Teofelia skrev:Det har du sikkert rett i, men utover det er det en ekstra utfordring å skulle hjelpe barn som ikke lærer etter normal kurve.
Jeg tar mine barns skolegang kjempeseriøst, og jeg støtter dem i alt jeg kan i forhold til skolen, men jeg kan ingen ting om å lære barn å lese, som ikke lærer å lese "av seg selv". Jeg har derfor mer enn én gang følt meg utrolig maktesløs når Frøkna sliter og jeg ikke vet hvordan jeg skal få henne på glid. Jeg føler meg også maktesløs når jeg mistenker at skolen bruker feil/utilpasset leseopplegg for henne, men ikke har noen måte å vite om det stemmer. Jeg kan virkelig ingen ting om spesialpedagogikk, og hva er i så fall alternativet, om skolen feiler?
Også er det den følelsen av "urettferdighet", som jeg ikke tror jeg er alene om å kjenne stikk av iblant. Det er "urettferdig" at jeg må bruke timevis av ettermiddagen på Frøknas lekser, når andre foreldre slipper unna med å kikke over etterpå. Og, ikke minst, det er virkelig urettferdig at Frøkna må bruke dobbelt så lang tid på leksene som venninnene sine. Det hender jeg tenker at det hadde vært mye mer behagelig å bare la det stå til og ikke følge opp i alle bauger og kanter. Ikke minst kan det hende jeg tenker slik de dagene takken for å ha sittet en hel ettermiddag er at skolebøkene går veggimellom og Frøkna skjeller meg ut for å være den mest masete mammaen i hele verden. Da krever det litt ekstra å tenke mange år frem i tid og virkelig vite at det er rett det vi holder på med.
Også er det jo dessverre slik at mange av de barna som har spesielle behov, har foreldre som også hadde det. Dysleksi går for eksempel ofte i arv, og hvis en selv slet skikkelig på skolen, er det ikke sikkert engasjementet, overskuddet og kunnskapen er tilstrekkelig til stedet til å følge opp et barn som også har spesielle behov. Ikke minst hvis en selv syntes skolen var pyton og ikke har så mye entusiasme å bidra med.
Jeg kan i grunnen skjønne at en del foreldre faller av oppfølgingen av sine barn med spesielle behov. Jeg unnskylder det ikke, og jeg synes ikke det er greit, men jeg kan skjønne hvorfor det kan skje.
Jeg synes ikke det er noe rart at du føler det litt urettferdig. Og jeg skjønner også at mange ikke har hverken overskudd, kompetanse eller engasjementet til å «ta kampen». Din jente er jo heldig som har dere som foreldre, som tar den kampen, og som jobber hardt sammen med datteren deres.
)nettopp ligningen til naboen som er i syden med tre barneskolebarn nå, rett før høstferien. 1,2 mill. 
