Plikt til å jobbe?

Å nei! Jeg mener det motsatte av så mange her, og så har jeg bare noen minutter ledige til å forsvare mitt syn.

Jeg synes ikke nødvendigvis det er greit å være rik dagdriver. Da sitter man og tærer på jordens ressurser uten å bidra. (Enda mindre greit er det å være Onkel Skrue, som sitter på en pengebinge og nekter å bruke pengene sine. Er man rik så synes jeg man skal sørge for sirkulasjon av pengene, ikke sitte som Kamprad (IKEA-duden), som har en formue av gogool plex-magnitude, og som gjerne kjører en tyve år gammel Volvo og helst låner naboens avis. Det er umoralsk.) Generelt synes jeg alle mennesker bør bidra til verdiskapningen, rike hemmafruer tar bare opp plass her på jorden.

That said, så er det et prinsipielt standpunkt jeg ikke nødvendigvis hadde fulgt selv. Jeg tror jeg kunne trivdes med å henge rundt her hjemme. Hvis jeg hadde råd til å gjøre morsomme ting. 😛

Polyanna skrev:

Jeg vil ikke si at jeg ELSKER jobben min, egentlig. Men jeg liker den, de fleste dager. Men viktigere er det at jeg liker at jeg er til nytte for noen, jeg liker å jobbe sammen med noen, å møte nye mennesker med nye ting å lære meg, at andre hører på meg og syns det jeg sier er lurt, at jeg innimellom må skjerpe meg helt til det ytterste og kanskje, kanskje ikke klarer det. Jeg liker å spise lunsj med de fine, fine kollegene mine, og at vi sammen skaper resultater.

Det er der jeg også vil være, kjenner jeg. Jeg er enda på det planet der jeg ikke vet hva det skal bli av meg, og jeg hater meg selv for å ha gått glipp av mange års studier. Jeg vil begynne på universitetet til neste høst, men er redd for at det blir for tøft økonomisk og jeg aner heller ikke hva jeg skal gå på. Synes bare alt er vanskelig og misunner alle som tidlig har funnet sin vei. Skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake, men sånn nytter det jo ikke å tenke, jeg må bare gjøre noe med det. *slår hånda i bordet*

Det ville jeg også, Poly. Og jeg har ikke problemer med å ramse opp ti-tolv organisasjoner jeg gjerne hadde jobbet gratis i, heller, og da regner jeg med at Monsoons motargument er litt svekket, selv om man ikke bidrar til verdiskapning om man jobber for fred, miljø, solidaritet osv? Eller er kun arbeid som kan måles økonomisk verdt noe?

Acsa skrev:

Det ville jeg også, Poly. Og jeg har ikke problemer med å ramse opp ti-tolv organisasjoner jeg gjerne hadde jobbet gratis i, heller, og da regner jeg med at Monsoons motargument er litt svekket, selv om man ikke bidrar til verdiskapning om man jobber for fred, miljø, solidaritet osv? Eller er kun arbeid som kan måles økonomisk verdt noe?

Men det definerer jeg som "jobb" i grunnen. Italienskkurs og tennis - ikke jobb.

Monsoon skrev:

Å nei! Jeg mener det motsatte av så mange her, og så har jeg bare noen minutter ledige til å forsvare mitt syn.

Jeg synes ikke nødvendigvis det er greit å være rik dagdriver. Da sitter man og tærer på jordens ressurser uten å bidra. (Enda mindre greit er det å være Onkel Skrue, som sitter på en pengebinge og nekter å bruke pengene sine. Er man rik så synes jeg man skal sørge for sirkulasjon av pengene, ikke sitte som Kamprad (IKEA-duden), som har en formue av gogool plex-magnitude, og som gjerne kjører en tyve år gammel Volvo og helst låner naboens avis. Det er umoralsk.) Generelt synes jeg alle mennesker bør bidra til verdiskapningen, rike hemmafruer tar bare opp plass her på jorden.

