Meninger, samliv og aksept

...

Jeg har flere venner hvis partnere ikke er noen jeg kunne tenkt meg å tilbringe mye tid med. Mannen og jeg kommer aldri til å bli vennepar med dem, men det er helt i orden. Klarer fint å treffes uten partnere, og det føles helt naturlig. Dette gjelder både venninner jeg har hatt fra tenårene - og dermed før de traff sin nåværende partner - og venner jeg har blitt kjent med i ettertid - som allerede har vært i et forhold til den aktuelle partneren.

Vi har et vennepar der hun er veldig hyggelig, mens han går meg fullstendig på nervene. Han er i tillegg barndomskamerat av min samboer. Vi møter dem ikke så ofte siden de bor på en annen kant av landet (heldigvis) men jeg må innrømme at jeg har ingen lunte når det gjelder den fyren og det tar gjerne ikke mer enn 15-20 minutter i samme rom som han før jeg må begynne å bite i meg det jeg har mest lyst til å si, for å bevare husfreden. Stikkord: Frp-velger, rasist og et ego som rekker herfra og til månen.

For å komme til poenget: Jeg "holder ut" pga samboeren min, samt at dette venneparet også er venner med alle våre andre venner. Jeg nekter å la han sette oss ut på sidelinjen. Sambo deler ikke kameratens holdninger og meninger og han innrømmer at han blir lei han og, men han er flinkere til å lukke ørene enn meg og de har jo forsåvidt en "historie" fra langt tilbake til barneårene.

Lar du meninger og væremåte til ektefelle/samboer/kjæreste påvirke ditt syn på en person du kjenner? Nei. Vi liker ofte ulike typer mennesker.

Om du hadde blitt godt kjent med en person, som det viser seg at du kommer veldig god overens med, og som du liker veldig godt, men som det viser seg har en ektefell/samboer/kjæreste som har veldig avvikende meninger, og en væremåte som du ikke helt trives med (eks. direkte, (for) ærlig, høylytt) fra dine. Eller hadde du akseptert at meningene var ulike, og fortsatt med det samme vennskapet, siden du ikke skulle ha så mye kontakt med ektefell/samboer/kjæreste? Hadde oversett samboer og fortsatt vennskapet.

Hadde situasjonen blitt annerledes om det var "fare for" at dette paret kom til å bli omgangsvenner? Jeg hadde bevisst styrt unna den risikoen.

Kutter ikke ut et vennskap basert på dette, men jeg merker at jeg har redusert kontakt med noen som lever med en Åpenbar Tulling. Altså, i stedet for å invitere på middag e.l., hvor det er naturlig at begge skulle dukke opp, går vi for kino, kafeturer etc.

Men det går nok mer på væremåte og behov for utbasunering enn det gjør på rene meninger. Jeg kan fint omgås barndomsvenner som stemmer FrP og mener oslofolk og muslimer er ute for å ta dem. I begrensede doser i hvert fall.

Jeg har et par venninner der jeg ikke liker mannen deres særlig godt. Vi fungerer fint som venninner, men selvfølgelig legger det hindringer i vennskapet. De vil aldri bli et vennepar, f.eks. og derfor blir de heller ikke bedt i anledninger der det er naturlig at begge kommer.

Det går vanligvis helt fint, men jeg hadde en venninne som etterhvert sugde til seg alle holdninger og tanker fra mannen sin og ble en liten blåkopi av han. Da var hun jo ikke venninna mi mer, så da røk det vennskapet faktisk.

Det føltes helt merkelig å sitte og snakke fortrolig med "han" som jeg ikke engang likte spesielt godt.

Det kommer nok litt an på hva slags venneforhold det var snakk om. Hvis det var en person jeg i størst grad skulle være sammen med uten partner, så ville det ikke spilt så mye rolle. Hadde det derimot vært personer vi skulle vært mye sammen med som par, så er jeg ganske sikker på at jeg ville trukket meg tilbake. Jeg har blitt dårligere på å overse tomsinger med årene.

Dersom det er snakk om en venninne, og jeg ikke trenger være sammen med mannen hennes serlig mye hadde det nok ikke hatt særlig innvirknig på forholdet.
Om det er snakk om vennepar, hadde det nok stilt seg anderledes. Spesielt dersom min mann heller ikke kom overens med denne mannen. Da hadde nok kontakten blitt mindre.

