Stargate - diskusjonstråd

Jeg håper dere er med på det, dere andre som har lest den?

Jeg ba mannen skaffe meg den, etter tips i tråden til Tallulah (om jeg ikke husker feil) og den var virkelig en slående nydelig bok. Og selvfølgelig veldig vond, og for noen av oss gjenkjennelig. Jeg er utrolig glad jeg leste den, så tusen takk for tipset!

Så bra du likte den! Det gjorde som kjent jeg også. Diskuterer den gjerne.

Jeg likte språket veldig godt, og hvordan personene ble beskrevet. Det var lett å se for meg både mennesker og miljø. Også syns jeg den også var veldig morsom. Jeg likte oppbygningen mot slutten gjennom historiene Ronja får Melissa til å fortelle, og dagdrømmene hennes. Også syns jeg slutten er åpen. Det MÅ ikke være trist. Det KAN være julemagi. Selv om det selvsagt er trist at man trenger julemagi.

Boka har jo nesten utelukkende fått gode kritikker, bortsett fra i Morgenbladet. Der ment kritikeren at boka mangler litterære kvaliteter, og bare spiller på sympati slik amerikanske filmer gjør det. Hun skriver «det dreier seg om ein litteratur full av gode intensjonar, men utan ein kritisk tanke om kor ein skriv frå. Slik blir òg sjølve prosaen tømt for litterær kraft og tvisyn.»

Men hun nevner ingen eksempler, så jeg sliter litt med å skjønne hva hun egentlig mener. En annen kritiker mente at det var innlysende at Ronja og Melissa hadde innvandrerbakgrunn på grunn av måten en setning var bygd, men da ble jeg helt hæ?

Først må si jeg få si takk for tipset, Tallulah!

Og for at du sier at slutten ikke MÅ være trist, for jeg trenger også å tenke at kanskje skjer det noe forløsende.

Jeg har begynt å omtrent gå tvertimot på Morgenbladets anmeldelser.

Og jeg liker at den ikke er spesifikk på innvandrerbakgrunn eller ikke, men beskriver helt allmenn og universell omsorgssvikt. Men jeg så for meg en opprinnelig norsk pappa, jeg gjorde det. Både pga navnene, og også drikkevenninnen til pappaen.

Jeg liker de snille menneskene underveis, som ikke har all verdens å bidra med, men som prøver. Det er ganske mye hjertevarme der. Ikke bare trist og fælt. Om det hadde vært gammeldags sosialrealisme, så skulle jo naboen vært slem og sur og lukket døra, vaktmesteren skulle jaget dem, klassevennens pappa skulle snudd ryggen til og heller dratt i moskeen, osv. Jeg liker at det finnes vanlig gode folk, selv om det ikke er nok.

Jeg kjøpte boka etter anbefalingene her inne, men leste en negativ kommentar om slutten, og lot opplevelsen av hele boka bli farget av det. Synes uansett at det var åpenbart helt fra første side at hun kom til å dø, og jeg liker så godt happy endings at jeg synes det var unødvendig. Kunne de ikke flyttet inn til naboen eller juletreselgeren i stedet?

Jeg likte altså ikke slutten, og for meg ødela den også for resten av boka sol jeg likte kjempegodt. Jeg tror ikke på noe alternativt julemirakel, barn som sovner ute under et tre på gata midtvinters fryser ihjel. Og jeg synes at det forringer alle de gode gjerningene fra alle de vanlige menneskene rundt dem som har gjort så godt de kunne. Jeg synes boka brøt med sitt eget premiss, og brøt kontrakten med leseren når den krever et mirakel bortenfor den alminnelige gode viljen som bor i folk for at det skal gå bra.



(Har ikke lest Morgenbladet eller andre anmeldelser.)

Og så synes jeg forsåvidt at man kan lese en ganske bitende metakommentar om hvor godt triste og fattige barn selger når det er jul ut av hele boka og debatten om den.

Hvilket premiss mener du boka har gitt som den brøt med?

Heilo skrev:

Og så synes jeg forsåvidt at man kan lese en ganske bitende metakommentar om hvor godt triste og fattige barn selger når det er jul ut av hele boka og debatten om den.

Godt poeng! Og et forfatteren er ganske innforstått med, vil jeg tro.

Frem til slutten er det folk som løser de uoverstigelige problemene for hovedpersonen. Søstra, Tommy, naboen. Det er ikke noe magisk ved det, det er folk som strekker seg litt lenger enn de kanskje hadde trengt eller man hadde trodd at de skulle gjøre. Når det likevel viser seg å ikke være nok til å forhindre det som etter alle realistiske normer er en total tragedie så blir det for meg en nulling av verdien av det disse personene hadde gjort. Som Tommy for eksempel. Ved å gå hjem den siste kvelden så blir han til slutt en som svikter de to jentene, i stedet for en som viste seg å være bedre enn man trodde først. Jeg synes det setter hele historien i et annet lys.

OK, jeg skjønner hva du mener, og jeg skjønner tolkningen din. Jeg er nok ikke enig i at boka legger som premiss at folks godhet er nok, eller at slutten nuller ut de gode gjerningene.

