Mobbing på arbeidsplassen en myte?

Jeg ble mobbet på barneskolen.
Kanskje ikke av de mest alvorlige mobbesakene, men noe kan sikkert skyldes at jeg sa fra til læreren. (mpten han håndterte det på gjorde nok at det ble mer langvarig en nødvendig)
EN dag fikk jeg nok, det kokte i topplokket.
SÅ jeg tok han som satt nærmest meg på bussen og slo til han i hodet, med venstrehånda selv om jeg er høyrehendt.
Dog ble nok den hånden valgt fordi den var gipset.
Etter den dagen ble det slutt på mobbinga.

Nå er ikke akkurat det den rette måten å takle det på, men det viser jo at han er litt inne på noe. Jeg lot meg ikke lengre pelle på nesen og det gjorde slutt på det.

Men igjen.
Jeg var ikke av de som ble verst behandlet altså, så laaaangt derifra.
Den eneste som var fysisk var jo meg den gangen jeg slo.

Hattifnatten skrev:

Det som er viktig når man har dette fokuset er å ikke ta bort fokuset på avsender (slik Irma skriver). Fokus må kunne være begge steder på en gang. Kanskje har fokuset vært ensidig på "mobbere". Det er da viktig at ikke fokuset tas bort derfra. Er man på en arbeidsplass er det viktig å ta i mot tilbakemeldinger på egen oppførsel. Det er ikke sikkert at det bare er hormoner og føleri som gjør at andre reagerer. Problemet kan faktisk være at man er for rå i kjeften.

Han mener nettopp dette også - men det kommer ikke fram i artikkelen. Tabloid vinkling har jo gjerne den effekten.

Har har nok gode poenger, men samtidig reagerer jeg på uttalelsen "Min erfaring er at mobbing på arbeidsplassen er en myte. Etter over 25 år i bransjen er det utrolig sjeldent jeg har sett psykopatiske ledere som skjeller ut sine ansatte." En psykolog burde kanskje vite hvordan en psykopat evner å skjule sitt misbruk?

Det er vel derfor han ikke har sett noen.

Ikke sant?

Mobbing finnes definitivt på arbeidsplasser. For å si det sånn: Jeg tror han har mye lurt å komme med i forhold til løsninger i mange tilfeller. (Konfliktsituasjoner). Når det gjelder hvorvidt mobbing eksisterer, i hvilket omfang osv. har jeg derimot mye mer tiltro til Bergen Bullying Research Group.

Her er forresten forskernes respons på utsagnene:
http://www.bt.no/nyheter/lokalt/--Forferdelig-holdning-1249274.html

safran skrev:

Har har nok gode poenger, men samtidig reagerer jeg på uttalelsen "Min erfaring er at mobbing på arbeidsplassen er en myte. Etter over 25 år i bransjen er det utrolig sjeldent jeg har sett psykopatiske ledere som skjeller ut sine ansatte." En psykolog burde kanskje vite hvordan en psykopat evner å skjule sitt misbruk?

Å bruke en såpass snever definisjon på mobbing virker dessuten kunnskapsløst. Hadde det enda vært så enkelt.

Misbruk av mobbebegrepet er jeg selvsagt også imot.

For meg personlig satt det veldig langt inne å kalle en spade en spade da jeg opplevde det. Lenge (uker til måneder) etter at fastlege, fagforeningsfolk, kolleger og andre brukte ordet mobbing. Jeg "smakte" på ordet flere ganger, men syntes det var vanskelig å "svelge". Å si at "Jo, sånn er det faktisk". Å kalle det mobbing blir jo på en måte en resignasjon når man egentlig bare ønsker å få utføre jobben sin, inkluderes på en normal måte (man trenger jo ikke å være bestiser, bare oppføre seg som voksne folk) og bevare helsen og arbeidsførheten. Heldigvis er det ingen tvil om årsakssammenheng, ei heller om at den knekken som kom ikke var noe som "lå i min natur". Det gir jo håp om at man kan finne tilbake til det man pleide å være.

