Avsporing: åndssnobberi eller mindreverdighetskomplekser verst?

Jeg kjenner noen som alltid snakker om at andre tror de er noe. De har også en oppfatning om at pene og flinke folk er slemme. De bruker mye tid på å baksnakker alle mulige folk, den er dum, den er blitt så oppblåst etter at hen [fyll inn det som passer], etter at hun har gått ned i vekt synes hun at hun er blitt SÅ deilig, og sånn.

Jeg synes ikke det er gøy å være sammen med dem og lurer på hva de sier om meg når jeg ikke er der.

Jeg kjenner flere av de som er beskrevet i HI og det er det jeg betegner som folk med mindreverdighetskomplekser. Åndsnobber er mer av typen Helstrøm, eller han som var sjef for Vinmonopolet (mulig han er det enda) og som gjerne kom på middag, men tok med egen mat og vin - han hadde ikke tid til å kaste bort livet sitt på å spise dårlig mat. Tror nok det er åndssnobb i oss alle - det er vel ikke alle filmer vi ville ha sett på, eller alle konserter vi ville ha gått på? (De fleste av oss hadde vel dog ikke tatt med oss medbrakt mat hvis vi fikk en middagsinvitasjon. )

Jeg synes også eksemplet i HI har lite med åndssnobberi å gjøre.

Åndssnobberi er når en av mine kollegaer sier "Voksne folk som leser science fiction og fantasy! Det må jo være noe galt med dem, de må da være enkle mennesker!" (True story) Er jo kjempelette å le bort, ansikter på vedkommende når jeg sa at jeg leser nesten bare sci-fi var ubetalelig.

Chip on the shoulder-folk er mye vanskeligere å forholde seg til. For det er ikke bare sånn at de blir sure dersom man sier at smaken deres er dårlig (som jo er frekt), men det er nok at man ikke liker det samme. De leser dissidens som angrep.

I stand corrected, eksempel i HI er ikke åndssnobberi.

Jeg kjenner noen åndssnobber også, altså. Men som sagt er jeg velsignet fri for dem med mindreverdighetskomplekser. Jeg er enig i at de høres slitsomme ut, de også.

Det rareste med slike folk du skisserer i HI er at de gjerne har en lojal fanklubb som svelger alt rått.

Folk som reelt er fantastisk dyktige til noe trenger sjelden å fortelle om det hele tiden, da bevisene gjerne taler for seg selv. 🙂

Ja, ikke sant, Bokormen? Og så står man der på utsiden og føler seg passe knop som ikke deltar i jubelkoret. Jeg hadde en sånn i RL og h*n var verdensmester i alt. Men kunne aldri levere når det kom til stykket. Det ble litt åpenbart til slutt. Men ikke en gang etter å ha blitt satt kraftig på plass tok personen hintet. Leverte bare en forsvarstale der alle andre ble gitt skylden. Og tilbød atter sine tjenester på oppgaven som nettopp var tatt bort fra personen.

Det er litt som enkelte mannfolk i baren der de blir avvist av dame etter dame og fremdeles ikke gir seg men klager over de forbanna hurpene.

Folk med mindreverdighetskomplekser er kjempeslitsomt iallefall. Særlig fordi de jeg kjenner som har det er generelt sure, snurtne, smålige og i evig forsvarsposisjon.

Jeg tenker åndssnobb når jeg møter på mennesker som kun kan spise mat som er laget fra selvskutt sau kokt over et bål i hagen, som kun kan lese høykulturelle greier, pakker inn skolematen (som er et kunntsverk i seg selv) i matpapir som er bestilt fra en nettside som kun selger økologisk papir som støtter den tredje verden. Slike synes jeg Det Store Internettet er fullt av for tiden. Heldigvis omgås jeg ikke så mange slike i dagliglivet.

Miley skrev:

Jeg tenker åndssnobb når jeg møter på mennesker som kun kan spise mat som er laget fra selvskutt sau kokt over et bål i hagen, som kun kan lese høykulturelle greier, pakker inn skolematen (som er et kunntsverk i seg selv) i matpapir som er bestilt fra en nettside som kun selger økologisk papir som støtter den tredje verden. Slike synes jeg Det Store Internettet er fullt av for tiden. Heldigvis omgås jeg ikke så mange slike i dagliglivet.

Hmm, men er man snobb dersom man ikke synes at andre trenger å gjøre det samme?

Miley skrev:

Jeg tenker åndssnobb når jeg møter på mennesker som kun kan spise mat som er laget fra selvskutt sau kokt over et bål i hagen, som kun kan lese høykulturelle greier, pakker inn skolematen (som er et kunntsverk i seg selv) i matpapir som er bestilt fra en nettside som kun selger økologisk papir som støtter den tredje verden.