Jeg trives ikke helt i selskap med kjæresten til min beste venninne. Hun vet ikke om det, men vi har alltid hatt et vennskap som ikke inkluderer partnere så det er ikke noe problem.

Jeg kutter ikke ut vennskap basert på dette nei.
Klarer fint å treffes uten partnere.

Det finnes tilfeller der Han har så negativ innvirkning på Henne at det er vanskelig å avgjøre om man skal fortsette kontakten for å følge med på utviklingen eller trekke seg unna for å redde seg selv.

Helten og jeg aksepterer at vi kan trives med ulike personer. Da hender det at vi omgås enkeltpersoner uten at alle må gjøre alt sammen.

Jeg har ingen venner som jeg kommer på, som har helt uspiselig partner. Det har hendt at førsteinntrykket har vært "så der". Men som oftest har det gått seg til etter som vi har blitt bedre kjent.

Det er forresten oftere at vi opplever enkeltpersoner som kjedelige enn uspiselige. Noen ganger slår vi fast at hun eller han har andre verdier enn vi har. Stort sett er vel egentlig helten og jeg rimelig samkjørt når jeg tenker meg om. Men det er fordi vi er sånn, ikke fordi en av oss har endret verdenssyn og væremåte.

Ja, jeg blir påvirket. Men er det en jeg liker kjempegodt, får det så klart ikke utslag.

Ja på neste også - jeg styrer unna folk som gjør at jeg må belemres med andre jeg oppfatter som tullinger. Selv om de selv er veldig hyggelige.

Min erfaring er at det over tid er vanskelig å ha et nært vennskap med en som er gift med en iddjåt.

Jeg hadde ikke "dumpet" en venninne selv om mannen hennes var teit. Ei heller en kamerat dersom han presterte å gifte seg med et nek. Men om jeg hadde vært venn med den teite mannen eller neket, det tviler jeg på.

Jeg ser på meg selv som rimelig tolerant og klarer i stor grad å ignorere folk jeg ikke er enig med eller har noe til felles med. Jeg har venninner som har samboere som jeg ikke liker men jeg klarer å omgås de likevel.

Jeg har ei venninne som var gift med noe av det mest tragiske på to ben, sånn for å gjøre det ekstra flott var han eksens (vi var da gift) stebror.......
Jeg ble kjent med henne etter at de ble sammen da (når jeg ble sammen med min eks), og vi fant på ting sammen men det ble også at vi var endel sammen alle 4.
Jeg hadde stoooore problemer med å holde mine meninger om han for meg selv, og noe slapp nok ut også ja. Men jeg er veldig flink til å være spydig uten at motparten helt skjønner hvor "slem" jeg egentlig er.

De har gått fra hverandre da og han har klart kunsttrykket å bli en enda større premieidiot, men nå trenger jeg ikke å forholde meg til han i det hele tatt, takk og pris. (når en voksen mann gir faen i ungene sine er man den største premieidioten som finnes)

Jeg har hatt til dels store problemer med et par av typene til min venninne idiotmagneten, men vennskapet har vi beholdt, selv om vi har holdt mannfolkene utenfor vennskapet. Ellers er jeg relativt god til å ignorere om det bare er teite meninger eller annet syn på ting og tang enn meg. Det jeg sliter mer med er rauhål som behandler andre dårlig. Da klarer jeg plutselig ikke like i stand til å være hyggelig og grei.

Men man kan jo ikke leve andres liv og velge for dem, har jeg funnet ut. Selv om det er himla fristende av og til.

Mja, mine to beste venninner har, vel, litt annerledes smak da. Den ene er i et rimelig ferskt forhold, så han har jeg ikke hilst på enda (vi bor ikke på samme sted) men inntrykket jeg har fått til nå er vel ikke akkurat fantastisk. Den andre bestevenninna mi er sammen med en fyr som er så blodharry at jeg seriøst sliter med å ikke le meg fillete hver gang han åpner kjeften. Det er litt slitsomt, spesielt når hun legger ut om hvor fantastisk hun syns hun er. Det er jo hun som skal være sammen med han, men jeg syns det er litt trist at de aldri kommer til å bli et vennepar. Han er så harry at tilogmed foreldrene mine reagerte på det, og de har bare såvidt hilst på han.. Det sier endel, med den bondetamp-slekta jeg har..