Det er det jeg nok gjerne skulle ønske folk visste. At mobbing angriper nettopp evnen til å takle at andre oppfører seg slik. Det angriper nettopp de egenskapene som får oss til å tenke at det ikke ville ha knekt oss. Alle reagerer vi på ulike ting, men en del mobbing handler jo om å søke seg frem til "rett metode". Mobbing skader ofte på sikt evnen til å forsvare og berge seg selv. Så står man der, uten den "rustningen" man pleier å ha. Uten evnen til å gjøre som man vanligvis ville ha gjort.

Jeg skal aldri noen sinne påstå at jeg er for sterk til å utsettes for noe slikt. Selv om jeg nå er i ferd med å bygge opp en ganske solid beskyttelse i forhold til slikt og på sikt kan komme til å være mer enn normalt godt rustet i møte med eventuell mobbing.

Olweus og Andersen er nok ikke helt enige i hvordan mobbeproblematikk skal løses/unngåes. Samtidig er jeg ikke så veldig glad i debatter i mediene, for innleggene er gjerne ganske kortfattede og nyanseløse. det er som når vi diskuterer her inne og folk som i utgangspunktet sto steilt mot hverandre, finner ut at de egentlig har en ganske lik oppfatning av en sak etter at de har brukt tid til og plass til å nyansere synest sitt og lytte til debattmotstanderen heller enn å ty til kverulereing og spekulering i hvordan ta rotta på. Det tror jeg Olweus og Andersen ville funnet ut av også etter en lang og nyansert debatt.

Nå kan jeg lett se for meg at det blit en dialog mellom disse to (og evt andre eksperter) i media framover hvor begge spissformulerer eget syn (med god hjelp av journalistene) også kommer det til slutt lite ut av det.

jeg kjenner godt til Olweus mobbeprogram og det har mye godt for seg, samtidig har det ikke hatt all verdens suksess, og jeg synes Andersens innspill er verdifullt i så måte - han mener også at folk som oppfører seg dårlig skal stå til ansvar for det og han mener at de skal få tydelig tilbakemelding på ugrei adferd. Men samtidig har han et menneskesyn som støtter oppunder alle menneskers iboende ryggrad og verdighet - for å si det litt enkelt, så har han mye mer tro på de som blir utsatt for mobbing enn det kanskje andre eksperter og "eksperter" har.

Det kan virke røft når han sier at han ikke vil øse sympati over ofrene og fusse og føle - men heller hjelpe til med å gi dem noen konkrete, nyttige grensesettingsverktøy. Og for all del ikke tenke på dem som ofre. Tenker man på dem som ofre, vil man behandle dem som ofre og de vil se seg selv som ofre. Det er igrunnen veien mot å bryte ned en ryggrad, ikke bygge opp en.

At Andersen kun har møtt to psykopatiske sjefer, betyr selvsagt ikke at det ikke finnes mobbing på arbeidsplassen. Det at avisartikkelen er noe tabloid er ikke det samme som at mottakeren ikke har noe ansvar for sitt mottak. Hmm.

Jeg er enig i at vi generelt sett godt kan lære mer om å styre reaksjoner/følelser vi får når andre sier noe negativt til oss, men vi skal også være klar over at for noen kan det være svært vanskelig.

Personlig kan jeg gå ned i kjelleren om jeg tror at noen ikke liker meg, før jeg kommer på at det driter jeg da virkelig i. Jeg vil leve mitt liv slik jeg og mine nærmeste vil ha det. Om andre synes vi gjør/sier/mener rare ting, er det demmes problem.

Zoë skrev:

Det kan virke røft når han sier at han ikke vil øse sympati over ofrene og fusse og føle - men heller hjelpe til med å gi dem noen konkrete, nyttige grensesettingsverktøy. Og for all del ikke tenke på dem som ofre. Tenker man på dem som ofre, vil man behandle dem som ofre og de vil se seg selv som ofre. Det er igrunnen veien mot å bryte ned en ryggrad, ikke bygge opp en.

