Når er det lov å bli lei seg over en julegave?

Barna har fått abonement på aftenposten junior av besteforeldre hvert eneste år i julegave siden de lærte å lese. (Noe de synes er greit, men som vel mest bunner i at vi voksne synes det er fint med lesetrening.) I tillegg har de pleid å få noe de ønsker seg, som f eks bøker, spill, lego osv. Svigers har pleid å kjøpe gave til dem for rundt en tusenlapp hver, eller de har lagt penger i hjemmestrikkede sokker. I år fikk barna abonementet som vanlig, og hjemmestrikkede tomme sokker. Ingenting mer. Ingen av dem sa noe, men jeg så jo på ansiktene deres at de ble overrasket og litt lei seg. De er overhodet ikke bortskjemte eller kravstore, og takker pent uansett.

Dette har fått i gang en samtale blant oss voksne om hva slags føringer som er ok ift gaver. Selvfølgelig kan man ikke forvente eller bli sur for, å ikke få det man ønsker seg. Men samtidig tenker jeg at det også går en grense for hva som oppleves ok for et barn. Hadde svigers sagt noe sånt som at: i år gir vi ikke dyre gaver for vi har kjøpt oss nytt hus, hadde ingen reagert. Men å ikke si et ord, og bare tenke at i år gir vi et par hjemmestrikkede sokker - er det litt sært eller?

Jeg synes det er sært å være fornærmet, jeg. Regner med at barna fikk gaver fra andre også? De står jo fritt til å gi akkurat det de vil og for det beløpet de selv synes er passende. Økonomien kan variere fra år til år.

Jeg tenker at det er helt normalt å bli overrasket over stor forandring i en gave som har vært en vane over mange år. Jeg tror ikke det betyr at man er verken lei seg, skuffet eller utakknemlig. Men at man blir litt satt ut? For barn er det nok vanskeligere å takle det å forvente noe for å så kommer noe helt annet enn oss voksne.

Her har svigers alltid kjøpt dyre bursdagsgaver. I år fikk eldste 300kr til bursdagen i en fellesgave og det var det. Å gå fra langt over 1000kr til 300kr uten noen forklaring satte både han og oss foreldre litt ut, men vi voksne har mer rasjonell tankegang til å både skjule det og forstå at det kan ligge ulike grunner bak det.

Jeg skal innrømme at jeg ble litt skuffet over å få gave til 350kr fra mannen når vi ikke ble enige om å kjøpe billige gaver til hverandre i år og han fikk smart klokke av meg. Ønskelisten min var full av enkle ting å velge mellom.

Jeg synes det er temmelig spesielt å reagere på det. Jeg regner med at svigers har en grunn til å gi en rimeligere gave og det hadde for meg vært rart om de måtte sagt fra på forhånd. Jeg vet ikke hva abbonementet koster, men det høres jo ut som de har fått veldig dyre gaver før. Mine barn får ikke gaver og så mye penger av noen, verken oss foreldre eller besteforeldre. De fikk 7-8 gaver hver i går og de dyreste kostet kanskje 400 kr. Jeg fikk ikke en eneste julegave og det har jeg ikke fått på årevis. Jeg fikk ikke alltid gaver som barn heller, uten at det var eller er noe stort drama rundt det. Ungene dine fikk gaver, det er noen som har tenkt på de og lagt tid i å finne på noe til dem. Så ble det kanskje ikke som forventet, men slik er livet.

Jeg synes det finnes tilfeller der det er lov å bli lei seg av en gave, men jeg synes ikke dette er et slikt tilfelle. Jeg er veldig uenig med deg i at man skal måtte si i fra om at man gir dårligere julegaver pga. ditt og datt, det kan man fint tenke seg til selv, dere vet jo tydeligvis at de har kjøpt hus.

Vi har gitt mye mindre julegave til søsteren min og ungene hennes i år, fordi vi har kjøpt leilighet, har barn på vei og mannen skal studere igjen etter jul. Jeg håper virkelig ikke de forventer at vi skulle advare dem om dette. Vi har også fått mindre gaver av dem noen år søsteren min var arbeidsledig, og de sa heldigvis ikke i fra på forhånd. Ungen reagerte ikke på det, vi er uansett veldig opptatt av at gaver ikke er noe man forventer og at hva man får og hvilken verdi det har varierer veldig.

Det høres flott ut i teorien å ikke skulle bli skuffet over gaver, det er tanken som teller, giveren bestemmer og så videre.

Men om det moralsk opphøyde i å ikke skulle være opptatt av noe såkalt overflatisk som materielle ting shamer barn (eller voksne) til å undertrykke følelser og opplevelser helt, så er det bare kjipt og en skaper ikke rom for helt menneskelige reaksjoner.