Men det handler kanskje om at jeg ikke nødvendigvis legger en like realistisk tolkning av boka til grunn, eller at jeg legger realismen andre steder. For rent realistisk så er ikke folks godhet alltid nok. Det som er realistisk er at folk tviler over hva som er god gjerning, og de vurderer hva som er en god gjerning ulikt. Slik som at Aronsen ikke ringer til barnevernet, bare truer faren med det, i håp om at det skal få han til å skjerpe seg. Eller at Melissa nekter å ta med Ronja på legevakta av samme årsak. Og det ER ikke alltid innlysende hva som er best i en slik situasjon. Aronsen ser jo at faren til Ronja funker når han ikke drikker, og Melissa er bare 16 år og kan ikke forventes å skjønne alvoret i situasjonen.

Samtidig er jeg ikke enig at det er gitt at Ronja dør. Ja, ut i fra en voksen, realistisk lesing av boka så kan slutten være et resultat av feberfantasi (eller et resultat av den pilla Sonja gir til Ronja), og om man sovner syk og tynnkledd utendørs så er det stor fare for at man dør. Eller det kan være magi, om man velger å legge det premisset til grunn. Vi vet heller ikke helt hvor Ronjas feberfantasi starter, og om hun i det hele tatt sovner under det treet. Kanskje det også er en del av feberfantasien.

Det blir jo litt som Brødrene Løvehjerte, man må være med på premisset om at det finnes et slags liv etter døden, selv om man egentlig ikke tror på det.

Nå er det ikke slik at jeg nekter for at hun dør altså, jeg er bare uenig i at det er eneste måten å tolke slutten på.

Men at vaktmesteren står og ser opp på himmelen og tenker på henne, på første side, det betyr for meg at hun er død.

Eg er akkurat ferdig med boka nå, og tenker og på døden. Eg synes det har bygga seg opp ei forventning om at ho døyr, gjennom heile boka. Både det med vaktmesteren og stjerna, som Elise nevner. Og alle parallellene til Piken med svovelstikkene - drømmene, fattigdommen, forskjellene. Eg tenkte at det var eit brot i teksten, då Tommy refererte til denne historia, fordi det blei for eksplisitt. Men samtidig syntes eg det var mange punkt som bygga opp mot ei slik lesning. Så eg forventa at ho skulle sovne inn i ein slags åpen slutt, omslutta av lys, akkurat som H. C. Andersen si pike.

Elise skrev:

Men at vaktmesteren står og ser opp på himmelen og tenker på henne, på første side, det betyr for meg at hun er død.

Det er sånt jeg aldri får med meg.

#bokstavelig

Tallulah skrev:

En annen kritiker mente at det var innlysende at Ronja og Melissa hadde innvandrerbakgrunn på grunn av måten en setning var bygd, men da ble jeg helt hæ?

Sto det hvilken setning?

Heilo skrev:

Jeg likte altså ikke slutten, og for meg ødela den også for resten av boka sol jeg likte kjempegodt. Jeg tror ikke på noe alternativt julemirakel, barn som sovner ute under et tre på gata midtvinters fryser ihjel. Og jeg synes at det forringer alle de gode gjerningene fra alle de vanlige menneskene rundt dem som har gjort så godt de kunne. Jeg synes boka brøt med sitt eget premiss, og brøt kontrakten med leseren når den krever et mirakel bortenfor den alminnelige gode viljen som bor i folk for at det skal gå bra.

Her er jeg helt uenig med deg, kjenner jeg. Jeg synes premisset for boka var at barn som Ronja møter mennesker som ønsker dem godt, men som ikke klarer å gjøre det som faktisk trengs å gjøres. Som hjelper litt, men ikke nok. Hadde premisset vært at disse menneskene skulle "redde" Ronja, ville de jo ringt barnevernet, sørget for at hun kom seg til legevakten. Men det gjorde jo ingen. Og slik er det i alt for mange tilfeller.

Jeg synes heller ikke det er gitt at de dør. Jeg er enig i at det ikke er tydelig når feberfantasiene starter, kanskje går hun aldri hjemmefra engang.

Input skrev:

Sto det hvilken setning?

Nei, jeg tror jeg skal prøve å finne igjen hvilken anmeldelse det var. Men da jeg leste den tenkte jeg at vedkommende ikke hadde særlig kunnskap om (by-)barn og språk.

Fant det! Det var Dagbladet.

Én setning i boka har en oppbygning som dem i Maria Navarro Skarangers «Alle utlendinger har lukka gardiner» og store deler av Zeshan Shakars «Tante Ulrikkes vei». Denne og all tida Ronja tilbringer med den balkanske vaktmesteren i friminuttene på skolen, forteller at hun har innvandrerbakgrunn.

:grubler:

Input skrev:

Her er jeg helt uenig med deg, kjenner jeg. Jeg synes premisset for boka var at barn som Ronja møter mennesker som ønsker dem godt, men som ikke klarer å gjøre det som faktisk trengs å gjøres. Som hjelper litt, men ikke nok. Hadde premisset vært at disse menneskene skulle "redde" Ronja, ville de jo ringt barnevernet, sørget for at hun kom seg til legevakten. Men det gjorde jo ingen. Og slik er det i alt for mange tilfeller.

