Julenissen

Hva sier dere til barna om nissen? F.eks om dette:

- kommer han til alle?
- uansett om man har vært snill?
- lager eller kjøper han gavene?
- hvor bor han?

etc etc

Og hvor lenge trodde barna deres på han?

Er det han som leverer strømpene også?

Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til den nissen. Men min far elsker det, han får en venn av seg til å stille opp som nisse på julaften. Så jeg har valgt å la ungene føre an litt når det gjelder nissetroen og jeg hverken avkrefter eller bekreften hans eksistens. Iallefall ikke før de for alvor stiller spørsmål ved det.

Hvorvidt ungene tror på nissen, så er jeg litt usikker. Min eldste på 9 vet godt at nissen ikke finnes, men er grei nok til å ikke ødelegge gleden for de to yngste. Minstemor er helt overbevist, hun hadde rukket opp hånden når julenissen kom på nissefesten i barnehagen og gitt klar beskjed om hva hun ønsket seg i år. Han i midten tror jeg er der at han nok har forstått at nissen kanskje ikke finnes, men samtidig så er det litt koselig å tro på ham.

Vi fikk en litt aha-opplevelse når storsøster var 4-5 år og min bror hadde vært nisse i jula. Noen måneder etterpå så vi på julebilder og hun lo godt over at vi voksne faktisk hadde trodd at onkel var julenissen. Så hun hadde spilt med for å ikke ødelegge gleden for oss på julaften, til tross for at hun hadde identifisert hvem som var inni drakta.

Her har vel barna alltid skjønt at nissen er bestefar. Siden han alltid tilfeldigvis må på do akkurat når nissen kommer, og siden han den dagen plutselig mister all fornuft og tror at doen vår er i kjelleren liksom...

Men ja...nissen kommer til alle. Det "tror" de på, og alle inkluderer alle, fordi at alle mennesker har en snill og god side ved seg, selv om de også har mindre snille og gode sider. (Kunne faktisk ikke falt meg inn å truet barna med at de må være snille for at nissen skal komme, og så droppe nissen for at de ved et enkelt tilfelle ikke har vært snille...)

Spørsmålet om nissen kjøper eller lager gavene selv, det tror jeg aldri har vært oppe her. Nissen vet hva de ønsker seg, og han kommer med det, uten at de har stilt spørsmål med hvordan. (henger kanskje sammen med det faktum at bestefar tidlig ble avslørt. Han ER en dårlig skuespiller )

Nissen er en mann som kommer med gaver til "snille" barn. Skriver i anførselstegn fordi alle barn trossalt er snille. Hos oss kommer han ikke på besøk på julaften da minsten er hysterisk livredd for nissen.

Jeg har aldri snakket om nissen alvorlig, som om han fantes. Jeg har aldri sett poenget i å overbevise ungene om at nissen finnes, men jeg har heller ikke sagt at han ikke finnes. Når pakkene ligger under treet julaftens morgen har jeg sagt noe sånt som at "nissen var her i natt og la dem der blunkesmilefjes", eller når de får en pakke under treet "fra nissen" og de sier "ååååh mamma, vi vet at det er dere som har kjøpt det" så svarer vi "jasså, er du nå helt sikker på det blunkesmilefjes?" ungene er med på leken og skjønner at det er tøys, men har likevel hatt en ørliten usikkerhet om han finnes eller ikke, siden de aldri har fått noen endelig avkreftelse, og den har jeg ikke tatt fra dem. Men jeg får meg ikke til å se ungene inn i øynene og si i ramme alvor at nissen finnes, og at han kommer og deler ut gave til dem som er snille. Uansett om det er aldri så mye uskyldig tøys så klarer jeg bare ikke å "lyve" i ramme alvor (har heller aldri klart å gjennomføre "practical jokes" der jeg må lyve, jeg har aldri hatt sansen for det). Ungene er hhv 8, 6 og 6, og jeg tror ikke noen av dem egentlig tror på nissen. Mulig de to yngste er litt usikre enda.

At bare snille barn får pakke har det aldri falt meg inn å si. Når flere barn i klassen (tidl. barnehagen) ikke får pakke til jul vil jeg ikke at ungene skal lure på om det er fordi de ikke har vært snille. De vet at det er fordi de har andre religioner, og derfor andre feiringer enn oss.