Jeg er ikke selv veldig opptatt av ting, men generelt har utveksling av gaver alltid båret med seg mye mer enn gjenstandene i seg selv. Gaver er en måte å vise omtenksomhet og en måte å vise hverandre godhet. Arbeid lagt i å velge en gave mottakeren blir glad for, har betydning for mennesker. Å bli skuffet overven gave trenger ikke å bety bortskjemthet eller utakknemlighet. Gave fra besteforeldre kan til og med være ekstra spesielt, det er det hos oss, barna kan alltid hvile i uforbeholden kjærlighet fra besteforeldrene og de elsker at gaver derfra bærer i seg noe av den kjærligheten. Det kan være et overraskende par med hjemmestrikkede sokker i yndlingsfargene deres under et søndagsbesøk. Eller som til jul i år, små ting etter bestefar som bestemor har funnet og pakket inn til barnebarna. Derfra ble pengegaven halvert i år uten at barna reagerte det minste, for bestemor ble alene i sommer og har mindre å rutte med. Om gavene fra mormor og morfar hadde endret seg i år, derimot, tenker jeg de hadde undret seg veldig og de hadde garantert blitt skuffet. Derfra vet de at de kan ønske seg gaver for til sammen 1500,- og det gleder både mormor og morfar og barna selv at de kan få noe de ellers ikke ville ha fått ellers i året (som et dyrt klesplagg eller klokke) på julaften. Om de hadde fått et par sokker fra mormor og morfar til jul i år hadde de blitt både forvirret, lei seg og skuffet. Helt uten at det hadde hanglet om bortskjemthet eller utakknemlighet.

Input skrev:

Jeg synes det finnes tilfeller der det er lov å bli lei seg av en gave, men jeg synes ikke dette er et slikt tilfelle. Jeg er veldig uenig med deg i at man skal måtte si i fra om at man gir dårligere julegaver pga. ditt og datt, det kan man fint tenke seg til selv, dere vet jo tydeligvis at de har kjøpt hus.

Vi har gitt mye mindre julegave til søsteren min og ungene hennes i år, fordi vi har kjøpt leilighet, har barn på vei og mannen skal studere igjen etter jul. Jeg håper virkelig ikke de forventer at vi skulle advare dem om dette. Vi har også fått mindre gaver av dem noen år søsteren min var arbeidsledig, og de sa heldigvis ikke i fra på forhånd. Ungen reagerte ikke på det, vi er uansett veldig opptatt av at gaver ikke er noe man forventer og at hva man får og hvilken verdi det har varierer veldig.

Jeg ville aldri gitt gaver for mye mindre eller mye mer enn vanlig til søsken eller tantebarn. Vi har en avtale på hvilken sum vi legger oss på når vi kjøper gaver til hverandres barn, og det er både hensynsfullt og ryddig å opprettholde en ok gavebalanse.

Jeg forstår at barna stusser, de er barn. Dette kunne jo vært en anledning til å ta opp med dem dette med forventninger kontra virkelighet? Jeg synes det er litt urealistisk å stemple barn som "utakknemlige" eller annet når det helt klart ligger et grunnlag for å forvente gave i en viss størrelsesorden, de har ikke nødvendigvis evne til å tenke seg frem til rasjonelle forklaringer på hvorfor noe brått endret seg i år. Da må vi foreldre trå til og forklare, og på den måten lærer vi ungene våre noe og øker deres egen evne til å se sammenhenger.

Svaret er nok at jeg synes det er helt innafor at barna ble skuffet, det er en følelse og det er sånn det er, men hjelp dem med å se hvorfor det ble annerledes i år så kan man kanskje lære dem å ikke forvente så mye akkurat når det gjelder gaver, heller glede seg over tanken bak?

Pebbles skrev:

Jeg ville aldri gitt gaver for mye mindre eller mye mer enn vanlig til søsken eller tantebarn. Vi har en avtale på hvilken sum vi legger oss på når vi kjøper gaver til hverandres barn, og det er både hensynsfullt og ryddig å opprettholde en ok gavebalanse.

Det er da mange som ikke har en avtale om sum? Folk har ulik økonomi, prioriteringer osv.

Pebbles skrev:

Det høres flott ut i teorien å ikke skulle bli skuffet over gaver, det er tanken som teller, giveren bestemmer og så videre.

Men om det moralsk opphøyde i å ikke skulle være opptatt av noe såkalt overflatisk som materielle ting shamer barn (eller voksne) til å undertrykke følelser og opplevelser helt, så er det bare kjipt og en skaper ikke rom for helt menneskelige reaksjoner.