Jeg synes heller ikke det er gitt at de dør. Jeg er enig i at det ikke er tydelig når feberfantasiene starter, kanskje går hun aldri hjemmefra engang.

Som voksen og realist så heller jeg jo mot at Ronja (og kanskje også Melissa) dør under det treet, men jeg liker at slutten åpner for samtale. Også begynte jeg å tenke på den nye Matrixfilmen som kom nå i jula. Der sier en eller ennet "Does a story ever really end?" og det syns jeg også er interessant å tenke på. En slutt i en bok er bare et øyeblikksbilde, og ikke nødvendigvis slutten på historien. Hva ville vært en lykkelig slutt? At de kom seg på legevakta og overlevde? Hva da med livet videre?

Også liker jeg så godt "hverdagsmagien" som skapes i de små øyeblikkene i boka. Som da Aronsen er bestefar for et øyeblikk, eller i fantasifortellingene og minnene, og hva har egentlig vaktmesteren jobbet som før han ble vaktmester? Jeg syns språket er så nydelig, morsomt, smertefullt og jeg syns det viser at forfatteren har mye kunnskap om å vokse opp med rus, om å være barn i byen og om hvordan barn forholder seg til verden rundt.

Også syns jeg at innbindingen av den er veldig pen. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe den som lydbok for å høre forfatteren lese boka selv, men syns boka i seg selv var så fin at jeg ville eie den fysisk.

Enig angående den anmelderen, Tallulah. Byunger snakker jo med «innvandrervendinger», i større og mindre grad, og på Tøyen skole, med 90% barn med minoritetsspråklig bakgrunn, så ville det vært merkelig om de ikke gjorde det. Og at det å snakke med vaktmesteren fra Balkan skulle bety at hun har innvandrerbakgrunn, hva er DET? Og hvorfor trekker hun det frem i det hele tatt? Rart.

Polyanna skrev:

Og hvorfor trekker hun det frem i det hele tatt? Rart.

Han.

Men enig, jeg syns setningen og konklusjonen er rar. Og hovedpersonen i "Alle utlendinger har lukka gardiner" har så vidt jeg husker en forelder av norsk avstamning og en fra Sør-Amerika. Så det henger liksom ikke på greip i noen sammenheng. Og er så irrelevant?

NRK hadde en bedre anmeldelse, syns jeg. Der trekker anmeldeleren (også han, faktisk) fraværet av offentlig hjelp. Det er bare enkeltpersoner som prøver å hjelpe, med sine mangler og tilkortkommenheter. Alle offentlige instanser, som skole og barnevern er fraværende i boka:

Velferdsstatens evne til å trå til når det kniper, ser vi lite av i bøkene til Ingvild H. Rishøi. Sikkerhetsnettet virker like hullete som i julefortellingen til Charles Dickens.

Det vekker nysgjerrigheten. Hvem står og tar imot når folk ramler over ende i den norske hovedstaden i ukene før jul? Hvilken type vern tilbyr barnevernet?

Når teksten tvinger frem slike spørsmål, ser man slektskapet til tidligere tiders sosiale engasjerte litteratur.

Polyanna skrev:

Enig angående den anmelderen, Tallulah. Byunger snakker jo med «innvandrervendinger», i større og mindre grad, og på Tøyen skole, med 90% barn med minoritetsspråklig bakgrunn, så ville det vært merkelig om de ikke gjorde det. Og at det å snakke med vaktmesteren fra Balkan skulle bety at hun har innvandrerbakgrunn, hva er DET? Og hvorfor trekker hun det frem i det hele tatt? Rart.

Eg las relasjonen til vaktmesteren som ei skildring av ein voksen som ser Ronja, ser kor ho kjem frå og kva ho strever med. Uavhengig av bakgrunn.

At vaktmesteren på skolen ser barna de barna som kanskje faller lott utenfor er jo noe som går igjen både i bøker og film. At han er fra Balkan så jeg som naturlig siden han jobbet på Tøyen skole, eller i Oslo eller som vaktmester generelt, ikle at det skulle si noe om hvor Ronja kom i fra. Også syns jeg det var et vittig stikk når han sier at det som er så bra med Norge er at man kan få jobbe som noe helt annet enn det man har utdanning i og erfaring fra.

Ja, han var en fin karakter!

Fin fra nrk, tallulah.

Nå må jeg fundere på hvorfor jeg trodde anmelderen var en hun.

Ah, sjekket. Det var bilde øverst av forfatteren. Hodet mitt koblet at det var anmelderen.

Vi må innføre «hen» først som sist.

Eg har høyrd lydboka, men blei gjort merksam på dette, bakerst i boka. Det kjenner eg blir litt mindfuck, og gir ennå større behov for å lese boka ein gong til som tekst.

Nå funker ikkje bildeopplasting her. Men det er altså ei fødselsannonser med teksten: «Ullevål sykehus, 24. desember. Herre faen, vi har fått ei jente. Hun skal hete Ronja Melissa. T+D»