Knausgård - noen som vil fabulere litt rundt bøkene?!

Jeg har lest ut bind 1-4 nå.
Jeg likte de veldig godt, egentlig bedre enn jeg trodde
Jeg synes likevel de første bøkene var best, og at den siste kanskje var den dårligste.

Men er det sånn at alt dette ER opplevd? Eller er det en del fiksjon også? Jeg er ærlig på at jeg lar meg overraske over det seksuelle i bøkene, ikke at jeg er sjokkert over så mange av hendelsene, men at det seksuelle preger hverdagen i så stor grad hos gutter/menn, det har jeg nesten ikke trodd. Nå er det sikkert ikke sånn hos alle altså, men Knausgård fikk jo stå for alt og ingenting.

Det beste synes jeg likevel var hans opplevelser ift barndom. Både det å være oppdrager/far selv, og det han opplevde i sin barndom. Det traff meg på flere punkter egentlig.

Flere med synspunkter?

Jeg tror det er lite av det han beskriver som er ren fiksjon, men at han sikkert har utelatt ting bevisst, fylt ut enkelte hull i hukommelsen etc. I alle fall har jeg ikke så langt reagert på noe som jeg har vært sikker på må være oppdiktet. Jeg tenker også at selv om det angivelig er selvbiografisk, er det jo et litterært verk - og sett kun gjennom ett par øyne. Han har jo stor mulighet til å fargelegge hendelser og personer veldig bevisst og målrettet.

Jeg har nok dårlig hukommelse, men jeg har ikke stusset så mye over det seksuelle. Tvert imot synes jeg det er lite detaljer på den fronten. I bok 4 er det jo bare prat.

Ellers er jeg enig med deg i at det er den svakeste boka så langt - den er litt preget av gjentakelser og et smalt temafelt. I tillegg har jeg lest deler av historien før, i Ute av verden, noe som kanskje også bidrar til at det blir litt kjedelig.

Det er jo ikke så mye seksuelt sånn sett, for han er jo ikke aktiv på fronten. Men han gjør jo et poeng ut av det i siste bok iallefall.

Knausgård.

Jeg er i bok 2, klarte ikke lese den ut på en mnd, så jeg er på venteliste igjen....
Bok 2 fenger ikke meg like mye som bok 1.
Jeg skjønner egentlig ikke hva all hipp hurraen er her jeg for å være ærlig. Kanskje jeg er grunn.

Fra én grunn til en annen. Jeg gadd ikke lese ferdig bok 1. Gjesp.

Jeg har lest bind 1 og er ca. 100 sider ut i bind 2. Jeg syns slutten på enern og begynnelsen på toern er veldig bra skrevet. Beskrivelsen av farens død og ryddingen av huset, forholdet til broren og ikke minst hvordan han beskriver seg selv med egne øyne er brilliant skrevet. Det samme syns jeg om det jeg har lest i nr. 2 hittil. Jeg kjenner så inderlig igjen den ømheten han beskriver barna sine med og syns han formidler utrolig godt seg selv i forhold til barna.

Det som stadig slo meg i bind 1 er at dette er en mann som er dritgod til å skrive og til å formidle, for historiene i seg selv er veldig ofte både banale og uinteressante, og beskrivelsen av døden på de første siden som har blitt skrytt opp i skyene i så mange kritikker syns jeg var alt annet enn nyskapende. "Alle" vet jo at det er noe fundamentalt galt med vårt syn på døden som får helt angst av døde mennesker og tanken på døden, men som allikevel tåler adskillige mengder død gjennom underholdningen. Dette er ikke banebrytende tanker i 2010. Allikevel er det altså skrevet med et nydelig språk og en fortellerstemme som er behagelig å lytte til.

Kasia skrev:

Jeg har lest bind 1 og er ca. 100 sider ut i bind 2. Jeg syns slutten på enern og begynnelsen på toern er veldig bra skrevet. Beskrivelsen av farens død og ryddingen av huset, forholdet til broren og ikke minst hvordan han beskriver seg selv med egne øyne er brilliant skrevet. Det samme syns jeg om det jeg har lest i nr. 2 hittil. Jeg kjenner så inderlig igjen den ømheten han beskriver barna sine med og syns han formidler utrolig godt seg selv i forhold til barna.

Det som stadig slo meg i bind 1 er at dette er en mann som er dritgod til å skrive og til å formidle, for historiene i seg selv er veldig ofte både banale og uinteressante, og beskrivelsen av døden på de første siden som har blitt skrytt opp i skyene i så mange kritikker syns jeg var alt annet enn nyskapende. "Alle" vet jo at det er noe fundamentalt galt med vårt syn på døden som får helt angst av døde mennesker og tanken på døden, men som allikevel tåler adskillige mengder død gjennom underholdningen. Dette er ikke banebrytende tanker i 2010. Allikevel er det altså skrevet med et nydelig språk og en fortellerstemme som er behagelig å lytte til.

Min tante spurte meg hva i all verden han har opplevd i livet, som er så spesielt at han kan skrive 6 bøker om det? 😕
Og som jeg sa, det er jo ingenting spesielt? Det er liksom det som er så bra. At han klarer å formulere seg så åpent, ærlig og gjenkjennende om livet. Det er iallefall ikke mindre kjedelig å lese om hans liv, enn om en kjent fotballspiller.

Necesario skrev:

Min tante spurte meg hva i all verden han har opplevd i livet, som er så spesielt at han kan skrive 6 bøker om det? 😕
Og som jeg sa, det er jo ingenting spesielt? Det er liksom det som er så bra. At han klarer å formulere seg så åpent, ærlig og gjenkjennende om livet. Det er iallefall ikke mindre kjedelig å lese om hans liv, enn om en kjent fotballspiller.