Jeg er ikke selv veldig opptatt av ting, men generelt har utveksling av gaver alltid båret med seg mye mer enn gjenstandene i seg selv. Gaver er en måte å vise omtenksomhet og en måte å vise hverandre godhet. Arbeid lagt i å velge en gave mottakeren blir glad for, har betydning for mennesker. Å bli skuffet overven gave trenger ikke å bety bortskjemthet eller utakknemlighet. Gave fra besteforeldre kan til og med være ekstra spesielt, det er det hos oss, barna kan alltid hvile i uforbeholden kjærlighet fra besteforeldrene og de elsker at gaver derfra bærer i seg noe av den kjærligheten. Det kan være et overraskende par med hjemmestrikkede sokker i yndlingsfargene deres under et søndagsbesøk. Eller som til jul i år, små ting etter bestefar som bestemor har funnet og pakket inn til barnebarna. Derfra ble pengegaven halvert i år uten at barna reagerte det minste, for bestemor ble alene i sommer og har mindre å rutte med. Om gavene fra mormor og morfar hadde endret seg i år, derimot, tenker jeg de hadde undret seg veldig og de hadde garantert blitt skuffet. Derfra vet de at de kan ønske seg gaver for til sammen 1500,- og det gleder både motmorbog morfar at barna kan få noe de ellers ikke ville ha fått ellers i året (dom et dyrt klesplagg eller klokke) på julaften. Om de hadde fått et par sokker fra mormor og morfar i år hadde de blitt både forvirret, lei seg og skuffet. Helt uten at det hadde hanglet om bortskjemthet eller utakknemlighet.

Du sa det jeg prøvde å si. Det handler ikke om utakknemlighet, bortskjemte barn, materialisme eller krav. Det handler om å føle seg sett. De krever jo absolutt ingenting. Men de blir jo overrasket når de fra å få gaver til en tusenlapp plutselig får et par sokker.

Pebbles skrev:

Jeg ville aldri gitt gaver for mye mindre eller mye mer enn vanlig til søsken eller tantebarn. Vi har en avtale på hvilken sum vi legger oss på når vi kjøper gaver til hverandres barn, og det er både hensynsfullt og ryddig å opprettholde en ok gavebalanse.

Da regner jeg med at du aldri har vært i den situasjonen at halve inntekten din har forsvunnet, og da er det jo veldig lett å si at man aldri hadde gjort ditt eller datt.

Heldigvis er ikke relasjonene våre så skjøre at tar skade av at vi må tilpasse gavebudsjettet etter ulike endringer i livssituasjoner. Det er trist å høre at det ikke er sånn i alle familier.

millact skrev:

Det er da mange som ikke har en avtale om sum? Folk har ulik økonomi, prioriteringer osv.

Ja, men jeg tror nok uansett det er vanlig at en legger lista noenlunde samme stad fra år til år. Det er ubehagelig om gaveutvekslimgen blir veldig ulik fra år til år. En har gjerne en bevissthet om hvilken type gave en skal kjøpe til et søsken - snakket vi en ny slikkepott eller et diamantsmykke, liksom? Når jeg gikk i butikken for å handle til tantebarna mine før jul, så visste jeg at jeg ikke skulle kjøpe verken VR-briller eller en sjokoladenisse. Jeg skulle ha noe til et par-tre hundre kroner. Det er fint for både mottaker og giver å vite sånn ca hva en skal gi og forvente å få. Det er ålreit gavekotyme.

Input skrev:

Da regner jeg med at du aldri har vært i den situasjonen at halve inntekten din har forsvunnet, og da er det jo veldig lett å si at man aldri hadde gjort ditt eller datt.

Heldigvis er ikke relasjonene våre så skjøre at tar skade av at vi må tilpasse gavebudsjettet etter ulike endringer i livssituasjoner. Det er trist å høre at det ikke er sånn i alle familier.

Ingen finregner Input. Og jovisst har vi vært i veldig ulike økonomiske situasjoner, flere i familien vår. Men gaver til hverandres barn på rundt 200 kroner har det likevel vært helt greit å forholde seg til. Her er det lett å være lur å handle på salg også, og ende opp med rimeligere gaver til ca samme verdi.

Jeg vil gjerne understreke at jeg er under middels opptatt sv materielle goder, og får barna en r-skjorte vet ikke jeg om den kostet 50 eller 300 kroner. Poenget er at gaver skal være hyggelige å gi og få - alle skal ha råd til det nivået en legger seg på og ingen skal måtte føle seg beklemt.

Pappalille skrev:

Jeg forstår at barna stusser, de er barn. Dette kunne jo vært en anledning til å ta opp med dem dette med forventninger kontra virkelighet? Jeg synes det er litt urealistisk å stemple barn som "utakknemlige" eller annet når det helt klart ligger et grunnlag for å forvente gave i en viss størrelsesorden, de har ikke nødvendigvis evne til å tenke seg frem til rasjonelle forklaringer på hvorfor noe brått endret seg i år. Da må vi foreldre trå til og forklare, og på den måten lærer vi ungene våre noe og øker deres egen evne til å se sammenhenger.

