Gruffetråden #14

Som 007 skriver er det slik at hvis skolen vil melde bekymring til bvt, må de drøfte det med dere første. Jeg tror også det er lurt å tenke at om det skulle skje, er det faktisk ikke i seg selv farlig. De kommer ikke og henter ungene dine fordi den ene er undervektig.

Enig med røkla. Min eldste har vært grad tre (eller noe sånt) undervektig i hele sitt liv. Han er stadig 190 cm og noen og 60 kilo, selv om han jobber selv med å spise mer og trene på seg muskler.

Malama. Det er tungt når det er noe med barna som er vanskelig å løse. Hvis skolen har gitt en følelse av at dere ikke strekker til så hjelper ikke det. Vet ikke helt om det er slik det føles.

Jeg gruffer over at jeg vil være alene, men får ikke anledning. Fem av dagene i uka som kommer er fulle av folk. Det et fine ting som skal skje. Men jeg vil bare være for meg selv.

Jeg gruffer over vond rygg i dag også + forstoppelse (hos meg selv). Men har gått en tur ut i solen i dag, så det hjelper kanskje litt på begge deler. Gikk meg svett med mannen som hare. Men sol, det er bra! Gruffet får være da at det er meldt ekstremnedbør i morgen og det kommer til å bli skøytebane ute!

Jeg gruffer litt over at eldstemann hadde fem venner på overnattingsbesøk (våkenatt) og at han gikk og la seg i morges mens det ser bombet ut i kjellerstua. Og så gruffer jeg litt over at jeg ikke klarte å la være å rydde etter dem i stedet for å la ham ta det når han våkner. 🙄

Gruffer over at folk slenger ting (eller rompa si) på treningsapparater på senteret og deretter engasjerer seg i laaaaange samtaler uten faktisk å bruke det. Og etterpå sier at det er dårlig med ledige apparater.

I dag har jeg hørt den antakeligvis mest ufølsomme kommentaren fra en helsearbeider (sykepleierstudent) jeg i mitt liv har hørt.
Han skal være så jævlig glad at jeg er en sykepleier med 20 år på baken og kan gi slækk, og at jeg ikke lot pårørendehatten sitte for godt på.
Kommentaren var så hårreisende at jeg faktisk ba kontaktsykepleieren ta det med seg inn i midt,-eller sluttevaluering.

Bra du reagerte Nextlife.
Min gruff er så enkel som at jeg ikke får timeplanen til å gå opp. Det er bursdag og morsdag og trening og lønsjavtale og et kort som har gått ut og abonnementer som skal ordnes opp i med nytt kort og jeg har ikke så mye funksjonerbar tid.

Jeg har mistet den ene diamantøredobben min. Den har sittet faste i øret mitt i over 10 år og jeg er barnslig lei meg nå.

Å nei trøtt! Vet du ikke hvor og når du mistet den, ingen sjanse for at du finner den igjen?

Så leit trøtt, håper du finner den igjen snart.
Jeg oppdaget en kveld for en tid tilbake at jeg manglet en av to ringer jeg aldri tar av meg og har brukt i årevis og fikk litt panikk. Etter en del leting husket jeg plutselig at jeg den natten hadde hatt en merkelig drøm om at fingrene mine kom til å svulme voldsomt opp i løpet av natten og at jeg derfor måtte ta av ringen (merkelig nok bare den ene) og legge den i nattbordskuffen. Og der var den heldigvis. Er det lov å håpe at du er like rar som jeg er?

Å nei, så synd, trøtt. Jeg mistet en ganske stor diamant ut av en ring da jeg var på besøk i Bergen for et års tid siden. Plutselig merket jeg bare et "gapende krater" (hahahah - så stor var den ikke) i ringen. Lette over alt, men hadde også vært i byen, så jeg fant den dessverre ikke. Utrolig triste greier, det var første ringen jeg fikk av mannen min.

My skrev:

Å nei trøtt! Vet du ikke hvor og når du mistet den, ingen sjanse for at du finner den igjen?

Jeg vet at jeg hadde den på meg i går morges, men aner ikke når den forsvant. Jeg håpet det var mens jeg prøvde noen klær som jeg dro over hodet, men finner den ikke i det området jeg var. Ikke tør jeg støvsuge heller, selv om det trengs.

Myria skrev:

Så leit trøtt, håper du finner den igjen snart.
Jeg oppdaget en kveld for en tid tilbake at jeg manglet en av to ringer jeg aldri tar av meg og har brukt i årevis og fikk litt panikk. Etter en del leting husket jeg plutselig at jeg den natten hadde hatt en merkelig drøm om at fingrene mine kom til å svulme voldsomt opp i løpet av natten og at jeg derfor måtte ta av ringen (merkelig nok bare den ene) og legge den i nattbordskuffen. Og der var den heldigvis. Er det lov å håpe at du er like rar som jeg er?

Skulle virkelig ønske det, men vet at jeg hadde den på om morgenen.

liefje skrev:

Å nei, så synd, trøtt. Jeg mistet en ganske stor diamant ut av en ring da jeg var på besøk i Bergen for et års tid siden. Plutselig merket jeg bare et "gapende krater" (hahahah - så stor var den ikke) i ringen. Lette over alt, men hadde også vært i byen, så jeg fant den dessverre ikke. Utrolig triste greier, det var første ringen jeg fikk av mannen min.

Det er kjipt. Har mistet en diamant fra en alliansering en gang, men den fant jeg faktisk i senga.

trøtt skrev:

Jeg vet at jeg hadde den på meg i går morges, men aner ikke når den forsvant. Jeg håpet det var mens jeg prøvde noen klær som jeg dro over hodet, men finner den ikke i det området jeg var. Ikke tør jeg støvsuge heller, selv om det trengs.

Dra en nylonstrømpe over støvsugerrøret, så finner du øredobben om det er der du har mistet den.

Håper du finner den, trøtt.
Det erså kjipt å miste sånt.
Selv mistet jeg en diamant øredobb ( fått av mannen) da jeg var på gravidsvømming. Sikkert mistet i dusjen. Detvar tom en sv ungene som oppdaget at den var borte.

Ikke akkurat et gruff, men jeg synes morsdager er litt kjipe. Ikke min egen, men jeg blir trist av at jeg aldri har hatt godt nok forhold til min egen mamma til å ville feire henne. Det er forøvrig andre morsdag jeg ikke har en mamma lenger, og det blir på en måte enda tristere at jeg aldri fikk det gode forholdet til henne. Men jeg holder henne ansvarlig for det.

Heldigvis har jeg et veldig godt forhold til mine egne barn, det har jeg sørget for i mangel for eget forhold til mamma.

på Anne C.

En kropp som ikke spiller på lag, men jeg skjønner ikke hva.

Crpen min har steget igjen og jeg har FORTSATT lungebetennelse og det er så SJUKT MYE folk på akuttmottaket!