Ordet unge ...

Nesten hver gang jeg leser eller hører ordet unge (i steden for barn altså) så tenker jeg på en episode fra jeg var gravid med eldste gutten min.

Jeg var på gamlehjemmet og besøkte min reserve bestemor som da nærmet seg brutalt 100 år.
Hun lurte jo på når jeg hadde termin og jeg sa at ungen skulle komme ut i april.
Da fikk jeg en nesten kjeft gitt, for det het barnet.
Unge sa man ikke, for det var betegnelsen man brukte på griser.

Merker at dette i stor grad faktisk henger igjen hos meg, utrolig nok.
Ja, det hender jeg sier unger og skriver det også. Men jammen bruker jeg barn i mye større grad. (tetter ofte om jeg skriver unger)

På min dialekt heter det unger. Men jeg sier ofte "barn" når jeg snakker med sønnen min, merker jeg, fordi han sier det og de bruker det i barnehagen.

Som ivrig kryssordløser er ordet unge helt naturlig. Jeg tror du har hengt deg litt opp i hva reservebestemoren din sa. Det henger i bakhodet.
Her sier jeg i hvertfall unge i stedet for barn. Kanksje det har med min dialekt å gjøre.

Mine barn, andres unger.

Jeg bruker 'unge' så ofte jeg kan. Synes det er kjempekoselig.
Men det handler vel litt om hvor en kommer fra? Min mor er fra Gjøvik, og hun kalte meg alltid for go'ungen, vesleungen og gullungen.

Jeg får assosiasjoner til barndommen og Prøysen når jeg bruker ordet, jeg, ikke griser.

Jeg syns ikke det er noe negativt i å si unger, og sier unger og barn om hverandre.

Jeg tenker ikke på grisunger når jeg leser eller hører ordet unge.
Men tenker på den episode.

Og jeg sier "jeg og ungene" når det er noe som gjelder oss alle.

Jeg sier stort sett barn.
Når jeg sier unge så er det ofte litt negativt ladet, man kan lese drittunge mellom linjene 😮

min "unge", din "unge" alle "ungene" Barn passer ikke inn i min dialekt

Jeg bruker både unger og barn. Ordet unge har jeg aldri forbindet med griser i hvert fall.

Jeg bruker unge og barn om hverandre, mest unge. For meg er det naturlig å si "ungen" så da blir det til at jeg skriver det også. Jeg har forresten masse familie fra Gjøvik, så det er kanskje derfra det kommer. 😉

Jeg bruker nesten alltid unger, siden "barn" blir veldig kunstig på min dialekt. Men jeg skriver stort sett "barn".

Det er for øvrig moro å se hvilke assosiasjoner mange i den eldre garde har til ord og navn. En gammel nabo av besteforeldrene mine var helt bestyrtet da hun fikk høre at lillesøsteren min skulle hete Siri. For "sirri" var visstnok det man kalte pissepotten om bord på båter ...

Ungen min. For meg er det mye mer naturlig enn å si "barnet mitt". Jeg bruker utelukkende barn når jeg snakker om barn i flertall (muntlig iallefall, skriftlig er det annerledes). Ungen er veldig vanlig og ikke det minste negativt i min dialekt. (Med mindre man sier "den jævla drittungen" eller noe ).

Jeg synes "unge" er et søtt og morsomt og uhøytidelig ord, og bruker det oftere enn "barn", som er litt stivere og mer formelt på min dialekt.

På min dialekt er det mest naturlig å si unge - unger (eller som det heter her onge - ongar 😀 )
Men storesøster er ganske konsekvent på å si barn - barna, og da også med en rar og veldig tydelig R. Barrrn -barrrna. Hvor hun har fått dette fra er ikke så godt å si. (hun sier også å løpa, der vi konsekvent sier å springa.)

jane skrev:

Ordet unge har jeg aldri forbindet med griser i hvert fall.

Nei, de har bebier, de. Små, søte grisebebier.

Jeg bruker 'unger' og 'barn' litt om hverandre, men det er mest naturlig å si unger på min dialekt. Barn er litt mer formelt, synes jeg.

drittunger da...

Barn blir litt stivt og rart for meg. Her er det unge som brukes mest. "Barna mine" lyder litt rart for meg. Har vel noe med dialekten å gjøre...

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg sier barnet mitt når jeg kun snakker om en av de, og ungene mine når jeg snakker i flertall. Barnet, og ungene.