Hva slags kvinne eller mann er du?

:-)

Men altså? Skal vi nå beskrive oss selv ut fra de gammeldagse båsene? Hvorfor? For å bevise at de ikke holder mål lenger, eller for å bevise at akkurat jeg er typisk eller ikke typisk kvinne?

Jeg er kritisk og litt trigget på en gang, er det typisk kvinnelig eller mannlig?

Når jeg treffer folk som er veldig annerledes enn meg tenker jeg ofte at det heller er en klasse-/interessegreie enn en kjønnsgreie. For ikke så lenge siden var jeg i selskap med folk som overrasket meg med (for meg) uinteressante og skrytete samtaleemner. Dette gjaldt begge kjønn, selvom mennene snakket mer jobb og penger mens damene snakket om reiser og shopping.

I heimen har vi til dels kjønnsdelte arbeidsoppgaver og til dels flat struktur. Vi gjør mer av det vi klarer best og liker best. Det vil si at vanlig husarbeid blir utsatt i det lengste.

På jobb kan jeg være både ydmyk og bestemt. Jeg tar ofte ordet og forteller hva jeg tenker og mener - også i store og faglig sterke forsamlinger. Det typisk kvinnelige vil kanskje være at jeg angrer etterpå og tenker at det jeg sa var teit og uinteressant, men jeg gjør det igjen og igjen.

Jeg har et større sosialt liv enn mannen min. Jeg bruker mine "utekvelder" på venninnetreff, mens han går på trening.

Selv om jeg tror jeg er for lat til å bli utbrent, har jeg også gått i småbarnsdårligsamvittighetsfella og ikke klart å prioritere meg bort fra en periode med sykemelding. Nå håper jeg at jeg har lært, og er flinkere til å prioritere meg selv i form av nok søvn, trening og kontakt med gode venner. Jeg er både diplomatisk og brautende, prater mye og tenker etterpå.

Dersom jeg skal passe inn i en bås så må det være kulturkjerringaspirant og rødstrømpe.

Om jeg noensinne har blitt hindret av kjønnet mitt?
Som barn og ungdom måtte jeg (i likhet med de fleste andre jenter) tåle å få slengkommentarer på utseende. Jeg har flere ganger hatt en type jobb der jeg har møtt voksne menn som har vært tydelig skeptiske til min kompetanse (basert på kjønn og alder).

tink skrev:

Men altså? Skal vi nå beskrive oss selv ut fra de gammeldagse båsene? Hvorfor? For å bevise at de ikke holder mål lenger, eller for å bevise at akkurat jeg er typisk eller ikke typisk kvinne?

Jeg er kritisk og litt trigget på en gang, er det typisk kvinnelig eller mannlig?

Hvorfor ikke?

Man ja, jeg forstår på en måte din reaksjon. Som jeg skrev tidligere så blir noen nesten litt provosert av dette. For det typiske er noe vi vil ha oss frabedt. Men kan man si at 'ja, det er noe typisk ved meg'. Jeg ser det. Er dette typisk nok ved mange av oss, så er det kanskje ikke rart at markedsføring spiller på dette. Selv om det ikke gjelder alle. Det vil aldri gjelde alle.

Jeg er ikke så redd det typiske. Totalen utgjør likevel den jeg er, og skiller meg fra andre.

Che skrev:

Jo, forresten: Jeg ville egentlig gå bilmekanikerlinja da jeg skulle begynne på vgs, men jeg fikk ikke lov av min far. Argumentet hans var dog ikke "fordi jeg er jente"; men fordi han mente at det var å rote bort evnene mine - så da er det kanskje intellektet mitt som har begrenset meg?...

Vel, jeg burde ikke gå noe som helst annet enn allmenne fag, så jeg tror det var en del fordommer den gang da, som gikk på andre ting enn kjønn.

Dronningen skrev:

Hvorfor ikke?

Man ja, jeg forstår på en måte din reaksjon. Som jeg skrev tidligere så blir noen nesten litt provosert av dette. For det typiske er noe vi vil ha oss frabedt. Men kan man si at 'ja, det er noe typisk ved meg'. Jeg ser det. Er dette typisk nok ved mange av oss, så er det kanskje ikke rart at markedsføring spiller på dette. Selv om det ikke gjelder alle. Det vil aldri gjelde alle.

