Har du gjort deg noen tanker om din egen begravelse?

Maz skrev:

Jeg skal kremeres og urnen skal settes ned på min datters grav.

Det samme sier moren min, at urnen skal settes i min brors grav. Før syntes jeg det var en trist tanke fordi det jo er oss etterlatte som skal ha et forhold til graven, og vi vil jo helst at hun skal begraves med vår far og at graven skal være et eget sted. Men etter at jeg ble mor selv, forstår jeg godt hva hun mener, og vil selvfølgelig etterkomme ønsket - så nå synes jeg det er en fin tanke.

I forhold til min egen død, bryr jeg meg ikke så mye. Vil gjerne donere bort organer hvis noen vil ha dem, og så får mine nærmeste bestemme hva som skal skje.

Liven skrev:

Jeg bestemmer så mye i levende livet, så de etterlatte skal få bestemme når jeg er død. :raus:

............

😉
Dessuten har jeg lagt meg på sinnet at Hattifnatten også fortalte at hun i sin jobb la vekt på at det var de etterlatte som skulle få sette preg på begravelsen/bisettelsen. Jeg tror det er viktig for de etterlatte å få vise sorg på sin måte, ikke i min setting.
Jeg ville kanskje ønske at deres sorg kom til uttrykk på MIN måte, og jeg har erfart at sorg ikke er noe som kan "planlegges"


Jeg husker veldig godt at da min svigerinne døde var det sønnen på 30 år som tok ansvar for begravelsen. Han syntes det var grusomt at hun ønsket å bli kremert, og han brukte lang tid på å bestemme seg for om han ville gjøre som hans mor ønsket eller om han ville gjøre det han følte var det riktige.
Vi var sammen i begravelse på tirsdag, og han uttrykte at han fremdeles syntes det var vanskelig at han valgte kremasjon den gangen for 13 år siden.

gullet skrev:

;)
Dessuten har jeg lagt meg på sinnet at Hattifnatten også fortalte at hun i sin jobb la vekt på at det var de etterlatte som skulle få sette preg på begravelsen/bisettelsen. Jeg tror det er viktig for de etterlatte å få vise sorg på sin måte, ikke i min setting.
Jeg ville kanskje ønske at deres sorg kom til uttrykk på MIN måte, og jeg har erfart at sorg ikke er noe som kan "planlegges"


Jeg husker veldig godt at da min svigerinne døde var det sønnen på 30 år som tok ansvar for begravelsen. Han syntes det var grusomt at hun ønsket å bli kremert, og han brukte lang tid på å bestemme seg for om han ville gjøre som hans mor ønsket eller om han ville gjøre det han følte var det riktige.
Vi var sammen i begravelse på tirsdag, og han uttrykte at han fremdeles syntes det var vanskelig at han valgte kremasjon den gangen for 13 år siden.

Så forferdelig at han skal leve med det. Mye bedre om han kunne fått valgt dette. Det er han som skal leve videre.

Har angst for å prate om døden, så for meg er det ett IKKE tema...

Den tid, den sorg. Klarer ikke ta stilling til noe rundt det... Ikke en gang til organdonasjon. Kall meg gjerne feig...:(

Jeg vil gjerne at organer doneres bort dersom det er mulig, og deretter vil jeg kremeres. Ellers kan de nærmeste selv bestemme hvordan de vil ha begravelsen. Mannen har de samme ønskene som meg.

Nei. jeg vil vel helst ikke tenke på det. Har så lett for å rote meg bort i sånne tanker.

Mannen vil ikke snakke om det. Forsøkte å snakke rasjonelt en gang om hva jeg ønsket han skulle bringe videre i forhold til barna, og hva de skulle vite om meg og min kjælighet til dem, om noe skulle skje, men han steilet bare helt. Det blir for vanskelig for han, rett og slett. Så det må han nok bare takle på sin måte om det skulle skje. Stoler på han sånn sett.

Nei, jeg har ikke tenkt på det. Som mange andre sier, er det de etterlattes stund. De kan få gjøre som de vil.

Xian skrev:

Jeg har en liste over sanger/dikt jeg ønsker i egen bisettelse. Denne legger jeg på et sted hvor den lett kan finnes hver gang vi skal reise med fly.

