Bombeeksplosjonen - Hva skal vi si til barna? Råd fra psykolog

De to store gutta mine ble informert litt etter litt gjennom fredagen og lørdagen. Vi var på hytta, så det var bare radio og min bittelille mobil m dårlig nettdekning å følge med på, så de er blitt naturlig skånet fra vonde bilder. Jeg har fortalt ganske rett fram hva som er skjedd, uten å male ut detaljer. Feig, slem og ond er ord vi har brukt om gjerningsmannen. Syk i tankene og følelsene forbeholder jeg til folk som er blitt diagnostisert med slikt, og jeg likte ikke den vinklingen på Supernytt.

Minsten snakket jeg med nå. Jeg spurte om han visste hvorfor jeg hadde hørt så masse på radio og slikt. Men han hadde ikke fått med seg noe. Jeg fortalte at det var en mann som hadde gjort skikkelig slemme ting, og at jeg og mange andre var opptatt av hva som skjedde videre. Minsten spurte. -Var det en slemming? Da var det veldig greit å holde på den betegnelsen. Så nå heter han "den feigeste teiteste slemmingen". Vi snakket litt om hva han hadde gjort som var så fælt, og om at politiet hadde fanget ham og satt ham i fengsel, og der kom han til å være veldig lenge. Så snakket vi om at dersom noen mener noe annet enn en selv kan vi snakke sammen, og forklare det vi mener, i stedet for å gjøre slemme ting med hverandre. Ikke en enkel prat å ta med minsten, men det gikk lettere enn jeg hadde trodd.

DetMed at det små bearbeider via lek gav meg en liten problemstilling I dag. Junior hadde sett I Dagbladet mens jeg ikke fulgte med.. Og nå lekte han nettopp at han sa " God natt " og så skjøt I luftrn... Det klarte jeg ikke å la ham leke, så jeg sa at slik lek er ikke lovå leke nå, fordi det som har mistet noen blir lei seg. Hva synes dere?

La de leke i vei, men snakk med dem om hva de leker. Det er nå de trenger å leke den type leker. Nå har ikke ungene mine leker som er våpen, men de flest barn klarer jo å bruke fantadien sin og lage det meste om til en pistol eller gevær. Som sagt snakk om hva du ser de leker, sett ord på det og jeg er fan av å si noe om de følelsene som settes i sving både hos barna og meg som voksen. Å si at det ikke er lov å leke slike leker er nesten som å si at det ikke er lov å snakke om det som et vanskelig.

Min datter har etter vår prat i dag lekt med Barbie og Ken. Hørte at Ken var låst inne og ikke kom ut igjen, først må han lære og være snill i hjertet sitt.
Etter lek så kom igjen spørsmålet om bombemannen ikke har lært seg og være snill i hjertet sitt og vi snakket enda en gang om det.
Jeg tror det er viktig at de får snakket og lekt seg gjennom det som skjer og så få vi voksne være til stede og svare på spørsmål og tenke sammen med dem.

Balanse skrev:

DetMed at det små bearbeider via lek gav meg en liten problemstilling I dag. Junior hadde sett I Dagbladet mens jeg ikke fulgte med.. Og nå lekte han nettopp at han sa " God natt " og så skjøt I luftrn... Det klarte jeg ikke å la ham leke, så jeg sa at slik lek er ikke lovå leke nå, fordi det som har mistet noen blir lei seg. Hva synes dere?

Lek er bearbeidelse og fantasi, og derfor synes jeg ikke man skal sensurere barna, akkurat som at man ikke skal nekte voksne å snakke om det de har behov for.

Mine er hos svigers (i utlandet), og det er både fint og dumt. Det er fint at de er langt unna, og fint at ikke svigers har på nyhetene. Det er ikke så fint at svigers er særdeles dårlig til å prate med barn om sånt. Minste har ikke fått med seg noe særlig, men eldste har det. Hun har sett på Super-nytt på nett-tv, og vi har snakket på Skype, men jeg kjenner at jeg veldig gjerne skulle vært der sammen med henne.

Elise skrev:

Jeg tror ikke dette kommer til å forsvinne, så jeg tror ikke det er mulig at ungene ikke får høre noe om det. Da er det bedre om de allerede vet noe, har fått en forklaring fra de som er nærmest seg selv, enn at de bare får høre noe av f.eks de eldste i barnehagen eller unger i gata som bare er uforståelig, ufullstendig og skummelt, og som man får følelsen av at man ikke fortjener å få vite noe om, siden foreldrene ikke har informert. Jeg er likevel enig i at han har litt lav alder til å forstå noe særlig av det, men jeg har fortalt litt til 3-åringen min likevel. Hun gadd ikke å høre noe særlig på meg da.

Det er utrolig mye her i verden vårt barn ikke vet noe om, uten at jeg tror han føler at han ikke fortjener kunnskap av den grunn, altså. Vi forklarer jo løpende nye ting for ham. Slik er livet, stadig nye sjokkerende oppdagelser.

At vi forteller Junior at en slemming har ødelagt hus og vært skikkelig dum mot mange og gjort så de fikk vondt og noen døde (er vel det nivet jeg ville lagt meg på), vil uansett ikke hjelpe hvis Petter på 6 år om 3 uker forteller om bombing, eksplosjon, skyting etter løpende barn i skogen og skuddskader og drukning.

Fordelen er at om 3 uker er vi mindre oppskjørtet selv, vi kan fortelle at mannen er i fengsel (noe vi ikke kunne fortalt fredag før han la seg) osv. Jeg tror det er en bra ting for oss, siden han er så skjermet for kunskap. Han leker ikke med noen i gata, har ferie, har ikke eldre søsken, ingen voksne som snakker om det, ingen tv, ingen aviser, ingen internettbilder. Og han oppfører seg helt vanlig og stiller altså heller ingen spørsmål.