That said, så er det et prinsipielt standpunkt jeg ikke nødvendigvis hadde fulgt selv. Jeg tror jeg kunne trivdes med å henge rundt her hjemme. Hvis jeg hadde råd til å gjøre morsomme ting. 😛

Akkurat sånn er jeg også.

Tinetoff skrev:

Jeg MÅ ha en jobb jeg liker. Og jeg MÅ ha en jobb. Jeg er nemlig også av dem som får turtall på null om jeg overlates til meg selv, og jeg trives så mye bedre når jeg er full av driv og entusiasme.

Jeg kan være full av driv og entusiasme over sosiale sysler, hobbyer og trening (når jeg er frisk, vel og merke)

Jeg tror personlighet spiller inn en god del. Jeg har prøvd meg som hemmafru, og det fungerte bra i ganske nøyaktig 2 måneder. Da holdt jeg på å gå på veggen, mistet både selvfølelse og ble litt identitetsløs. Jeg endte opp som fulltidsstudent, om enn ikke økonomisk uavhengig men ihvertfall både sosialt og intellektuelt bidragsytende inn i familien.

Mannen min har vært hjemme i permisjon i to omganger nå, denne gangen i 5 måneder. Han elsker det. Han trener, lager musikk, driver med de tingene han syns er morsomme og har helt fri fra et rimelig tøft karrierejag, mye reising og flere år med lange dager og lange uker. Det passer han helt perfekt, og dermed passer det oss helt perfekt. Denne permisjonen er selvfølgelig egenfinansiert, og ikke finansiert gjennom offentlige stønader.

Hva folk gjør med pengene sine er deres sak. Om de velger å ikke jobbe, får det bli deres business. Så lenge de ikke utnytter systemet for å slippe og jobbe that is.
Selv hadde jeg ikke holdt ut å ikke jobbe, men jeg skulle nok studert til jeg ble grå i håret, og jobbet veldig redusert ved siden av.

LilleBulla skrev:

Jeg kan være full av driv og entusiasme over sosiale sysler, hobbyer og trening (når jeg er frisk, vel og merke)

Jeg også.

LilleBulla skrev:

Jeg kan være full av driv og entusiasme over sosiale sysler, hobbyer og trening (når jeg er frisk, vel og merke)

Jeg også, til en viss grad, men jeg er samtidig slik skrudd sammen at jeg må føle at jeg fortjener det før jeg virkelig nyter de gode tingene. En deilig og sosial middag med champagne smaker så mye bedre etter en ordentlig arbeidsuke, f.eks. Og så liker jeg innerst inne hverdagene best, jeg, og trives med en viss gråhet i tilværelsen. Morsomme hobbyer og lange lunsjer med barselgruppa er ikke så moro lenger når livet bare består av det. Jeg er avhengig av følelsen av å gjøre noe fornuftig. (Dette er ikke en kritikk av folk som tenker annerledes, altså, jeg kunne gjerne ønske at jeg var litt mindre flink til å "straffe" meg selv i mange sammenhenger.)

Acsa skrev:

Men hvis alternativet ikke er en dypt inspirerende og utfordrende jobb, men noe ekstremt rutinepreget og i tillegg fysisk belastende? F.eks å vaske et tomt kontorbygg nattestider?

Jeg har vasket tomme kontorbygg, ikke på natten, men på kvelden. Jeg alternerte mellom å høre lydbøker på walkman og å pugge latinske preposisjoner som styrer dativ og akkusativ for å fylle rutinearbeidet med nyttige eller hyggelige ting. (Nyttig fordi jeg studerte latin på den tiden, hvis noen lurte på det.)

Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva jeg ville valgt, hvis de to eneste alternativene var 100 % ikke-jobbing eller vasking av tomme kontorbygg i år ut og år inn, men det er et ganske hypotetisk spørsmål i grunnen, siden resultatet ganske sikkert ville vært at jeg begynte med pengeinnsamling for Redd Barna eller som kursholder for Røde kors i stedet.

Jeg anser det ikke som en plikt å jobbe. Det må bli opp til hver enkelt dersom vedkommende har råd til å la være. De vil jo uansett bli beskattet dersom de har stor formue (om de ikke kommer i 0-skatt kategorien da).