Jeg er ikke så redd det typiske. Totalen utgjør likevel den jeg er, og skiller meg fra andre.

Jeg synes faktisk det er vanskelig å sette de tingene som kjennetegner meg selv, i de "gamle" båsene. Ja, så er jeg utålmodig og rett frem. Er det "typisk" kvinne eller "typisk" mann? Ikke vet jeg. Jeg har egentlig vært veldig lite opptatt av hva som er typisk kvinnelig og mannlig oppførsel. Det har aldri vært snakk om det hjemmefra heller. Vokste opp i et ganske kjønnsnøytralt (om det er noe sånt) hjem.

Jeg er en kvinne som virkelig ikke kan fordra forventning fra kvinner eller menn om at jeg skal ha fler par sko enn mannen min. Eller at shopping skal kunne være en hobby.
Så jeg er vel en surkjerring, basicly.

Hm.
Jeg er vokst opp i et hjem med to foreldre som var veldig preget av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som var på 40- og 50-tallet da de vokste opp. Mamma fikk ikke ta artium fordi morfar mente det var bortkastet for en som skulle gifte seg, uansett. Så mamma har merkantil utdanning - hun har jobbet so sekretær/PA hele livet. Men hun var skoleflink, og hadde helt sikkert endt som lærer eller sykepleier (og en veldig god en) hvis hun hadde tatt utdanning. Pappa gikk i lære, ble håndverker, og tok ingeniørutdannelse som ung voksen - da vi to døtrene var små.
Pappa har alltid vært på meg og lillesøster for å velge utradisjonelle utdannelser, mamma har vært på oss for at vi skulle ta utdanning. Vi var to jenter, vi var skoleflinke og vi har valgt å bli henholdsvis pedagog og sykepleier, så det ble jo kjønnstradisjonelt, likevel. Jeg var innom ingeniørutdanningen før jeg begynte på sykeleien, og trivdes veldig dårlig fordi mange av mdstudentene trodde de var verdensmestre, amtidig som de ikke leste og dermed ikke akkurat bidro med noe særlig når vi hadde gruppearbeid. (De var alle menn, men jeg regner det for tilfeldig. )

Jeg har alltid sett på den som en selvfølge at man deler arbeid i heimen likt, og overraskelsen var derfor stor da min første mann viste seg å egentlig mene at hans jobb var å jobbe - hele tiden (og å hvile når han var dødssliten etter all jobbingen), og at min jobb var å jobbe, ta vare på barnet vårt og holde huset i orden. Vi var jo barn av 70-tallet. Likestilling sto på agendaen. Min overraskelse var stor da jeg fant ut at denne gutten/mannen som var omtrent på min alder, hadde gått på skole i samme by som meg, faktisk mente at det var min jobb å plukke hans sokker opp fra gulvet og vaske dem - og at det var hans jobb å påpeke (bryskt) at dette ikke ble gjort fort nok.

I jobbsammenheng har jeg hatt mange muligheter, Jeg har jobbet i et kvinnedominert yrke og jeg har hatt lederjobber i den bransjen i 15 år. Jeg kjenner ikke igjen stereotypier om slarv og sladder og baksnakkiing. I de tilfellene jeg har møtt på det, har det vært en eller to som har bedrevet det - men min personlige erfaring er at dette er utrolig overderevet som fenomen. Og dessuten er dette noe man har ansvar for som leder, og noe som faktisk kan ryddes opp i.

I den grad jeg har møtt på fordommer, så er det litt eldre menn som har stått for det. Den beste eller verste var han som ble omplassert i en saksbehandlerstilling under min ledelse og startet vårt første møte med å si: "jeg har aldri hatt en så liten og søt sjef som deg før."

Jeg er forøvrig en tøff dame - jeg er ikke redd for ting. jeg kjører tilhenger, jeg rensker huset for småkryp, jeg er flink til å snakke til forsamlinger, jeg er ikke redd for mørket eller for å være alene og jeg kan skifte dekk og peile olje.

Jeg ser veldig feminin ut. Jeg er jålete og liker å pynte meg og elsker sko. Jeg liker å sminke meg og har mange, mange kjoler i skapet mitt. Jeg liker shopping - til et punkt hvor jeg plutselig hater det. Jeg er estetiker og elsker å dille i huset - og jeg er mye flinkere til å gjøre handy-ting enn mannen min er.

Jeg er ikke hønemor i det hele tatt, men veldig omsorgsfull. Jeg får neller av folk som pakker barna inn i vatt og som curler.
Jeg liker å strikke og å lese og å skravle - men helst om ting som livet og døden og politikk og religion og sånn. Jeg elsker å lage mat og hater å bake.
Jeg har fått mange kommentarer gjennom livet som er omtrent slik som den Pølse-Hansen kom med til Lisa Marklund i hine hårde dager på Skavlan.

Dronningen skrev:

Hvorfor ikke?

Man ja, jeg forstår på en måte din reaksjon. Som jeg skrev tidligere så blir noen nesten litt provosert av dette. For det typiske er noe vi vil ha oss frabedt. Men kan man si at 'ja, det er noe typisk ved meg'. Jeg ser det. Er dette typisk nok ved mange av oss, så er det kanskje ikke rart at markedsføring spiller på dette. Selv om det ikke gjelder alle. Det vil aldri gjelde alle.

Jeg er ikke så redd det typiske. Totalen utgjør likevel den jeg er, og skiller meg fra andre.

Jeg er også veldig typisk på mange måter:
Typisk småbarnsforelder som tilbringer helgekveldene i sofaen foran tv.
Typisk middelklasse som er opptatt av å være ute på tur med familien, ha gardiner i vinduet og vasker akkurat nok til å ta i mot besøk med ujevne mellomrom.

Men er samtidig ambivalent på hvorfor vi skal beskrive kjønnet vårt, hva skal vi med det? Fører det til at vi stadfester at "ja, sånn er det, fnis/sukk". Eller kan vi si at hm, dette må vi gjøre for å få det bedre med oss selv.

Jeg går ikke i butikker eller på kafe for å kose meg.
Jeg jobber i mannsdominert avdeling og yrke.
Jeg gjør mest tungt fysisk arbeid hjemme, som i hagen.
Jeg kan skifte dekk og har gjort det.
Min far kjøpte elektro byggesett og technic Lego til meg, og lærte meg å demontere og montere sykler. Mye glemt, men jeg vet at jeg kan.
De som kjenner meg sier at jeg er roligheten selv, jeg er fattet i stressede situsjoner og holder meg langt unna de som kakler og beklager seg.
Og ut av første punkt, jeg liker ikke typisk jente mingling, med kaffe, vin eller småprat.
Jeg er bruker lite tid og penger på hjem og interiør.
Jeg trener som en mann, jo hardere, tøffere og mer skitten, jo bedre.
Jeg er samboer med en stor mann, høy, mørk og passe kjekk.

Og om jeg har skrevet ut fra gamle båser, fordommer m.m., så er det fordi at jeg føler forventninger eller ikke forventninger på det som er nevn over.

Vanskelig.

I min verden er det "typisk kvinne" å være goalgetter, direkte og selvsikker. Jeg har blitt oppdratt av flotte kvinner, mine bestemødre er og var svært lite hemmet av kjønnssterotypier, og min mor har fremelsket mine mer direkte egenskaper.

Jeg trives i sjefsrollen, har lite tålmodighet, er konfronterende og har en utpreget cut-the-crap-no-bullshit-holdning på jobb. Blir fort oppgitt over folk som lar kjønn hemme seg, som når kvinner påstår at de ikke kan gjøre praktiske ting, eller menn påstår at de ikke kan skifte bleier.

Samtidig er jeg svært følsom, har et dramatisk følelsesliv, og er avhengig av nærhet og kjærlighet og omsorg.

Jeg er kravstor til mine omgivelser. Dette har jeg hørt hele livet, men ikke skjønt hva som ligger i det før de siste årene. Jeg forventer rett og slett at de fleste gjør sitt beste. Det være seg på jobb (gjøre en god jobb) eller i sosiale settinger (bidra til god stemning). Jeg er veldig lite opptatt av om jobben gjøres av en kvinne eller mann, så lenge jobben gjøres bra. Selv om jeg er klar over at det i mange settinger legges begrensninger på kvinner har det aldri falt meg inn at det skulle gjelde meg. Derfor har jeg aldri opplevd det heller. I min nåværende jobb er det ofte meg og menn i 50-åra, da ser jeg jo at jeg skiller meg ut, men i diskusjonene glemmer jeg det selv.

Det er kanskje ikke typisk kvinne? Jeg tar min plass ved bordet, jeg hevder mine meninger og forventer å bli hørt.

På den andre siden er jeg jålete. Jeg bruker sminke, trives best med høye hæler og synes det er kult å kunne pynte meg når jeg ønsker det.

Jeg er litt androgyn og det har fordeler og ulemper. Man blir mer selvstendig, men man får litt tyn også. Samtidig ser jeg at de to ungene mine som er mer androgyne kommer til å ha mange fordeler, at de behersker begge "språkene", på en måte.

Jeg har mer selvtillit og er mer brautende og røff enn hva som er vanlig og akseptert blant kvinner. Jeg ta mye plass, jeg er en naturlig leder i de fleste sammenhenger. Jeg er praktisk og ganske teknisk, samtidig som jeg er kreativ og flink med tegning, håndarbeid og putleaktiviteter.

Jeg er mer aggressiv og fysisk enn mange damer, men ikke så aggressiv som Esme. Jeg er ikke redd for noe, jeg tar min plass og som Java forventer jeg at alle gjør sitt beste.

Jeg liker klær, blomster, champagne og oppvartning, jeg liker å sminke meg, pynte meg og eier mange par sko. Men alt det er "blitt sånn", ikke "født sånn".

Stort spørsmål.

Jeg er ganske avslappet, bekymer meg lite. Det tror jeg kanskje er en litt sånn manne-greie? Det ordner seg er mottoet mitt, tror jeg. Sjefen min vil alltid ha meg med i vanskelige prosjekter, fordi man trenger en med urokkelig tro på at alt går bra til slutt.

Jeg har heller aldri vært av typen som overanalyserer tekstmeldinger for eksempel, sånn mange damer jeg kjenner gjør. "Hva mente han med den smileyen?", "hvorfor sier han at det var koselig i går, men spør ikke om ny date, han hater meg sikkert". Osv. Jeg tar det meste som blir sagt eller skrevet i beste mening, og regner med jeg finner ut av det før eller senere om det er feil. Jeg greier ikke drama hvis jeg er involvert, noe jeg sjelden er, men syns andres drama til tider kan være ganske underholdende. Jeg er nok litt skravlekjerring innerst inne.

Jeg kan godt gjøre typiske "mannejobber", men bare hvis de ikke tar så lang tid. Jeg skifter dekk, skrur sammen IKEA skap, installerer lamper og skifter pærer på bilen. Men jeg er skikkelig utålmodig, så type "grave en lang grøft" gidder jeg ikke. Så lenge jobben kan gjøres på under en time: I'm your man.

Jeg elsker duppedingser, og er nok mer teknisk anlagt enn mannen. Men jeg liker også å stikke, og å bake kaker. Jeg eier ikke husmorgen men har omtrent en million neglelakker. Jeg elsker å bruke penger på gøy, men hater å bruke penger på kjedelige ting, for eksempel bil. Derfor er bilen min skikkelig bulkete, men det bryr meg ikke en meter.

Mamma er ekte sekstiåtter, og jeg er oppvokst i et rimelig likestilt hjem. Det var ikke en sokk som ble vasket hvis man ikke gjorde det selv. Jeg ble rimelig overrasket når jeg ble stor og fant ut at ikke alle tok likestilling på hjemmebane som en selvfølge.

Også er jeg redd for edderkopper, det er jo damete. Og jeg ser masse på "dame-tv", som Greys Anatomy, Gilmore Girls osv.

Jeg er komplisert. Og jeg har en dårlig evne til å få med meg hva andre mener jeg burde/ikke burde. Så jeg er meg selv.

Noen kjennetegn: har høy teknisk kompetanse, glad i hage, baking, håndarbeid, god på rydding, liker å føle meg fin (men jeg definerer fin). Liker ikke shopping. Liker fart, som rollerblades og snowboard. Elsker blomster. Er uoppmerksom på andres føleri og hinting. Liker bøker og gode tv-serier, ikke søppel.

Svakheter: finnes ikke praktisk, er fysisk svak og dårlig på husarbeid.

Jeg har en mann som elsker å lage mat og som svinger støvsugeren. Han er også heldigvis praktisk. Vi viser begge omsorg. Jeg har litt lengre utdanning og tjener marginalt mer.