Elise skrev:

Tror du det er bedre at han får høre det i barnehagen, da? Og bli redd uten å ha mamma eller pappa å forklare at det ikke er noe farlig lenger nå?

Det forekommer at barna hører så mangt i barnehagen, slik er livet. Vår har kommet hjem og fortalt om både monstre, vampyrer og spiderman - ting han absolutt ikke har lært av oss. Det har gått fint det også. Så jeg antar vi klarer å håndtere det, på samme vis som andre som har fått noe tilpasset info av sine foreldre og plutselig får vite en hel del mer enn de burde av andre eldre barn.

Ru skrev:

Noen barn har eldre søsken og plukker opp en del der. Hva skjer da når disse møtes igjen i barnehagen om kort tid?
Man må i hvert fall være forberedt på at de kan høre det andre steder, dette kommer til å være et aktuelt tema i lang tid fremover.

Vår har ikke eldre søsken og vi er absolutt forberedt på at han kan høre det andre steder.

Jeg tror hovedpoenget er at
-snakk med større barn så de forstår, da de plukker opp ting uansett
-følg med på om barnet endrer oppførsel
-svar ærlig og sil gjerne/helst informasjon til mindre barn som spør

Heiko skrev:

La de leke i vei, men snakk med dem om hva de leker. Det er nå de trenger å leke den type leker. Nå har ikke ungene mine leker som er våpen, men de flest barn klarer jo å bruke fantadien sin og lage det meste om til en pistol eller gevær. Som sagt snakk om hva du ser de leker, sett ord på det og jeg er fan av å si noe om de følelsene som settes i sving både hos barna og meg som voksen. Å si at det ikke er lov å leke slike leker er nesten som å si at det ikke er lov å snakke om det som et vanskelig.

Jeg er helt enig, og tar med meg det fine rådene. Når jeg umiddelbart sensurerte idag var det nok ryggmargsrefleks på grunn av at vi var rett ved domkirken.

Jeg har snakket mye med de to eldste, både sammen og hver for seg. Minsten er happyschnappy og har ikke fått med seg noe. De store har mange spørsmål, og er opptatt av både de små og de store spørsmålene. Vi måtte blant annet bruke lang tid på om og hvordan de ville klare å rydde alt søppelet i gata etter bombingen. Og så kom vi til "hvorfor"... Det var ikke lett! Bare begrepet rasisme er jo helt absurd for dem. (vi har snakket om det før, men det har liksom aldri festet seg helt - de syns det er for vilt!)

Og så
- men hvis han var så uenig med regjeringen og de som bestemmer, kunne han ikke ante sagt fra, da?!
- ja, jo, men det han mener er så fælt at det jo er bra at man ikke vil høre på sånne gærninger. Og det var det han ble frustrert over, antagelig.

Men det er umulig å snakke om "hvorfor" uten å bruke begrepet "ond", syns jeg.


Vi har ellers ikke sensurert aviser for eldstemann (snart 9). Han leser, ser på bilder, men jeg sitter sammen med ham, forklarer og svarer på spørsmål.

Han er fascinert av at mannen ikke ser slem ut. ("det gjorde jo Hitler!")


Hvor mye sensurerer dere andre med større barn?

I morgen skal vi dra til Oslo alle fire for å legge ned blomster ved domkirken. Etter det skal jeg og eldste møte venninnen min som var på jobb i et av departementene når det smalt. Jeg tror nok at vi skal titte litt på skadene også. Gutta mine er blitt litt mer involvert enn det jeg egentlig ønsket pga venninnen min. Så da får vi viste de litt mer og synes jeg.

Vi var uten tv og aviser de første dagene, så det ordnet seg egentlig selv. Jeg har ikke latt dem se mye av tv-bildene fra Utøya, og heller ikke de mest blodige bildene fra Oslo. Jeg har heller ikke latt dem høre mange av fortellingene fra de som var på Utøya. Jeg kjenner at det egentlig er for tøft å høre for meg, og da synes jeg ikke gutta trenger å høre alle detaljer om hvor grusomt det var.

Jeg har oppfordret storegutta til å høre på hva statsministeren, kongen og andre har å si om varme, demokrati og kjærlighet. Og også til å legge merke til hvor flinke menneskene i landet vårt er til å ta vare på hverandre, hjelpe hverandre og vise omsorg og engasjement på mange fine måter.

Og så har jeg ennå ikke sagt noe om at (jeg tror) treneren til den ene av ungene var der. Regner med at det kommer fram i avisene etter hvert, og så tar vi praten om det da, når vi vet hvor mye hun vil dele med offentligheten av hendelsen. Guttungen hadde sikkert tålt å høre om det allerede, men han er veldig nysgjerrig, og troendes til å mase mye, og det er sikkert ikke bare ok når en skal prøve å komme tilbake til en så normal hverdag som mulig.

Poly - jeg sensurerer veldig lite for mine. Yngste fikk ikke se nyheter med lik og blod - ellers har de fått følge etter egen interesse og fått svar på alle spørsmål. Jeg har brukt begreper som slem, drittsekk, dust og annet.

Storebror fikk se det NRK super har lagd i går. Han så det mange mange ganger, og snakket mye om at tyven var slem og i fengsel, og at sykebil kom til de som hadde aua. Han har allerede spurt om å få se i dag. Han vil ikke snakke om det, men merker at hian var roligere i går, og ikke så i sin egen verden utover dagen. Mindre banging er det også.