Acsa skrev:

Jeg kan heller ikke se for meg å ikke jobbe - over tid. Og de fleste av oss i denne tråden kunne vel ha funnet oss "fritidsaktiviteter" som andre ville ha definert mer som jobb eller studier? Men hvis alternativet ikke er en dypt inspirerende og utfordrende jobb, men noe ekstremt rutinepreget og i tillegg fysisk belastende? F.eks å vaske et tomt kontorbygg nattestider?

Jeg MÅ dra en historie når jeg så dette.

Da jeg var veldig ung og gikk på videregående så var det en jente jeg kjente litt. Hun likte å fly med gutta og var såpass pen at de likte å fly med henne også. Jeg var ikke riktig så pen for å summere det kort.

En dag ville jeg gå hjem på kvelden og legge meg fordi jeg skulle på skolen dagen etter og måtte sove. Da fikk jeg en opplæringstale:
"SF, hør her. Hvis du vil være populær hos gutta sånn som jeg så mårru kutte ut de derre skolegreiene - det er fra nå og utover man må være ute. Der det skjer. Det er da du blir populær, sånn som jeg."

Så gikk det noen år, jeg mistet kontakten med henne ganske kort etter episoden over. En dag satt jeg på kontoret mitt fordypet i en spennende problemstilling. Jeg var femogtyve og hadde en kul jobb. Jeg hører at vaskedamen entrer kontoret og flytter tekoppen min uten å se på henne - dypt konsentrert om det jeg drev med.

Også var det hun. Som kom for å vaske pulten min.

Ikke at jeg ser ned på renholdere for det gjør jeg absolutt ikke. Med unntak av akkurat den ene dagen der. (populær schmopulær)

Hmmm, interessant spørsmål!

Jeg kjenner særdeles få mennesker som ikke jobber. Dvs, jeg kjenner noen (få) som velger å være hjemme med _små_ unger, men de begynner stort sett å jobbe igjen når ungene når skolealder. I min generasjon i alle fall. I mine foreldres genereasjon var det vanligere å være hjemme lengre.

Forresten, det er vel lettere å i at jeg kjente få som ikke jobber. For nå er jeg jo i USA, jobber ikke selv (null arbeidstillatelse heller), og kjenner plenty som ikke jobber. Ikke bare expats, men også amerikanere. Her er det nok mer status å kunne gå hjemme, for å si det sånn .

Men altså plikt til å jobbe? Jeg vet ikke helt jeg. Jeg synes plikten til å jobbe er knyttet opp til det at man bør kunne forsørge seg selv, så sant man ikke er i en situasjon der det er umulig. Hvis man har penger nok til å klare seg uten å jobbe, så må man vel nesten få lov til å la være? Man blir jo ikke noen byrde for samfunnet, og man vil jo bidra gjennom formueskatt. Man må ha en ganske stor formue for å leve et ok liv på rentene. Millionen kommer man liksom ikke så langt med....

Men selvfølgelig, hvis alle var rike nok, og ikke ville jobbe, så ville jo samfunnet slutte å fungere...

Når alt det er sagt så tror jeg det er få mennesker som faktisk ønsker å slutte å jobbe. Vi har snakket litt om akkurat det, om vi kunne tenke oss å selge alt vi har og bosatt oss et sted hvor vi bare kunne drevet dank. Og konklusjonen for oss er at nei, vi hadde blitt sprø etter Kun Kort Tid .

Å være hjemmeværende for en begrenset periode slik som jeg er nå, det er nå en ting, men hvis noen hadde sagt at dette skulle være det jeg gjorde resten av livet, ja da tror jeg at jeg hadde fått Groundhog Day-følelsen (noen som husker filmen?).

Jeg tror at uansett hvor rik jeg måtte bli, så vil jeg alltid ønske å jobbe. Kanskje kunne jeg være mer selektiv mht hva jeg gjorde, men jobbet, det skulle jeg.

