Bør barn ha (tilgang på) digitale spill?

I Flokseheimen er det tatt en avgjørelse i forhold til digitale spill.
De finnes ikke her, og kommer heller ikke til å bli innført så lenge vi kan kontrolere det. Det er et valg vi har tatt, for barna våre, basert på hva vi ser rundt oss og hva vi ønsker for barna våre.

Men av og til slår det meg at vi har valgt bort noe viktig?
Noe de burde få ta del i?

Er digitale spill viktig for barns kompetanse på noe vis?

Jeg skjønner ikke spørsmålet tror jeg. Hvorfor har dere valgt det vekk?

Jeg ser ikke poenget i å holde ungene unna noe som ikke er skadelig for dem. Ville du reagert om noen holdt ungene sine bevisst unna bøker? Vi ser på det å mestre digitale medier som like viktig som det å lære seg å lese og bli glad i bøker. Hvorfor? Fordi digitale medier, og herunder spill, er en viktig del av samfunnet. Om ungene går glipp av noe? Vel, de vet i allefall mindre enn jevnaldrende om det og kan ikke ta del i samtaler om det. Vi ønsker at ungene våre skal kunne forholde seg til digitale spill, på lik linje som de skal lære om andre ting i samfunnet. Jeg ville ikke valgt vekk bøker til mine barn, og jeg ser heller ingen grunn til å holde dem helt unna dataspill.

Mei skrev:

Jeg skjønner ikke spørsmålet tror jeg. Hvorfor har dere valgt det vekk?

Spørsmålet er:

Er digitale spill viktig for barns kompetanse på noe vis?

Tja, hva mener du med digitale spill?
Dataspill (på pc)?
Nintendo (små håndholdte saker)?
Playstation o.l. på tv'n?

Omfatter dette også småspill som finnes i alle lekeserier, f.eks. Littlest Pet Shop o.l.?

Vi har stort sett gode erfaringer med dataspill, fra ungene har vært i to-årsalderen og oppover. Det vi ser er at de sjelden gidde å spille alene, det er mye mer moro å være to-tre stykker sammen som samarbeider (sosial kompetanse). Det gjelder også håndholdte konsoller som DS, PSP etc. I barnehagen får de eldste lov til å ha med DS hver fredag, og så får de spille i en time. Da sitter det gjerne 5-6 stykker rundt en maskin. Det er et enormt tilbud av pedagogiske og morsomme læringsspill også, på alle plattformer. Læring gjennom lek er effektivt, og digital kompetanse i seg selv er vel et must i dagens skolesituasjon.

Men vi setter grenser for hvilke spill som er lov og hvor mye tid som får brukes, og det har ikke vært noe problem til nå (11, 8 og 2).

Jeg synes det er viktig. Det er endel av det å vokse opp nå (og da jeg var liten også). FDette er kjempepopulært og for barn er det viktig å være deltager i det som de andre jevnaldrende er opptatt av.

I tillegg lærer de seg konsentrasjon, koordinasjon, kjapphet osv.

Men vi regulerer både type spill og menge tid brukt på dette.

Jeg la til litt i mitt svar/spørsmål, signerer det Mauser skriver og konkluderer med at ja, jeg synes de går glipp av noe - ja selvfølgelig lærer de noe av det - og ja, kompetanse på digitale medier og spill er noe jeg ønsker at mine barn skal ha.

Jeg tror vi har tilnærmet fri flyt av spill, men det spilles ikke tjuefire timer i døgnet likevel. Jeg har ikke funnet noen grunn til å sette grenser, for det kan gå dager imellom at det spilles. Men såklart, går det ut over andre ting som skal skje her, så sier mor stopp.

At det gir kompetanse på data er det ingen tvil om. Jeg har blitt forbauset selv, og ikke minst hvor enkelt hun har svitsjet mellom ulike operativsystemer i flere år allerede.

Forresten så har de spilletid på skolen (læringsspill på pc), og de siste timene på fredager får "de store" på SFO spille Wii - populært.

Jeg lurer fortsatt på hva begrunnelsen deres for å velge det helt vekk er.

Personlig syns jeg det er bedre med dataspill enn passiv tv-titting. De fleste spillene datteren min på 6 spiller har dessuten et pedagogisk tilsnitt, så jeg ser ikke noe problem der.

Det jeg lurer mere på er hvor gammel er hun når hun knuser meg i Battlefield 🙂

Viss det er snakk med spill til pc, playstation ,nintendo osv....

Vi har ikke valgt det bort for å si det slik, og iallefall ikke etter fylte 4-5 år. Før den tid er det greit nok..
Ser at det faktisk kan vere utrolig lærerikt, men det spørs jo litt hvilken type spill det er snakk om? Vi har litt av begge deler, og ser at eldstemann har lært veldig mye faktisk, feks Josefine eller spåk-spill til pc. Har også playstation og nintendo ds.
Ellers har vi begrenset spillingen, så det er ikke snakk om å få spille timesvis eller hver dag.

"- Spill kan være en del av en sunn oppvekst om de har fornuftig innhold. De kan være positive med tanke på konsentrasjon, de kan trene finmotorikken og de med et godt pedagogisk opplegg kan man faktisk lære noe av. Det er imidlertid viktig at foreldrene setter seg inn i hva barnet spiller, sier professor i pedagogikk", Stein Erik Ulvund, til Barnetid.
I samme artikkel ramses det opp noen argumenter for å la barna spille:
Mestring
Øye-til-hånd-koordinasjon
Hjernetrim
Språk
Kunnskap
Sosial komptanse

Og det viktigste argumentet for min del, er at det er kjempegøy.