Jeg kan jo bare snakke om meg selv, men jeg foreslo faktisk nettopp Andersen da jeg slet. Jeg var veldig glad i jobben min og ville få det til å funke. Og jeg hadde virkelig ikke lyst til å sitte der forurettet og passiv mens kolleger ble stemplet som mobbere. Jeg så ikke for meg at det ville gjøre sjansene for suksess større, liksom. Jeg ønsket verktøy. Jeg ønsket å være en aktiv del av løsningen og jeg ønsket virkelig ikke å erkjenne at det faktisk var mobbing det som foregikk.

Konsekvensen av å ha foreslått dette ble mildt sagt lite ok.

Jeg synes fortsatt at Andersen snakker over seg når han uttaler seg om sykmeldinger som "furting" osv. Med tanke på hva forskningen sier om PTSD, selvmordsrate, uførhet osv. synes jeg også det virker på grensen til latterlig dumt å redusere det til "furting", og jeg synes det er litt skummelt at Andersen ser ut til å ha tatt til seg de typiske begrepene og forklaringsmodellene mange har sett brukt av mobbere i slike situasjoner (kalle det furting fremfor å ta inn over seg at det gikk så langt at noen ikke maktet mer osv.), og det er jo ganske uheldig.

Ellers synes jeg denne damen sier en del lurt:

Det må aldri bli legitimt å latterliggjøre noen for å tilkjennegi følelser. Mange barn, unge og voksne tror at de fortjener å bli mobbet. Ikke bare fordi de ikke passet inn i samfunnsmalen, men også fordi de attpåtil ikke klarte å beskytte seg selv. Jeg er redd Andersens uttalelser underbygger deres følelse av utilstrekkelighet og skam, og gjør det enda vanskeligere å be om hjelp – i en for enkelte – uutholdelig livssituasjon.
Det bør være hevet over enhver tvil, at det aldri er mobbeofferets skyld at det blir mobbet – like lite som at det er voldtektsofferets skyld at det blir voldtatt.

http://curlylife.com/2011/02/10/folk-f%C3%B8ler-for-mye-i-%C3%B8st-og-vest/

kie skrev:

Ellers synes jeg denne damen sier en del lurt:

Det må aldri bli legitimt å latterliggjøre noen for å tilkjennegi følelser.

Og det er jo litt av poenget også, at det må være lov å si ifra om at "den oppførselen der, synes jeg er bedriten, jeg blir sint og lei, og den skal du slutte med".

Jeg har jobbet i helsevesenet og der finnes det helt klart eksempler på mobbing, jeg har en kollega som har blitt utsatt for en kampanje helt uten sidestykke og h*n er virkelig ikke noe svakt og tandert vesen som finner seg i sånt, så det ble jo bråk. Men mobbing ble jo forsøkt, det er helt klart.

Men jeg synes at hovepoenget til den her Andersen er viktig: Selv om det ikke er mulig å beskytte seg 100 % mot bevisst og intens mobbing, så kan man lære å beskytte seg mot de "sonderingsmobbingene" som alle barn blir utsatt for, og at man kan kverke en del sånt i starten. At man fokuserer ikke bare på at barn skal være hyggelig mot andre, men også å kunne forsvare seg selv. Man kan ikke forsvare andre om man ikke kan forsvare seg selv heller.

Jeg har hele oppveksten vært en utpreget antimobber og det betyr jo at når man går inn mellom en mobber og et mobbeofferet så prøver jo mobberen seg på en, da må man kunne ta kampen akkurat der og da. Kan man ikke forsvare seg, så tør man heller ikke å gripe inn, tror jeg da.

Andersen med ny artikkel i BT.