Svaret er nok at jeg synes det er helt innafor at barna ble skuffet, det er en følelse og det er sånn det er, men hjelp dem med å se hvorfor det ble annerledes i år så kan man kanskje lære dem å ikke forvente så mye akkurat når det gjelder gaver, heller glede seg over tanken bak?

Dette.
Klart det er lov til å bli lei seg, men det er jo greit å lære seg å bli glad for det man får og ikke forvente så mye.

Pebbles skrev:

Ingen finregner Input. Og jovisst har vi vært i veldig ulike økonomiske situasjoner, flere i familien vår. Men gaver til hverandres barn på rundt 200 kroner har det likevel vært helt greit å forholde seg til. Her er det lett å være lur å handle på salg også, og ende opp med rimeligere gaver til ca samme verdi.

Igjen viser du jo at dette er en problemstilling du ikke klarer å sette deg inn i. Vi er i den situasjonen at vi ikke har råd til å kjøpe julegaver til nvøene mine til 200 kr per barn. Og det er der lista har ligget for oss også, sånn ca. Også er det lett å si at man kan handle på salg og i god tid og alt det, men når man bruker hele høsten på å være gravid med en kropp som tror at gravid = dødssyk, funker faktisk ikke det heller. Sånn er livet innimellom.

Sikker på at de bare har glemt å putte litt penger oppi de sokkene da? Hvis de har pleid å gjøre det før.

Mine unger er ikke kravstore på noen måte, og de er alltid takknemlige over det de får. Jeg tror uansett at de ville ha stusset litt, og kanskje kjent seg litt skuffet og lei seg om besteforeldrene hadde brutt med forventningene slik det ble fortalt om her, og det ikke fulgte en liten forklaring.

Input skrev:

Igjen viser du jo at dette er en problemstilling du ikke klarer å sette deg inn i. Vi er i den situasjonen at vi ikke har råd til å kjøpe julegaver til nvøene mine til 200 kr per barn. Og det er der lista har ligget for oss også, sånn ca. Også er det lett å si at man kan handle på salg og i god tid og alt det, men når man bruker hele høsten på å være gravid med en kropp som tror at gravid = dødssyk, funker faktisk ikke det heller. Sånn er livet innimellom.

Selvfølgelig, livet skjer og det er mye som er viktigere enn dette. Det er faktisk ikke noen stor forskjell på å kjøpe gave til 200 kroner eller noe til 80 heller. Og ingen skal da bli satt i knipe og å kjøpe for mer enn de har råd til.

Men om barnebarn som pleier å få gave for 1000,- fra besteforeldre plutselig får et par sokker, uten videre forklaring, blir de selvfølgelig skuffet. Det er lov og helt normalt og det er lurt av foreldre å skape rom for at barna kan lufte følelsene. Gaver har større betydning enn den materielle verdien, det handler om omtanke lagt i gavene også.

Gaver handler selvfølgelig mye mer om tanken bak, energien brukt og kjærligheten bak gaven. Og det er vel gjerne der "skuffelsen" ligger også.

Jeg vet det er der den ligger hos mine barn som opplever mer og mer at andre barnebarn blir prioritert. Fra å få overflod. I den grad at vi prøvde å hinte til å ro litt ned, til vippse 300kr og ikke møte i bursdag.

Jeg synes ungene mine er kjempefinke til å ikke vise skuffelsen ovenfor besteforeldre, men har luftet følelsene hjemme her.

8åringen sin ynglingsgave i år var et teppe.
12åringen elsket luen fra lillebroren som ikke klødde. Ikke dyre ting, men ting som sier at jeg kjenner deg, jeg ser hva du ønsker deg og hvilke behov du har.

Isolde skrev:

Gaver handler selvfølgelig mye mer om tanken bak, energien brukt og kjærligheten bak gaven. Og det er vel gjerne der "skuffelsen" ligger også.

Jeg vet det er der den ligger hos mine barn som opplever mer og mer at andre barnebarn blir prioritert. Fra å få overflod. I den grad at vi prøvde å hinte til å ro litt ned, til vippse 300kr og ikke møte i bursdag.

Jeg synes ungene mine er kjempefinke til å ikke vise skuffelsen ovenfor besteforeldre, men har luftet følelsene hjemme her.

8åringen sin ynglingsgave i år var et teppe.
12åringen elsket luen fra lillebroren som ikke klødde. Ikke dyre ting, men ting som sier at jeg kjenner deg, jeg ser hva du ønsker deg og hvilke behov du har.

Veldig enig. Datteren ble kjempeglad for en pose skumnisser fra broren fordi han hadde fått med seg at hun elsker AKKURAT det godteriet.