Jeg syns det er sært å velge bort digitale spill på barnas vegne i 2010, det må jeg innrømme.
Jeg skjønner ikke hva det skal være godt for, men meg om det.

Det finnes uhorvelig mange typer spill, og mange av de er veldig lærerike. Jeg syns også det er viktig at barna lærer å bruke digitale medier og blir ordentlig trygge på det, og digitale spill er en flott introduksjon i så måte.
Lek og lær er et fint begrep.

Så lenge man har kontroll på typen spill og at det ikke tar over for annen type lek (at de kun spiller hele tiden) kan jeg ikke se hva ulempen skulle være.

Vi har ikke valgt det bort, men vi bestemmer tidsforbruk og hvilke type spill de får spille. Det er gjennom forskning vist at unger som får spille er flinkere til å konsentrere seg på skolen. De opparbeider en god øye-hånd koordinasjon og reflexene blir kjappere. Alt med måte 😉

Jeg tror det er både fint og viktig å begrense både spilling og tv-tid, men i dagens samfunn så tror jeg det er en grei sosial faktor. Jeg tror det er bedre å begrense det enn å nekte det, men igjen bedre å nekte det enn å la barna ha masse tilgang.

Ja jeg synes barn bør ha tilgang på digitale spill. Men ikke fri flyt selvfølgelig.

Man bør kanskje prøve å holde unga unna world of warcraft i det minste?

http://fil.nrk.no/magasin/spiller/1.6551227

Thomas1977 skrev:

Man bør kanskje prøve å holde unga unna world of warcraft i det minste?

http://fil.nrk.no/magasin/spiller/1.6551227

Sønnen min har en klassekamerat som spiller det. Han er 8.5 år, og det merkes på ungen for å si det sånn.

Ja jeg synes ungene blir gode motorisk, strategisk, teknisk, og også i forhold til arbeidsdeling ved bruk av dataspill. I tillegg er det jo fryktelig gøy, mange spill har et pedagogisk tilsnitt som det nevnes over i tråden, og spiller de på datamaskiner så blir de også kjente med operativsystemet de forholder oss til.

Så kan man se litt på bieffekter av spill (sosiale elementer). Man kan lett få barn som føler seg litt utenfor og ikke inkludert i den ganske så hverdagslige spillpraksis som er i dag. Selv om de kan spille hos andre, så vil de gjerne bli for urutinerte og dårlige til å ha nok glede av det, og sjanse til å hevde seg. For skal man bli god i et spill så må man da få lov til å spille det i ny og ne. Så enkelt er det med det. 🙂 Barn (som voksne) opplever jo stor glede ved å stadig utvikle kompetanse, om det så er knyttet til utfordringer til brett som skal løses. Noen foreldre blir litt perplekse når jeg nevner det. Åssen skal de bli gode hvis de ikke får spille noe særlig? Tanken har liksom aldri slått dem, for en del voksne vurderer ikke barnas motivasjon som viktig i forhold til bruken. 😉

Hvis de ikke får tilgang til en datamaskin og Web/dataspill så vil de jo bli litt sånne "boblebarn" etter hvert som ikke har oversikt over hva som finnes og hva som er mulig. De mister på en måte en del av dagens barnekultur, som jeg mener betyr noe i forhold til å føle av man er en del av og inkludert i "det som skjer". Digitale medier det være seg Playstation, PC, mobiltelefoner, mp3-spiller, et.c. er en del av hverdagen, som jeg ikke ser noen grunn til å ikke presentere dem for, men mer la være en naturlig del til sin bruk. For oss er det så naturlig å ha det og kunne bruke det, at det verken er behov for regler eller spesiell styring av dette. Det er ikke gjort til noe spesielt. Det er bare en del av vår sosiale praksis.

Pffft, holde dem unna Wow? Hvorfor det, så lenge man evner å begrense spillingen deres? Jeg spiller Wow, om kveldene når ungene er lagt, og det har jeg gjort i mange år. (Jeg var alene med ungene en lang periode og var stuck hjemme hver eneste kveld likevel). Ikke er jeg som de galningene i dokumentarene om spillegalskap, jeg har ingen problemer med å velge det vekk til fordel for hva som helst annet, men jeg ser ikke at dette er verre enn å sitte og glo foran tven hver kveld. Min beste venn spiller også, og vi surrer rundt og har det moro for oss selv, noe som gjør at vi har mye mer kontakt enn vi hadde hatt dersom det kun var når jeg tok opp tlf eller dro på besøk en gang i blant. Nuvel, jeg er nå voksen så min spilling er vel ikke en del av diskusjonen.

Barna mine har nettopp spilt Wow i en time (30 min hver). De er 8 år, og har ikke peiling på engelsk eller hvordan man egentlig spiller det, men de roter nå rundt og er fryktelig engasjerte. De ser at jeg spiller, og synes det er stas, så jeg lar dem leke seg litt med spillet en gang i blant. Hvis de blir glade i mmorpg-spill når de blir større så kommer jeg til å la dem spille på egen konto, men selvfølgelig begrense spilletiden, og følge med hvordan de oppfører seg i spillet i forhold til netikette og hvem de snakker med i spill. Det ER veldig mye å lære av et så stort og omfattende spill som wow, det er jo et nettsamfunn med normer og regler såvel en kilde til å lære engelsk og "leet".

Klart det finnes barn, ungdommer og voksne som spiller dette MYE mer enn det som sunt er, men det ER ikke normen og der tenker jeg at det er flere faktorer enn spillet i seg selv som fører til avhengigheten.