Jeg er blant dem (og det er tydeligvis mange av oss) som har et litt anstrengt forhold til 17. mai. Da jeg var barn elsket jeg dagen, men som sortkledt og sint ungdom syntes jeg det var noe borgerlig tull. Jeg blir ikke lenger provosert av alle flaggene, men mange år som ufrivillig barnløs har gitt meg et enda mer anstrengt forhold til grunnlovsdagen. De siste årene har vi rømt til skogs eller utenlands.
Et år hadde vi flyttet dagen i forveien, og brukte dagen til å pakke ut:
17. mai i fjor hadde vi nettopp flyttet inn i ny leilighet, og tilbragte formiddagen med å pakke ut. Det var utrolig varmt, så jeg var kun iført bikinibukse og en t-skjorte. I en av eskene jeg tømte fant jeg et plastdiadem innkjøpt i forbindelse med kronprinsbryllupet, som jeg satte på hodet og straks glemte. Litt utpå dagen hørte jeg et musikkorps ute i Jacob Aallsgate, og stormet ut på verandaen for å se. Jeg ble stående og henge over rekkverket og suge til meg inntrykk og atmosfære. Gaten badet i solskinn, og kombinert med bjerketrær, drillpiker og is-spisende, glade barn, var det som en instant-17. mai, rett i blodåren.
Plutselig oppdaget jeg at også naboene hadde trukket ut på sine balkonger da de hørte hornmusikken. De var kledd i bunad eller dress, og stirret på meg der jeg sto i mitt noe aparte 17. mai-antrekk, med et diadem som kronen på verket. Jeg rakk akkurat å se de bestyrtede ansiktene deres før jeg styrtet inn med brennende kinn. Antakelig trodde de jeg var ravende gal og innbilte meg at jeg var dronningen som skulle vinke til folket.
I år blir det en rolig dag hjemme, med noen få gjester, mat og vin om ettermiddagen. Og neste år håper jeg vi har blitt tre, og at jeg kan få et litt mer harmonisk forhold til dagen. Men noen 17. mai-entusiast blir jeg nok aldri.