Liker du å bli feiret?

Nei, hadde ikke komfirmasjon fordi jeg ikke fikset den type oppmerksomhet...

Synes det er hyggelig med bursdag og sånn nå da, men ikke for mye fokus og oppmerksomhet på meg alikevel 🙂

Jeg blir gjerne feiret, og elsker gaver og oppmerksomhet, men kan spare meg for sånne sanger som alltid er skrevet til "jeg er havren" så ingen greier å synge de og sånt. Taler er greit så lenge de ikke er for lange. :kravstor:

Som alltid er trikset å omgi seg med folk som skriver smarte og morsomme taler og sanger.

Skilpadda skrev:

Det høres ut som en pussig, men forholdsvis ufarlig temabursdag.

Men kjip for meg. 162, liksom.

Neket skrev:

Jeg blir gjerne feiret, og elsker gaver og oppmerksomhet, men kan spare meg for sånne sanger som alltid er skrevet til "jeg er havren" så ingen greier å synge de og sånt. Taler er greit så lenge de ikke er for lange. :kravstor:

En av de morsomste sangene noen har skrevet til meg ble skrevet av 007 på Jeg er havren, så jeg ville ikke undervurdert formatet.

Ja, kjør på! Jeg lanserer at jeg har bursdag om noen glemmer og henger gjerne opp lapp i kjøkkenkroken på jobb. Jeg kan gjerne holde både tale og kurs og koste meg i bryllupet sammen med alle de flotte gjestene våre. Jeg koser meg også veldig med å planlegge overraskelser, fester og feiringer for andre.

Harriet Vane skrev:

En av de morsomste sangene noen har skrevet til meg ble skrevet av 007 på Jeg er havren, så jeg ville ikke undervurdert formatet.

Kan ikke fordra det.

Nei, grøss og gru!

Jeg gjør alt for å slippe å være midtpunktet. Når jeg har sluttet i jobber, så er jeg egentlig ganske uhøflig; jeg grabber til meg avskjedsgaven, og nærmest løper ut dørene. Og om noen (av de merkeligste årsaker) presterer å gråte en skvett fordi de kommer til å savne meg?! Da blir jeg helt !

Da jeg jobbet i Asia i et halvt år i fjor, var jeg den siste som forlot kontoret den siste dagen jeg var der, for å unngå å måtte gå rundt å ta avskjed. Da måtte de andre heller komme til meg og si "hadet". Mye enklere.
Men de presterte jo å ha en egen avskjedsmiddag for meg da! Da jeg sendte SMS til min sjef her hjemme at jeg var på en avskjedsmiddag, så fikk jeg bare kort til svar: [iråni]"Ja, for det liker jo du så godt."[/iråni] Han kjenner meg, vaffal.

Men gave kan jeg få. Men da i det stille. Litt sånn under bordet uten at noen ser det.

Jeg svarte i pollen: Nei, jeg liker ikke å være midtpunkt, får for lite oppmerksomhet til vanlig. Det er fordi jeg sørger for å få for lite oppmerksomhet.

Jeg har visst også svart at jeg får for lite oppmerksomhet til daglig. Jeg får lite, men ikke for lite.

Jeg kan ikke fordra kleine sanger og taler og har det som en av grunnene til at jeg ikke er gift. Tenk om noen skulle komme med den slags i bryllupet.

Jeg liker heller ikke å feire meg selv. Jeg kan godt arrangere selskap, men vil ikke være noe midtpunkt.

Jeg liker for øvrig ikke å arrangere selskap en gang. Føler jeg da automatisk blir i midtpunktet, fordi jeg er ansvarlig for selskapet.
Prestasjonsangst er vel kanskje et bedre ord for det.

Liker ikke å være hovedpersonen i festligheter - men liker veldig godt fester.
Til vanlig får jeg jevnt over med oppmerksomhet. - Om jeg er i humør til å få oppmersomhet, så får jeg det - men jeg kan godt være "stille mus" om humøret mitt er litt der.

Jeg liker ikke å forandre hårfrisyre etc heller - pga at det gir oppmerksomhet. Egentlig ganske rart, for jeg er tilbakemeldingsjunkie når det kommer til sosiale settinger/at folk ler av vitsene mine etc.

Liker ikke å være hovedpersonen i festligheter - men liker veldig godt fester.
Til vanlig får jeg jevnt over med oppmerksomhet. - Om jeg er i humør til å få oppmersomhet, så får jeg det - men jeg kan godt være"stille mus" om humøret mitt er litt

Jeg liker ikke å forandre hårfrisyre etc heller - pga at det gir oppmerksomhet. Egentlig ganske rart, for jeg er tilbakemeldingsjunkie når det kommer til sosiale settinger/at folk ler av vitsene mine etc.

Che skrev:

Egentlig ganske rart, for jeg er tilbakemeldingsjunkie når det kommer til sosiale settinger/at folk ler av vitsene mine etc.

Eller at folk i det minste bør få høre samme meldingen fra deg to ganger. 😛

Strutsen skrev:

Jeg liker for øvrig ikke å arrangere selskap en gang. Føler jeg da automatisk blir i midtpunktet, fordi jeg er ansvarlig for selskapet.
Prestasjonsangst er vel kanskje et bedre ord for det.

Der har du egentlig meg også. Jeg liker ikke å arrangere selv. Jeg jobber derimot gjerne på andres fester og selskapeligheter. Ender gjerne på kjøkkenet. Da er det ikke jeg som presterer festen. :medprestasjonsangst:

Jeg liker ikke å være midtpunkt, nei, men tar gjerne imot gaver, og arrangerer gjerne selskap, så sant de er sånn passe små. Å holde tale for andre er jeg ikke sånn alt for ukomfortabel med, faktisk, det er vel en yrkesskade. Men jeg hadde ingen konfirmasjon. Jeg syntes bryllupet vårt blei alt for stort, og skulle vi ha gifta oss i dag er mannen og jeg skjønt enige om at det hadde blitt i utlandet, aleine, med en liten middag ute. Ikke blei det noe 30-årslag på meg, heller. Jeg veit liksom ikke hvem jeg skulle ha bedt, en gang.

Jeg synes jeg får passe mye oppmerksomhet, savner ikke noe, men synes ikke det blir for mye, heller.

007 skrev:

Klart du kan! Særlig siden du rydder og vasker opp!

Du må be henne! Hun er et unikum! :erfarenfestinvitatør:

Nei, det liker jeg i grunnen ikke.

Tallulah skrev:

Jeg liker å bli satt pris på, syns det er veldig hyggelig med gaver, men hater å være midtpunkt. Taler nekter jeg folk å holde for meg. Jeg får sånn akkurat passe med oppmerksomhet i hverdagen, tror jeg. Jeg foretrekker dog å være tåkefyrste framfor frontperson.

Tally ass .

Jeg er mer enn nok synlig i det daglige. Jeg gjør rett og slett mye ut av meg både bevisst og ubevisst. Og jeg liker det :ærlig:. Men å være midtpunkt i en feiring av noe slag, det har jeg aldri likt. Jeg liker ikke taler, jeg kan ikke fordra og blir beint ut flau av den rosa sangen med nødrim og jeg får lyst til å forsvinne ned i parketten av selskapsleker. Jeg synes det er noe kunstig over den typen fokus, tror jeg. Men jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg opplever det søik.

Men i en hvilken som helst annen setting med fest, fine folk og alkohol tar jeg gjerne masse plass.