Men jeg føler ikke at mennesker har plikt til å jobbe, jeg synes de har plikt til å forsørge seg selv, så sant de er i stand til det. Kom vi i en situasjon med mangel på arbeidskraft og sviktende inntekstsgrunnlag for staten, så kunne jeg kanskje ha revurdert den holdningen. Men jeg kan liksom ikke klare å se for meg en situasjon der så mange fikk akutt lyst til å "drive dank"

...og nå skal jeg lese resten av tråden, og se hva som er den generelle holdningen til arbeid på FP .

Iset skrev:

Men dere som hadde blitt sprø av å ikke jobbe (sett at dere var søkkrike), mener dere at alternativet til å jobbe hadde vært å sitte og se på Glamour hele dagen? Det høres jo sånn ut. Hvis det er sånn dere hadde tilbringt tiden, skjønner jeg jo godt at dere hadde blitt sprø.

Altså, jeg kan komme med en fersk rapport fra ikke-jobbe-land, og nei, jeg sitter ikke og ser på Glamour dagen lang. Jeg ser faktisk ikke på tv på dagtid i det hele tatt. Selv om jeg har tven full av Jerry og Opera og Jugde this and that :glorie:

Jeg var på forhånd kanonspent på hvordan det skulle bli. Særlig siden jeg ved begge svangerskapspermisjoenen mine har vært typen i slutten og gledet meg vilt & hemningsløst til å komme tilbake til jobben. Som jeg hatet intenst i tiden før jeg gikk ut i permisjon 🙄.

Men konklusjonen er at å være hjemmeværende i USA er noe helt annet enn å være hjemmeværende i Norge. For det første er det så utrolig mange andre som er hjemme, og det er smikkfullt av aktivieter, treningsmuligheter osv. Jeg har overhode ikke problemer med å få tiden til å gå. Tvert i mot, det er mye jeg ikke rekker!

Jeg er så heldig at jeg har en på skole og en i barnehage, så jeg har dagen fram til 1330 for meg selv. Digg!

Men som sagt, hadde noen sagt at DETTE var livet mitt, herfra til evigheten, da hadde jeg blitt . Selv om jeg ikke ser tv, så er det i lengden et passe fordummende liv (derfor skal jeg begynne deltidsstudier til høsten). Jeg trenger noe å bryne hjernecellene på, selv om jeg får litt input etter at jeg fant ut at det faktisk er helt ok og lovlig å lese en bok, midt på dagen.

Og mht å dra jorden rundt, så er jeg av den typen som synes tre uker ferie er lenge nok, så lengter jeg bort fra kofferten og hjem til hverdagene. Og har man unger i skolealder, så er det jo ikke noe alternativ å dra jorden rundt. Med mindre man vil plassere ungene på kostskole, og det vil man jo ikke.

Dessuten er det jo noe med at de som jobber seg opp til en formue (altså ikke arver penger) ofte er glad i å jobbe og skape. Jeg vet at min kjære ville råtnet på rot uten jobben sin .

Men det jeg kunne tenke meg å gjøre var å drive veldedig arbeid i noen år. Jobbet på et barnehjem, et eller annet i den duren. Er det mulig å jobbe for leger uten grenser, uten å være helsearbedider? Bodd et sted hvor alle ikke har det så bra, i alle fall. Tror det kunne vært lærerikt for ungene også. Å se at selv om vi har det godt, så er det mange som ikke har det. Jeg er sikker på at mine foreldre sa det samme, men dagens unger er bortskjemte, selv om vi gjør vårt beste for å forhindre det .

Monsoon skrev:

Å nei! Jeg mener det motsatte av så mange her, og så har jeg bare noen minutter ledige til å forsvare mitt syn.

Jeg synes ikke nødvendigvis det er greit å være rik dagdriver. Da sitter man og tærer på jordens ressurser uten å bidra. (Enda mindre greit er det å være Onkel Skrue, som sitter på en pengebinge og nekter å bruke pengene sine. Er man rik så synes jeg man skal sørge for sirkulasjon av pengene, ikke sitte som Kamprad (IKEA-duden), som har en formue av gogool plex-magnitude, og som gjerne kjører en tyve år gammel Volvo og helst låner naboens avis. Det er umoralsk.) Generelt synes jeg alle mennesker bør bidra til verdiskapningen, rike hemmafruer tar bare opp plass her på jorden.

