jeg ber om råd.

Maverick skrev:

Jeg tror egentlig det er veldig lurt å være bevisst på nettopp det at man IKKE skal sammenligne seg selv med summen av alle andre. Jeg ble i hvertfall mye bedre i jobben min da jeg lærte meg å ikke tenke at jeg må kunne og være god i alt, det er mye viktigere å være klar over hva jeg er god til IG hva jeg ikke er god til, og i stedet for å prøve å skjule hva jeg ikke er god til, helle be om råd fra noen som kan det jeg ikke kan. Ble mye mindre stress av det, og det viser seg at folk liker å dele av kunnskap, og ikke ser på meg som en uvitende jentunge selv om jeg ber om råd.

Jepp. Aldri sammenligne seg selv med andre. Det er døden. Være bevisst på hva man kan, drite i å være misunnelig på alt de andre kan. Ingen er steingode på alt, og hvis de er det, bra for dem!

Styggen på ryggen er en selvtillitsbok for unge. Den er veldig fin synes jeg, og slett ikke uaktuell for de som har passert ung med en viss margin.

Jeg tror også det med å ikke sammenligne seg med andre er viktig. Og så er det alltid noen som er flinkere og ville gjort det bedre. Det er egentlig helt irrelevant når det er jeg som skal utføre en oppgave. Fokusere på oppgaven istedenfor.

Ikke sammenligne seg og øve opp hva en tenker og sier til seg selv. ABCD-skjema kan være en fin måte å bli bevisst hvilke situasjoner du føler deg undelegen (eller får angst, eller får andre typer negative reaksjoner), hva du sier til deg selv og hva du kan si i stedet.

http://psykmagasinet.no/kognitiv-atferdsterapi-og-abc-modellen/

Å jage etter selvfølelse eller selvtillit fungerer dårlig - det blir lett instrumentelt og kan føles «uekte». Litt sånn «ja jeg er flink men de andre er flinkere uansett» eller «ok jeg er flink men det har jo liten verdi å være flink i det jeg er flink i». Jeg tror egentlig det beste er å ikke fokusere så mye på seg selv og egne ferdigheter eller verdi, men heller velge å fokusere på andre og hvordan du kan få dem til å føle best mulig om seg selv. Da vil dine relasjoner bli bedre, din egen selvfølelse vil bli bedre og mer stabil, og det blir lettere å også ha et ryddig forhold til egne ferdigheter og selvtillit.

Katta skrev:

Selvtillit er tro på at man kan, selvfølelse er tro på egen verdi. Dette dreier seg om selvtillit. Det sies at det er trenbart. Jeg hadde ikke hatt vondt av litt mer tro på meg selv, spesielt i møte med folk som er veldig flinke eller bruker herskerteknikker.

Jeg har alltid hatt det stikk motsatt: Alltid vært full av selvtillit, men lav på selvfølelse.

For meg var det veldig merkbart fordi jeg er vant til å både gjøre ting helt alene, sammen med noen få og sammen med mange. Jeg oppdaget fort at det å gjøre ting alene ikke var noe problem, mens det å jobbe sammen med andre - som gjerne bedrev hersketeknikker - var utfordrende. Eneste virkelige fordelen dette gir meg er at jeg "lukter" det lang vei når det er slike problemer. Er på en måte mye mer oppmerksom på det enn andre)

Jeg tenker det om du føler tillit til deg selv når du er alene kontra sammen med andre kan være en grei lakmustest på hva som er problemet. Kan ta et eksempel. For 15 år siden kjørte mannen min av veien (jeg var med i bilen). Jeg har aldri vært i en eneste ulykke med bil og er en helt grei sjåfør. Etter denne ulykken ble mannen min så stresset at han var "på" meg hele tiden når jeg kjørte. Jeg ble rimelig stresset av alle utbruddene hans, men dette var bare når han var i bilen. Da er det lett å skjønne at for meg var det han som var problemet, og ikke det at jeg manglet selvtillit i forhold til kjøringen. (Han sluttet omsider - etter mange tilbakemeldinger)