Sånne personer tenker jeg er dobbeltmoralister. Det er som de som ferierer i utlandet to ganger i året og vil ha miljøpremie for de kjøper økologiske gulrøtter (jeg kan finne på å gjøre det selv også, men jeg vil ikke ha premie for jeg er så miljøvennlig. Så jeg er kun en helt ordinær miljødrittsekk, som ikke opplever meg selv som noe helt annet. )

Esme skrev:

Hmm, men er man snobb dersom man ikke synes at andre trenger å gjøre det samme?

Jeg tror kanskje det som gjør det snobbete i mine øyne er at de er så høylytte om det. De blogger, skryter på face, insta og på forum, og i tillegg til skrytet så misjonerer de. Da bikker det over for min del.

Esme skrev:

Hmm, men er man snobb dersom man ikke synes at andre trenger å gjøre det samme?

Man er en snobb hvis man ikke en gang har tenkt tanken på at det går an å kose seg med en grandis. Ikke det at man ser ned på folk som gjør det, men man går helt amok ala: "Herregud! Jeg har truffet en slik person jeg har lest om i media! En som spiser grandis. Hvordan går det an? Hvordan er det mulig? Kan jeg omvende han? Hva vil skje hvis jeg serverer roastbiff til han?" (Samme tankegang som mange sjarmører har til lesbiske, pene kvinner. "Hun kan kun være lesbisk fordi hun ikke her møtt meg!")

Kanina skrev:

Åndssnobberi er å se ned på folk som ser på romantiske komedier (med mindre det er Woody Allen, da), og å ha problemer med å føre en samtale med andre dersom den ikke toucher innom Focault (er det sånn det skrives? :ikkeåndssnobb: ). Merk at jeg her mener at man opphøyer sin finkultur/intellektualisme til noe som er mer verd enn andres interesser, og at det blir et problem i sosiale settinger, ikke at man har disse interessene generelt sett.

Nemlig. Jeg har ikke noe problem med at folk setter pris på kvalitet, enten det være seg litteratur eller mat.Selvfølgelig ikke. Men når man er ovetbevist om at det plasserer en i en bås litt høyere på stigen enn Alle Andre, da begynner jeg å gjespe. Og jeg blir ikke imponert, for å si det forsiktig. Jeg synes det er mer kjedelig enn slitsomt, kanskje.

Folk som har mindreverdighetskomplekser er kanskje ikke i en helt annen kategori enn åndssnobber. For hva driver en som aktivt snobber seg opp samtidg som man finner det nødvendig å nedvurdere andre, vanlige folk? Det er jo usikkerhet og mindreverdighetskomplekser, det også. Folk som står trygt i seg selv trenger ikke å jobbe så hardt for å føle seg bedre enn andre til stadighet. De vet de verken er bedre eller verre enn andre og bruker tiden sin på noe mer konstruktivt og interessant enn å polere på egen fasade.

Zoë skrev:

Nemlig. Jeg har ikke noe problem med at folk setter pris på kvalitet, enten det være seg litteratur eller mat.Selvfølgelig ikke. Men når man er ovetbevist om at det plasserer en i en bås litt høyere på stigen enn Alle Andre, da begynner jeg å gjespe. Og jeg blir ikke imponert, for å si det forsiktig. Jeg synes det er mer kjedelig enn slitsomt, kanskje.

Folk som har mindreverdighetskomplekser er kanskje ikke i en helt annen kategori enn åndssnobber. For hva driver en som aktivt snobber seg opp samtidg som man finner det nødvendig å nedvurdere andre, vanlige folk? Det er jo usikkerhet og mindreverdighetskomplekser, det også. Folk som står trygt i seg selv trenger ikke å jobbe så hardt for å føle seg bedre enn andre til stadighet. De vet de verken er bedre eller verre enn andre og bruker tiden sin på noe mer konstruktivt og interessant enn å polere på egen fasade.

Njei. Jeg tror ikke snobbing trenger å komme av mindreverdighetskompleks i det hele tatt, demonen der er forakt.

Esme skrev:

Njei. Jeg tror ikke snobbing trenger å komme av mindreverdighetskompleks i det hele tatt, demonen der er forakt.

Og hvorfor føler man forakt? Hvorfor har man et behov for å se ned på andre?

Det å ikke føle seg bra nok i sitt eget skinn, warts and all, kan slå ut på et utall ulike måter. Tilbaketrukkenhet, sjenrethet, klovnerolle, sinne, arroganse, mistenksomhet, passiv-aggressivitet, selvutslettelse.

