En tråd om "rellion" (egentlig om betoning)

I den ene jobben min har jeg mye med ungdom i Eiker (Buskerud) å gjøre, og i forrige uke overhørte jeg en samtale mellom to 17-åringer som jobbet med en fremføring:

-Skal vi ta med noe om rellion?
-Ha ha! Sier du rellion! Skikkelig Eiker-dialekt altså. Jeg sier rellgion



Så, hva sier du?
Og er det vanlig med betoning av første stavelse i fremmedord der du bor? Jeg kommer fra en sivilisert Vestfoldby og synes det er et sååå eksotisk fenomen. Har litt lyst til å lære meg å snakke sånn.

Jeg sier, og har alltid sagt, rel-i-gi-ooon.
Jeg fikk mer eller mindre fnatt da jeg flyttet til ei lita østlandsbygd langt inni granskauen (bokstavelig talt) og alle snakket om "rellion".

Jeg henger meg på fnattfåingen til Enhjørning. Rellion o.l. er helt jævlig.

Jeg sier religion.









































Men jeg kan finne på å ytre ordet RELLion når jeg støtter laget mitt, som regel etter inntak av flytende brun væske.

Man sier selvfølgelig religion.

Som tidligere innflyttet moing, nabo med Øvre Eiker, er jeg selvfølgelig oppvokst med rellion (eller til fint rellgion), bannan, mopped og kulltur i ørene (eller øra). Selv snakket jeg "pent", og nedlot meg ikke til slik ubehøvlet førstestavelsesbetoning av alle ord.

Men nå når jeg ikke bor på Modum synes jeg dialekten er både sjarmerende og artig.

Og jeg sier både religion og relgion.

Religion.

Dialektmessig skulle jeg nok sagt RELLion, men jeg sier det litt "penere" med trykket på slutten av ordet istedet sånn at det blir lang o.

ReligiON

Religion, med betoning på siste stavelse.

Det kan man jo dra for langt. Jeg har problemer med å holde meg alvorlig når jeg hører noen si salaMI.

Svarte relgiON, men det er vel bare fordi jeg av og til er litt for slapp til å få med den i-en i midten...

Derimot har vel mange på mitt opprinnelige hjemsted (på andre sia av fjorden) en viss tilbøyelighet til førstnevnte uttalevariant (RELLion). Jeg har selvsagt aldri nedverdiget meg til å si det selv.

Skulle jeg gjort som man gjør der jeg vokste opp, ville jeg sagt "rellion" så vel som "bannan" og "pottet."

Men min moder kunne ikke fordra den lokale dialekta, og påpekte det hver gang jeg forsøkte meg, så jeg sier "religion" så vel som "banan" og "potet."

... Jeg tar meg sjøl i å grøsse når Storebror kommer hjem fra barnehagen og snakker vår kokale dialekt, så litt har jeg nok etter min mor, kjenner jeg.

Religion.

Som Sokken sier jeg relgion (og det er dialekt).

allium skrev:

Religion, med betoning på siste stavelse.

Det kan man jo dra for langt. Jeg har problemer med å holde meg alvorlig når jeg hører noen si salaMI.

Her sies det konsekvent salaMi.
Jeg vet ikke om noen her som sier salaaami eller sallami, så et er nok dialektbetont det også.

Rellion sier jeg.

Jeg sier nok rellion jeg også, hvis jeg bruker et sånt ord. Snakker svært sjelden om tro og da gjerne i sammenheng med skolefag. Da sier jeg KRL eller kristendom.

Jeg snakker ordentlig og sier religion.

Trenger ikke å være på bygda for å si rellion, faktisk bare i gangavstand til Oslo sentrum. Jeg sier både RELLion og RELLgion alt etter hvilken sammenheng det er. Trenger ikke brun væske engang

Jeg sier ReligiON, og tar meg i å se på folk med sterkt dialektisk uttale av ordet (og andre ord i samme form) som engasjerte men stakkarslig, enkle mennesker. Fy! Aksepterer ikke min fordømmende svakhet på det området, og jobber med min språklige fordømmelse overfor mennesker jeg ikke kjenner....

:skammer seg: