Kognitive evner og det å stå til ansvar

Dersom man har så reduserte kognitive evner at man ikke kan stilles til ansvar for urett man bevisst eller ubevisst begår, vil jo spørsmålet, i hvertfall i mitt hode, poppe opp, er disse menneskene i stand til å ta seg av barn?

Hvis ja, så bør de jo også kunne stilles til ansvar for handlinger de gjør.

Hvis nei, hva da?

Dersom de ikke kan stå til ansvar, eller har så liten forståelse for verden rundt seg at de ikke kan ta vare på barn, bør disse menneskene steriliseres?

Jeg synes det blir helt umulig å svare. Selvfølgelig er det massevis av mennesker som aldri burde ha fått barn og det er ufattelig hvor mange barn som vokser opp i dysfunksjonelle hjem og ender opp med store problemer selv.

Men som med mye annet i verden er det jo ikke noe man kan gjøre for å forhindre at slike folk får barn? Hva er alternativene? Tvangssterilisiering? Neppe. Det har vi faktisk sluttet med.

I hvilke grad folk skal stå til ansvar for sine handlinger basert på "evne" kommer an på om de er klassifisert som "syke" eller ikke, mener jeg.

annemede skrev:

Dersom de ikke kan stå til ansvar, eller har så liten forståelse for verden rundt seg at de ikke kan ta vare på barn, bør disse menneskene steriliseres?

Seriøst? Du mener vi skal tvangssterilisere folk i år 2013?

Jeg tror ikke det går an engang, fundamentalt brudd med menneskerettigheter.

Lisa skrev:

Seriøst? Du mener vi skal tvangssterilisere folk i år 2013?

Jeg tror ikke det går an engang, fundamentalt brudd med menneskerettigheter.

Nei, jeg mener det ikke.

annemede skrev:

Dersom man har så reduserte kognitive evner at man ikke kan stilles til ansvar for urett man bevisst eller ubevisst begår, vil jo spørsmålet, i hvertfall i mitt hode, poppe opp, er disse menneskene i stand til å ta seg av barn?

Hvis ja, så bør de jo også kunne stilles til ansvar for handlinger de gjør.

Hvis nei, hva da?

Jeg synes du stiller spørsmålet veldig svart/hvitt. Det er ikke sånn at enten kan man ta seg av barn, eller så kan man slett ikke, og heller ikke sånn at enten kan man stilles til ansvar, eller så kan man ikke. Ting endrer seg med erfaringer og omstendigheter, og har man et godt nettverk rundt seg og får oppfølging og veiledning, kan mange være tilstrekkelig gode foreldre selv om de kanskje ikke ville kunne vært det dersom nettverk og hjelp plutselig forsvant. Og når det gjelder i hvilken grad man kan stilles til ansvar ved lovbrudd og forsømmelse, så antar jeg at dette også vil måtte vurderes grundig i hvert enkelt tilfelle - noen ting vil man kanskje kunne ta ansvar for, men ikke andre. Og så kan det jo spille rolle for straffeutmålingen også, altså at man i og for seg regnes som strafferettslig ansvarlig og derfor blir dømt, men at straffen blir mildere eller man evt. dømmes til behandling eller oppfølging.

Å sterilisere dem mot sin vilje er jo neppe særlig aktuelt.
Å påby dem å bruke prevensjon eller kondom er vel heller ikke særlig fruktbart.

Men hvor skal disse barna høre til, når man er så restriktive, som man er pdd i Norge til å adoptere? Og foreldrene ikke kan ta vare på dem?

Skilpadda skrev:

Jeg synes du stiller spørsmålet veldig svart/hvitt. Det er ikke sånn at enten kan man ta seg av barn, eller så kan man slett ikke, og heller ikke sånn at enten kan man stilles til ansvar, eller så kan man ikke. Ting endrer seg med erfaringer og omstendigheter, og har man et godt nettverk rundt seg og får oppfølging og veiledning, kan mange være tilstrekkelig gode foreldre selv om de kanskje ikke ville kunne vært det dersom nettverk og hjelp plutselig forsvant. Og når det gjelder i hvilken grad man kan stilles til ansvar ved lovbrudd og forsømmelse, så antar jeg at dette også vil måtte vurderes grundig i hvert enkelt tilfelle - noen ting vil man kanskje kunne ta ansvar for, men ikke andre. Og så kan det jo spille rolle for straffeutmålingen også, altså at man i og for seg regnes som strafferettslig ansvarlig og derfor blir dømt, men at straffen blir mildere eller man evt. dømmes til behandling eller oppfølging.