Jeg har ei venninne som har ei datter som er like gammel som mi eldste, altså 8, og hun har alltid vært livredd for at noen skal fortelle jenta hennes at nissen ikke finnes, fordi hun sier at hun ønsker å bruke nissen for alt det er verdt, for å få jenta til å oppføre seg. Hun sier med overbevisning til ungen at nissen kan se henne hvor som helst, og vet om hun har vært snill eller ikke, og hivs hun ikke hører etter får hun ingen pakker til jul. Og jenta tror på det (i alle fall inntil rimelig nylig). Må innrømme at jeg ble litt da hun fortalte det. Greit nok at barn skal få være barn, og tro på nissen i all sin barnslige uskyld, men motivasjonen - at man skal bruke nissen som trussel, for å få barna til oppføre seg ... Vel, ikke helt min form for pedagogikk.

Lille*My skrev:

Jeg har aldri snakket om nissen alvorlig, som om han fantes. Jeg har aldri sett poenget i å overbevise ungene om at nissen finnes, men jeg har heller ikke sagt at han ikke finnes.

Der er jeg også.

Og jeg poengterer veldig at vi gir hverandre pakker fordi vi er glade i hverandre og setter pris på hverandre, det er ikke noe han må fortjene ved å være snill. Jeg får litt kvalmefornemmelser av uttrykket "snille barn", og det er viktig for meg at hver eneste gang vi krangler, så er vi helt ferdige med det når vi er ferdige. Derfor kan ikke pakkene på julaften være avhengig av at vi har vært snille.

Ungen her i huset er 3 år og tror på Nissen, han ble overbevist sist søndag da vi gikk gjennom julemarkedet i Spikersuppa og en mann kledd ut som nisse overhørte at jeg sa navnet til treåringen. Da kom han bort og sa "Næmmen hei, xxx, er det deg? Du var jammen blir stor... bla bla bla"

Input skrev:

Der er jeg også.

Og jeg poengterer veldig at vi gir hverandre pakker fordi vi er glade i hverandre og setter pris på hverandre, det er ikke noe han må fortjene ved å være snill. Jeg får litt kvalmefornemmelser av uttrykket "snille barn", og det er viktig for meg at hver eneste gang vi krangler, så er vi helt ferdige med det når vi er ferdige. Derfor kan ikke pakkene på julaften være avhengig av at vi har vært snille.

Nemlig, pakken fra oldemor kommer fra oldemor. Oldemor gir deg pakke uavhengig av om du har vært snill eller ikke, som hun gjør til alle sine oldebarn.

Nissen kommer med gaver til alle barn (vi snakker aldri om slem eller snill) natt til julaften (de får altså aldri se selve julenissen, han kommer bare når de sover). Vi setter fram mat til ham før barna legger seg lille julaften og det er stor stas når de står opp dagen etter og ser at han har spist maten, og lagt igjen snop i julestrømpene og gaver under treet. At det står "fra mamma og pappa" eller "fra mormor" på gavene er det ingen som har tenkt over. Nissene vi treffer på kjøpesentrene, turnavslutning og slikt er ikke ekte nisser. Jeg trodde på nissen da jeg var liten og det var magisk, så vi snakker om nissen som om han finnes og er glade for at barna tror på ham. Det er en del av julemagien.

Julenissen har ingenting med vår julefeiring å gjøre, så vi har aldri lagt skjul på at julenissen er tull og tøys. Hele opplegget med "snille barn får gaver av julenissen" er jo utrolig teit, siden de fleste barn er relativt klar over at gavene kjøpes av familie og venner. Vi gir gaver til de vi er glade i, fordi vi er glade i dem, og det samme gjør de med oss. Ferdig med det. Julenissen, liksom...

Vi har hatt Nisse-Nils på besøk i halve desember, og det er visst ustyrtelig morsomt. Men han finner på mye sprell, da!
(De er ikke verre på det enn at Nisse-Nils får skylden for alt, inkl. påfunnene til treåringen, så nisse-troen sitter ikke så dypt.)

Vi har ikke hatt nisse på julaften på aldri så lenge. Det hender nissen har gaver (som er fra nissen, ikke fra noen andre), og det hender at det kommer en sekk med gaver som nissen har tatt med. Han er fryktelig travel, da, så han pleier å sette sekken utenfor og ringe på og stikke.

Nisse-Nils finner på mye tull, ja!