Jeg tenker at vi foretrekker noen uheldige personlighetstrekk framfor andre ut ifra hvilken bakgrunn vi selv har og hvor trygt vi står i oss selv. Alle har med seg erfaringer fra tidligere i livet, og der noen kan le av arroganse, vil for andre nettopp arroganse trigge noe veldig ugreit i en selv.

Jeg er helt uberørt av det som nevnes i HI - narsisisme er noe jeg kan humre av inni meg, og jeg tenker bare at de blamerer seg selv, men at det ikke berører meg. Arroganse, derimot, ler jeg ikke av. Jeg kan synes det blir pinlig, for arroganse avslører dårlig selvbilde, men jeg kan også reagere følelsesmessig på det og føle meg dum, nærmest mot min vilje. Det er så enkelt som at det trigger noe fra tidligere i livet, og jeg merker at det blir lettere å ikke la seg påvirke jo mer bevisst jeg blir på hva som trigges i meg. Livet blir såklart enklere når det virkelig går opp for en at andres issues i liten grad har med en selv å gjøre, og at det er den andre som bakser og baler mest.

Jeg tror ikke åndsnobberi nødvendigvis handler om å se ned på andre, men like gjerne om å genuint være overbevist om at man har bedre mening/smak/holdninger enn andre. Nå kan man selvsagt hevde at dette indirekte er å se ned på folk som ikke innehar de samme meningene, holdningene eller smaken, men det er ikke forakt som er drivkraften. De fleste åndssnobbene jeg kjenner har ikke noe behov for å heve seg over andre; de bare vet at de har rett/bedre smak/bedre holdninger enn resten. De har heller ingen problem med verken selvbilde eller selvtillit, snarere tvert om.

Åndsnobber er uproblematiske, de er bare søte og teite når de ser ned på andre som ikke er like nerdete og høy på seg selv som det de er. Jeg har forøvrig møtt få av sorten.

De som er fulle av minderverdighetskomplekser sliter jeg mer med. De som tror at alt omhandler dem og som tar alt opp som kritikk - de er slitsomme å forholde seg til. Og jeg har møtt mange flere av denne sorten.

Teofelia skrev:

Jeg tror ikke åndsnobberi nødvendigvis handler om å se ned på andre, men like gjerne om å genuint være overbevist om at man har bedre mening/smak/holdninger enn andre. Nå kan man selvsagt hevde at dette indirekte er å se ned på folk som ikke innehar de samme meningene, holdningene eller smaken, men det er ikke forakt som er drivkraften. De fleste åndssnobbene jeg kjenner har ikke noe behov for å heve seg over andre; de bare vet at de har rett/bedre smak/bedre holdninger enn resten. De har heller ingen problem med verken selvbilde eller selvtillit, snarere tvert om.

Dette blir noe annet enn det jeg snakker om. For det første er det jo faktisk slik at det finnes både mat, litteratur og kunst som objektivt sett er bedre enn annet. Å vite eller være opptatt av det, er en real sak. Å tenke at en har bedre smak enn andre, kan nå også være greit nok, om enn kanskje av og til diskuterbart da ikke alt kan måles objektivt når det gjelder kvalitet. Problemet, for min del, kommer først når man for alvor tenker man er verdt mer enn andre basert på egne preferanser og valg. Det er først da man aktivt nedvurder andre, og det er i slike tilfeller jeg tenker det har rot i issues av noe slag.

him skrev:

Åndsnobber er mer av typen Helstrøm, eller han som var sjef for Vinmonopolet (mulig han er det enda) og som gjerne kom på middag, men tok med egen mat og vin - han hadde ikke tid til å kaste bort livet sitt på å spise dårlig mat.

Han jobber med kompetanseutvikling og spesialsortiment som senior produktsjef i Vinmonopolet, han har aldri vært sjef for sjappa. http://www.aftenposten.no/nyheter/Han-tar-alltid-med-maten-og-Avinen-selv-i-middagsselskap-7023286.html

Den verste komboen er når disse to møtes. Da blir det kræsj. De jeg kjenner som jeg omtaler som åndssnobber har ikke dårlig selvtillit. Og ser heller ikke ned på andre, men det er allikevel noe med væremåte, språkbruk som blir litt feil. Det er noe med hvordan man omtaler Folk Flest. Det er gjerne folk som skyr det "vanlige". Om favorittbandet har blitt allemannseie så likte man de bedre før og deres første plate var best. Om vasen de likte kjempegodt plutselig befinner seg i alle hjem så er den ikke lik fin lenger. Høyskoleutdanning er liksom ikke regnet som høyere utdanning og de hadde nok blitt skuffet om barna valgte fagbrev. De slår spøker med litt vanskeligere ord og med litt vanskeligere referanser sånn at de som ikke skjønner den føler seg litt dumme (men ler med fordi de ikke vil vise det).