That said, så er det et prinsipielt standpunkt jeg ikke nødvendigvis hadde fulgt selv. Jeg tror jeg kunne trivdes med å henge rundt her hjemme. Hvis jeg hadde råd til å gjøre morsomme ting. 😛

:surmuler:

Jeg er forøvrig ganske enig i prinsippet ditt, men tror ikke at det er sånn at hvis man ikke jobber, så bidrar man ikke til verdiskapingen. Jeg for min del gjør det jeg kan for å holde liv i den amerikanske økonomien :flåser:

Og det man må huske på er at de fleste rike (det er ikke så mange lottomillionærer) ofte har bidratt godt og vel til verdiskapningen.

Mht sinnsykt rike mennesker som lever som gjerrigknarker, så vet jeg også om noen lokale eksempler, dog i mindre skala. Og jeg blir like 😱 hver gang de forsøker å vri seg unna å betale for noe. Men så er det kanskje nettopp den småligheten som er grunn til at de ble rike 🙄

Iset skrev:

Det er der jeg også vil være, kjenner jeg. Jeg er enda på det planet der jeg ikke vet hva det skal bli av meg, og jeg hater meg selv for å ha gått glipp av mange års studier. Jeg vil begynne på universitetet til neste høst, men er redd for at det blir for tøft økonomisk og jeg aner heller ikke hva jeg skal gå på. Synes bare alt er vanskelig og misunner alle som tidlig har funnet sin vei. Skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake, men sånn nytter det jo ikke å tenke, jeg må bare gjøre noe med det. *slår hånda i bordet*

En fattig trøst, men jeg har seks års universitetsstudier bak meg, ti år i jobb, og synes likevel ikke at jeg fant veien min, og må gå den opp på nytt. Ikke begynn på studier enda, hvis du ikke helt vet hva du vil!

Forsøk studieveilder eller en time hos en jobbrådgiver. Sett deg ned og tenk nøye over hva du liker, og hva du kunne tenke deg å gjøre. Og ikke minst - hva du IKKE kunne tenke deg å gjøre...

Men altså, jeg havnet rett på universitetet etter vdg, og endte opp med en utdannelse jeg ikke burda hatt. Men som jeg følte jeg måtte bruke, når jeg først hadde tatt den 🙄.

til deg og lykke til på jakten etter Drømmeutdannelsen og -jobben. Jeg jakter også...

Jeg synes ikke man har en moralsk plikt til å jobbe, men jeg synes man har en plikt ovenfor seg selv til å arbeide med seg selv, være i relasjoner til andre mennesker, løse problemer, ja bruke seg selv - og det er en jobb en veldig enkel inngangsbilett til.

Det er en tilfredshet i å gjøre ting bra og at andre vet det. Jeg ville ikke hatt en "usynlig" jobb ala å vaske i lager på nettene (da kan jeg jo sitte på FP. ), men jeg kunne godt ha vært servitør, eller jobbet i butikk.

Monsoon: Bidrar ikke de som bruker penger (aka rike hjemmefruer) til økonomien? Jeg er ikke stø i økonomi, men jeg trodde dette med at pengene sirkulerte var et økonomisk poeng. (Og som privatperson vil jeg jo si at for meg er det et nødvendig onde at det kommer penger inn, jeg er nødt til å jobbe for å ha et forbruk. Men har man nok penger så bidrar man vel greit til økonomien ved å bare bruke?)

Scarlett skrev:

Ah, der kom det en modde.

😕 (Er litt spent på hva tittelen på tråden opprinnelig var?)

him skrev:

😕 (Er litt spent på hva tittelen på tråden opprinnelig var?)

Det ser du da lett i for eksempel innlegg nr. 2. 🙂

Jeg har den samme små-lutherske, asket light livsholdningen som Elinblu, kjenner jeg.