Ikke sant? Det er dette som er hovedkvaliteten ved Knausgård for meg - at han greier å løfte det hverdagslige på den måten han gjør. Det passer meg som hånd i hanske - det er slikt jeg liker å lese (og for øvrig også å skrive selv). Det har aldri vært litteraturen med de mest eksotiske og dramatiske historiene som har fenget meg mest.

Jeg er egentlig altlesende, og jeg fant bok nr 1 underholdende, enig med det ang faren og hans død. Bok nr to er...kjedelig. Jeg har slitt med de første 150 sidene og nå hadde jeg begynt å komme inn i det da. Holder på med delen er han treffer Linda og var på kurs med henne. Jeg kommer til å fullføre men det er ikke "sluke på en dag" bok for meg.

Elinblu skrev:

Det har aldri vært litteraturen med de mest eksotiske og dramatiske historiene som har fenget meg mest.

Mens det derimot alltid har fenget meg. Kanskje det er derfor jeg egentlig er ambivalent til Knausgård. Jeg ELSKER gode historier, sluker Isabel Allende, John Irving og Amy Tan, mens jeg ofte har en "Fint skrevet, men so what?"-følelse etter å ha lest romaner der handlingen og hovedpersonene er hverdagslige.

Også må jeg bare si etter å ha lest Knausgaard, Loe, Renberg, Thiller, Ambjørnsen, Saabye og Per Petterson gjennom det siste året at det begynner å bli litt svett å lese om alle disse mennene som gjennomgår en eller annen krise. Ny bok - ny mann- ny livskrise. Jeg mistenker forlagene for å bestå av menn mellom 30 og 50 som liker å lese om noen som har det verre enn dem.

Jeg synes bok 1 (har bare lest den foreløpig) vae veldig ujevn. LItt kjedelig midtparti, men likte begynnelsen og siste halvdel (far) godt, selv om jeg synes han pøser på med i overkant mye oppramsing av ting som helt fint kunne vært utelatt for min smak. Debutromanen hans Ute av verden synes jeg var fantastisk i sin tid. Jeg tror kanskje jeg hadde skyhøye forventninger til Min Kamp og derfor kommer ut bare sånn passe imponert. Skal lese bind 2 da, jeg må jo vite hva som egentlig skjedde... og hva som skjer med.... :-)

Eneren ble genial da faren døde. Toeren var på det jevne. Treeren elsket jeg. Fireren har jeg 150 sider igjen av og den er den mest ujevne.

Jeg liker bøkene hans veldig godt. Det er på grunn a det som allerede har blitt nevnt her - at han evner å skrive om det hverdagslige og det som selve livet består av på en måte som gjør at det blir opphøyet til noe mer. Det går an å bli klok av det han skriver. Ikke nødvendigvis fordi Knausgård selv er så klok, men fordi han trekker noen større linjer som en også kan relatere egne opplevelser og liv til.

Ikke alle bøkene er like dramaturgisk riktige, der var han nok mest heldig med nr 1. Han brukte opp mye av kruttet der, ser det ut som. Men en kan vel ikke forvente at en person med et vanlig liv skal ha opplevd nok til å at det er høydepunkter nok til å følge opp et helt bokverk. Men likevel er det interessant det meste av det han skriver, synes jeg.

Anbefaler forøvrig de to tidligere bøkene hans. Særlig den første blir litt annerledes å lese nå som vi har lest nr 4 av Min kamp - den er på en måte en mer ekstrem versjon av hans egne opplevelser. Jeg ble forøvrig litt sjokkert over hvor sexfiksert 17-18 år gamle gutter er, og er glad for at jeg selv ikke hadde nærmere befatning med dem da jeg selv var på den alderen enn jeg hadde. Ikke fordi sex er noe dumt, men fordi jeg overhodet ikke var der selv på den tiden.

Wix skrev:

Jeg ble forøvrig litt sjokkert over hvor sexfiksert 17-18 år gamle gutter er, og er glad for at jeg selv ikke hadde nærmere befatning med dem da jeg selv var på den alderen enn jeg hadde. Ikke fordi sex er noe dumt, men fordi jeg overhodet ikke var der selv på den tiden.

Det forklarer kanskje hvorfor jeg ikke er så overrasket; jeg fulgte som jevnaldrende en 16-til-21-åring på svært nært hold.

Necesario og jeg var nok av den mer uskyldige typen i forhold til deg ja. 😉

Det jeg likte best er at den (nr 1) har gjort meg mer bevisst på de små tingene i hverdagen. Lyden av føtter uten sokker på kjøkkengulvet.... osv..

Men hvordan er språket? Er det utbroderende av type ordonani, eller har alle ordene virkelig en funksjon? Jeg er Knausgård-skeptisk, på samme måte som jeg er skeptisk til alt som blir hypet opp i skyene (og spesielt hvis Ola Nordmann går mann av huse...), men samtidig er jeg nysgjerrig. Jeg kjøpte En tid for alt i går, og gleder meg til å få babyen over på eget soverom så jeg får lest litt på senga igjen. 🙂

Jeg synes vel egentlig En tid for alt var mer ordonani enn Min kamp-bøkene. Jeg synes i allefall at den var litt langdryg og at det ikke var alt jeg orket å forholdet meg til underveis. Det føltes ikke alltid like nødvendig heller i den boka, litt sånn pretensiøst bablete av og til. Men Min kamp er ikke sånn altså.

Jaja, jeg er glad for at jeg kjøpte pocket, og at jeg ikke har noen som helst skrupler ved å legge bort bøker jeg ikke liker. 🙂