Dette er jo veldig gode poenger.

Det er vel her barnevernet kommer inn. Eller burde kommet inn. 🙁

Forsvareren påstår at hun scorer blant de 5 % med lavest iq (antar jeg det er) i landet. Det må da være veldig lavt? Men man kan vel antagelig klare å jukse seg til ekstra dårlig resultat, om man vil det? Det er jo bare å la være å svare rett på det man kan. Samtidig virket det ikke som moren ville at forsvareren skulle bruke hennes manglende evner som argument i saken, så da har hun vel neppe jukset på resultatet.

Syns dette var en ny vinkling, kan ikke huske at morens evner var et tema i første rettsrunde?

Men man kan jo lure på om det er en menneskerett å få så mange barn man vil, hvis man ikke kan ta vare på dem selv? Nå tenker jeg på han ungdommen i England som var far til et høyt antall unger, og fortsatte å lage flere, uten å være i stand til å forsørge seg selv en gang.

Om folk med nedsatte kognitive evner er i stand til å ta seg av barn eller ikke vet man jo på et vis ikke før de har prøvd. Det finnes mange grader, og det vil slå ut på ulike ting.

I mange slike tilfeller går jo barnevernet inn og de mister omsorgen for ungene sine. Ref. Svanhild-saken, f.eks.

annemede skrev:

Å sterilisere dem mot sin vilje er jo neppe særlig aktuelt.
Å påby dem å bruke prevensjon eller kondom er vel heller ikke særlig fruktbart.

Men hvor skal disse barna høre til, når man er så restriktive, som man er pdd i Norge til å adoptere? Og foreldrene ikke kan ta vare på dem?

Men det finnes jo masse slik barn i samfunnet i dag. Det er f.eks familieklinikker der narkomane mødre hjelpes til å ta var på sine barn osv. Det jobbes jo kontinuerlig med informasjon til mange grupper om nettopp dette, tilbud om prevensjon, sterilisering osv. og mye av dette hjelper sikkert. Men det vil jo alltid være tilfeller der barn fødes til et liv som ikke gir så veldig gode fremtidsutsikter.

Ellers tror jeg ikke det du never er mulig å gjennomføre i praksis, hvordan skal man f.eks pålegge folk å bruke prevansjon?

Jeg vil tro at mange av disse (de fleste?) ikke burde hatt barn nei, men å nekte dem før de har prøvd er jo ikke noe alternativ heldigvis.

Pia skrev:

Jeg vil tro at mange av disse (de fleste?) ikke burde hatt barn nei, men å nekte dem før de har prøvd er jo ikke noe alternativ heldigvis.

Dessverre blir det i praksis noen ganger slik at foreldrene får nye sjanser igjen og igjen, og at permanent overflytting av barnet skjer først da de er delvis "ødelagt" og i tillegg er store nok til å huske flyttingen godt.

Men helt oppriktig, jeg tenker at mennesker som i praksis er som barn selv (og ikke kommer til å endre seg) vanskelig vil kunne følge opp et barn selv, men det finnes kanskje solskinnshistorier?

I mange tilfeller vil man klare å ta vare på et "enkelt" barn, mens et mer utfordrende barn vil være såpass vanskelig håndterbart at det ikke går bra. Mon tro om ikke det finnes en eller annen modell som illustrerer det...

Elise skrev:

I mange tilfeller vil man klare å ta vare på et "enkelt" barn, mens et mer utfordrende barn vil være såpass vanskelig håndterbart at det ikke går bra. Mon tro om ikke det finnes en eller annen modell som illustrerer det...

Ja, det høres også sannsynlig ut. Og en kompetent og støttende partner vil vel øke sannsynligheten for at man kan fungere godt som medforelder, mens en inkompetent og voldelig partner naturlig nok vil gjøre at det hele fungerer langt dårligere.

annemede skrev:

Dersom de ikke kan stå til ansvar, eller har så liten forståelse for verden rundt seg at de ikke kan ta vare på barn, bør disse menneskene steriliseres?

Dette blir gjort per i dag. Hvis man har mennesker som man er i en vergesituasjon for (jeg er det for mine barn som begge er mindreåringe) kan man bestemme medisinsk over dem. Jeg kan feks nekte at mine barn skal vaksinere. Hvis man er verge for en som er psykisk utviklingshemmet har man samme rettighetene. (I praksis er jo dette selvfølgelig også en dialog med lege, vedkommende selv osv)