Oi.

JA jeg har klare tanker/meninger om min egen begravelse.
Jeg skal kremeres,min gravstein skal være en naturstein, ikke slik blank med blanke bokstaver.Steinen skal ha sorte bokstaver med navnet mitt i min håndskrift.
Og sangen "Eg ser" med Bjørn Eidsvåg

Det var mine tanker, mine barn er informert

Jeg er en katastrofefantast, så dette er på stell, selvsagt.

Jeg skal begraves i kirken på mitt hjemsted, alternativt ha en bisettelse i Oslo og begraves der. Jeg skal begraves og ikke kremeres. Det skal hovedsaklig være koraler av Bach, Gabriels Obo, Gabriellas sång, bred dina vida vingar og i det hele tatt. Bra med blomster, mye taler, masse grining og samling på grendehuset el. etterpå med mat og flere taler. Jeg svever selvsagt over det hele og noterer ned hvem som ikke er oppriktig lei seg, for så å spøke for dem etterpå.

Nei, jeg har nok med å høre min søster planlegge sin.

Tusta skrev:

Nei, jeg har nok med å høre min søster planlegge sin.

Ja, vi er forskjellige. (Jeg håper ikke hun planlegger for noe reellt i nær fremtid)

Jeg skal kremeres. Det er stort sett det eneste jeg har gitt beskjed om. Ja, også må de gjerne donere bort alt andre måtte trenge om det noen gang skulle bli aktuelt.

Når jeg er dø er jeg dø, da får de andre gjøre som de vil angående bisettelse og minnestund. Jeg håper jo de kommer til å spille noe fint og ha god mat, men hva får være opp til dem.

Til dere som vil kremeres.

Jeg spør av ren nysgjerrighet. Hvorfor vil dere kremeres?

Jeg tviler for det første at det blir særlig mange til å begrave meg, men jeg håper de som gjør det tar seg en real fest i min ære. Ellers skal jeg absolutt ikke ha noe opplegg i kirken eller andre steder om jeg får noe å si. Putt meg i jorda og la makkene ete meg. Kremeres skal jeg absolutt ikke, her skal flesket gjøre sin nytteverdi.

Vi så forresten et begravelsesfølge i går. Og Iben roper i bussen; Ka e det? De kjørte jo veldig sakte. Noen er død, sa jeg. HÆ? Kem e død? E det en makk? Iben har nemlig vært opptatt av døde makker om dagen. Hvorpå det falt seg naturlig å gi ungene en liten innføring i begravelser.

MorStine skrev:

Har angst for å prate om døden, så for meg er det ett IKKE tema...

Den tid, den sorg. Klarer ikke ta stilling til noe rundt det... Ikke en gang til organdonasjon. Kall meg gjerne feig...:(

Har vel ikke direkte angst for å prate om døden men sier som Morstine; den tid, den sorg. Om jeg skulle være så uheldig at noe skjer før min alderdom bestemmer at det er tid for å "ta kvelden", tror jeg min familie skal få stå fritt til å gjøre hva de vil.

Enn så lenge skal jeg leve livet mens jeg kan:)

LilleRosin skrev:

Oi.

Ja. Og jeg er ikke engang spesielt redd for å fly. Jeg tar det bare ikke for gitt at jeg lander på den trygge måten.

En gang la jeg igjen en lapp på kjøkkenbordet der jeg beklaget at det var så rotete, og kom med en eller annen lam unnskyldning til de mulig etterlatte. (Det hadde rett nok vært ett eller annet som gjorde at vi måtte reise fra leiligheten skitten og i vill uorden, men om jeg skal være ærlig hender det rett som det er at det ser slik ut hjemme hos oss.)

Ikke akkurat snakket så mye om det, men mannen min vet at jeg ikke vil kremeres.

Jeg vil donere organer. Ellers ingen planer.

Jessica ; jeg vil nok gjerne kremeres fordi jeg synes tanken på mark og oppråtning er motbydelig. Å brenne opp høres desto mer renslig ut.
Stiller spørsmålet tilbake igjen, dere som absolutt vil gravlegges, hvorfor?

Det har jeg svart på.