Jeg leste den i går, og jeg er enig i det meste av det han skriver om voksne, furting%føleri og mobbing på arbeidsplassen. Jeg reagerer likevel på at han nesten sidestiller barn med voksne når det gjelder mobbing. "Ord kan ikke skade deg" osv. Barn har ikke de samme forutsetningene som voksne, ikke når det gjelder hva som "slipper ut" (mobberen) og evne til å håndtere det som skjer (offeret), og da blir det for meg rart å nesten sidestille mobbing på arbeidsplassen og mobbing på skolen.
Likevel, han har utvilsomt et poeng i at mange barn trenger å lære seg å bli litt tøffere og å ikke tolke alt i verste mening.

Men mobbing er jo mye mer enn ord?
Det hjelper lite å vite at det ikke er skadelig at man aldri får sitte sammen med noen under lunsjen.

Floksa skrev:

Men mobbing er jo mye mer enn ord?
Det hjelper lite å vite at det ikke er skadelig at man aldri får sitte sammen med noen under lunsjen.

Som at folk flytter seg når man setter seg ned ved bordet, tenker du?

rine skrev:

Som at folk flytter seg når man setter seg ned ved bordet, tenker du?

Ja, utestengig er en veldig klassisk mobbemetode.
Og det hjelper jo veldig lite at det ikke er skadelig for den stakkaren som alltid sitter alene. Og enda mindre hjelper det vel at man selv er skyld i at man føler det vondt å bli utestengt?

Floksa skrev:

Men mobbing er jo mye mer enn ord?
Det hjelper lite å vite at det ikke er skadelig at man aldri får sitte sammen med noen under lunsjen.

Jeg er litt lei av at dette er mobbing. Det er ikke mobbing å spise lunsj alene eller å ikke få arbeidsplassen til å fungere som en sosial arena. Arbeidsplassen er først og fremst en arbeidsplass og det er ikke noe krav å ha venner der. Det er fint om man har det, men det er ikke mobbing om man ikke har det. Og det er ikke alltid omverdenens ansvar at ingen skal føle seg utafor eller være lei seg.

Mobbing er dersom man holdes nede i lønn, hakkes, plages eller lignende. Å ikke ha venner på jobben er ikke mobbing.

Å holdes utenfor på skolen kan derimot være mobbing. Som det ikke kun er de andres ansvar å rette opp i. Den som ikke kommer med har også en jobb å gjøre for å finne ut hvordan man kommer med. Å holdes utenfor på skolen kan også være noe helt annet enn mobbing. Det kan være at man ikke greier å komme seg med i tonen til de man vil være med. Man er ikke en mobber selvom man ikke til enhver tid sørger for at alle andre mennesker i et eller annet mer eller mindre naturlig utvalg føler seg inkludert og komfortabel.

smilefjes skrev:

Jeg er litt lei av at dette er mobbing. Det er ikke mobbing å spise lunsj alene eller å ikke få arbeidsplassen til å fungere som en sosial arena. Men arbeidsplassen er først og fremst en arbeidsplass og det er ikke noe krav å ha venner der. Det er fint om man har det, men det er ikke mobbing om man ikke har det. Og det er ikke alltid omverdenens ansvar at ingen skal føle seg utafor eller være lei seg.

Mobbing er dersom man holdes nede i lønn, hakkes, plages eller lignende. Å ikke ha venner på jobben er ikke mobbing.

Å holdes utenfor på skolen kan derimot være mobbing. Som det ikke kun er de andres ansvar å rette opp i. Den som ikke kommer med har også en jobb å gjøre for å finne ut hvordan man kommer med.

Mobbing blant voksne kan også fint være å bli holdt utenfor i lunsjen. Ikke at man ikke finner noen å spise lunsj sammen med, men at man virkelig blir stengt ute fra alt som foregår med en kald skulder. Hvis alle andre spiser sammen og det "tilfeldigvis" aldri er plass til en til, gjerne demonstrert av blikk, brede skuldre og ryggen delvis til når man nærmer seg. Det er ikke så mye greiere når man er 30 enn når man er 13. Noe sier meg at du jobber på en mannsdominert arbeidsplass.

Katta skrev:

Mobbing blant voksne kan også fint være å bli holdt utenfor i lunsjen. Ikke at man ikke finner noen å spise lunsj sammen med, men at man virkelig blir stengt ute fra alt som foregår med en kald skulder. Hvis alle andre spiser sammen og det "tilfeldigvis" aldri er plass til en til, gjerne demonstrert av blikk, brede skuldre og ryggen delvis til når man nærmer seg. Det er ikke så mye greiere når man er 30 enn når man er 13. Noe sier meg at du jobber på en mannsdominert arbeidsplass.

Det har du helt rett i. Og jeg har sett utestenging der også. Menn er svært mye mer like kvinner enn myten tilsier til tider. Jeg mener fremdeles ikke det er mobbing. Jeg sier ikke at det er morsomt eller greit eller ikke uheldig. Men mobbing er det faktisk ikke. Jeg mener av hele mitt hjerte at jobben ikke er noen sosial arena først og fremst.

Også er jeg litt opptatt av at det er altfor lett å slenge frem en mobbepåstand også skal man ha blankofullmakt og vip-velkomst på alle arenaer. Gjerne med påstander om all denne ubevisste mobbingen som de som ikke tenker over og tar grep driver med. Foregår det mobbing så er det en superalvorlig sak. Man driver ikke med å mobbe folk fordi man ikke til enhver tid tenker over alle rundt seg. Dersom det er så lett å bli en mobber så er det noe riv ruskende galt. Det er et godt stykke mellom dem som står på siden og heier når en mobber banker livet av en stakkar - og dem som ikke har tenkt over at de skal ta personlig ansvar for en eller annen på jobben som de føler at de samarbeider greit med i jobbsammenheng, men ellers har lite til felles med. Skal man være en mobber så får man være litt mer aktiv i å plage andre mener jeg.

smilefjes skrev:

Det har du helt rett i. Og jeg har sett utestenging der også. Menn er svært mye mer like kvinner enn myten tilsier til tider. Jeg mener fremdeles ikke det er mobbing. Jeg sier ikke at det er morsomt eller greit eller ikke uheldig. Men mobbing er det faktisk ikke. Jeg mener av hele mitt hjerte at jobben ikke er noen sosial arena først og fremst.

Også er jeg litt opptatt av at det er altfor lett å slenge frem en mobbepåstand også skal man ha blankofullmakt og vip-velkomst på alle arenaer. Gjerne med påstander om all denne ubevisste mobbingen som de som ikke tenker over og tar grep driver med. Foregår det mobbing så er det en superalvorlig sak. Man driver ikke med å mobbe folk fordi man ikke til enhver tid tenker over alle rundt seg. Dersom det er så lett å bli en mobber så er det noe riv ruskende galt. Det er et godt stykke mellom dem som står på siden og heier når en mobber banker livet av en stakkar - og dem som ikke har tenkt over at de skal ta personlig ansvar for en eller annen på jobben som de føler at de samarbeider greit med i jobbsammenheng, men ellers har lite til felles med. Skal man være en mobber så får man være litt mer aktiv i å plage andre mener jeg.

Jeg er uenig med deg der. Når det foregår aktiv utestengelse av ett menneske mener jeg det er mobbing så godt som noe. Men det er forskjell på aktiv utestengelse og å ikke aktivt be vedkommende med. Der er jeg helt enig med deg, det er ikke gitt at jobben skal være sosial arena. Men når det systematisk himles med øynene, plassen tettes og folk går sin vei når en og samme person nærmer seg hver gang, da mener jeg det er mobbing godt som noe. Det er ikke vold, men mobbing kan det godt være.

Men jeg er enig med deg i at endel "føler seg ikke sett av sjefen"-situasjoner har lite og ingenting med mobbing å gjøre.