Jeg lever etter mottoet "jeg trenger ikke menn" - og etter at jeg lærte meg å rygge med henger, følte jeg at nå kan jeg alt jeg nok bør kunne for å klare meg uten menn. :Knegg:
Jeg legger dog merke til at jeg er litt "Kjerrig" likevel - for selv om jeg får til det meste - og svært sjelden ber om hjelp, så blir jeg litt "sår" om jeg ikke får litt omsorg/oppvartning av typen - men det handler ikke om "se, jeg er kvinne", men heller bare "se meg", tror jeg.

Mannen min har potensialet på å være litt sånn 50-talls i hodet sitt hva kjønn angår. Han synes det er helt logisk at han klipper plen mens jeg fikser inne, f.eks - han har forstått at logikken ikke er slik i hodet mitt altså...

tink skrev:

Men er samtidig ambivalent på hvorfor vi skal beskrive kjønnet vårt, hva skal vi med det? Fører det til at vi stadfester at "ja, sånn er det, fnis/sukk". Eller kan vi si at hm, dette må vi gjøre for å få det bedre med oss selv.

Ingen viktig grunn som lå bak. Mer nysgjerrighet på andre, spesielt siden det har vært en del tråder der man gjerne snakker om 'der ute' og 'verden', men egentlig i liten grad snakker om den man er. Hvis man i sin livsførsel er med på å opprettholde stereotypisk tenkning, er det en gal ting? Er man så bevisst seg selv, at man tenker konsekvenser i alle valg man gjør? Hvor mye skal man forsake for noe større enn seg selv?

Che skrev:

Jeg lever etter mottoet "jeg trenger ikke menn" - og etter at jeg lærte meg å rygge med henger, følte jeg at nå kan jeg alt jeg nok bør kunne for å klare meg uten menn. :Knegg:

Jeg kan ikke rygge med henger. Men jeg er en racer på å hekte den av, snu bilen, og hekte den på igjen.

Jeg skylder på hengern. Den er av type vanskelig med egne meninger. Den er sikkert en dame.

Dronningen skrev:

Ingen viktig grunn som lå bak. Mer nysgjerrighet på andre, spesielt siden det har vært en del tråder der man gjerne snakker om 'der ute' og 'verden', men egentlig i liten grad snakker om den man er. Hvis man i sin livsførsel er med på å opprettholde stereotypisk tenkning, er det en gal ting? Er man så bevisst seg selv, at man tenker konsekvenser i alle valg man gjør? Hvor mye skal man forsake for noe større enn seg selv?

Jeg er svært bevisst på at mine sønner ikke skal gå rundt og tro at "sånn er damer" og "sånn er menn". Både på hvordan jeg lever mitt liv, hvordan jeg omtaler andre, og hvordan jeg oppdrar mine barn.

Det er også minst like viktig for meg som kvinne og sjef i en svært mannsdominert bransje at kjønn skal være irrelevant så lenge man kan utføre en jobb, og det skinner klart gjennom i ansettelsesprosesser og dialog med mine kolleger, kunder og partnere.

Neket skrev:

Også er jeg redd for edderkopper, det er jo damete.

Jeg liker ikke edderkopper, men i møte med dem står jeg mellom 2 onder:

1) Ikke gjøre noe, evt. rope på noen. Edderkoppen rekker å gjemme seg i huset.😱
2) Mose den med det første og beste jeg ser.

Maverick skrev:

Jeg er svært bevisst på at mine sønner ikke skal gå rundt og tro at "sånn er damer" og "sånn er menn". Både på hvordan jeg lever mitt liv, hvordan jeg omtaler andre, og hvordan jeg oppdrar mine barn.

Det har vi også vært bevisst, og de er aldri blitt fortalt at det er noe de ikke bør/kan ut fra kjønn. Siden vi har en gutt og to jenter (født annen hver og med kort avstand), så blir de også godt kjent med alle slags aktiviteter, de inkluderes med den andres venner (på en god dag), og ikke minst er de mye sammen. Så det motsatte kjønn er ikke noe fremmed, og de ser absolutt kvaliteter og potensiale i hverandre. Vi håper og tror jo også at måten vi deler på ting og de roller vi har vil påvirke dem i forhold til muligheter og tro på seg selv, til tross for at vi som foreldre på en del måter jo framstår som ja nettopp dame og mann.