Hjelp! Ang. hund alene hjemme

Jeg er rimelig desperat nå. Valpen vår på 15 uker vil på ingen måte være alene hjemme. Jeg har gjort alt etter "boka", men jeg kommer virkelig ingen vei. Hun bjeffer som en gal når jeg går ut i gangen. Jeg har prøvd både med og uten bur. Hva i alle dager gjør jeg? Dette begynner å bli ganske slitsomt nå.

Du har gått for fort frem og må helt tilbake til start igjen.
Det er fryktelig slitsomt, men om du ikke gjør det kommer det til å gjøre vondt verre.
Har du lest om hjemme-alene trening? Regner med det siden du skrev at du har gjort alt etter boka. Gå helt til start igjen (nesten i "minus") og begyn på nytt.

Jammen, jeg har vært på "start" i flere uker nå. Jeg tror jeg har lest det som er å lese på nettet om dette.

Ja, jeg skjønner fortvilelsen din. Det ER vanskelig. Vi har løst det med å ha to hunder.

Første skritt for dere nå blir at hun må takle at du går ut i gangen. Lær henne et tegn. F.eks. håndflate mot henne og si "vent". Så går du ut i gangen og RETT inn igjen. Det må du gjøre i det kjedsommelige. Når det går bra tar du på jakke, og går inn igjen. Så kan du også plukke opp nøkler og gå inn igjen. Neste steg er å ta tak i døra og inn igjen. Så lukke opp og inn igjen. Så gå ut og inn igjen. Så vente 5 sekunder utenor døra og inn igjen. Osv osv. Der det går galt må du gå til forrige steg og øve videre på det. Du ser tegninga? Det tar tid. Lang tid. Hun må bli trygg.

Men jeg kommer meg ikke lengre enn til gangen. Vi har grind mellom kjøkken/stue og gang. Jeg kan gå opp eller ned etter å ha passert grinda, men tar jeg i jakka eller går mot ytterdøra begynner hun å bjeffe. Jeg har også øvd med å ha jakke på inne.
Men jeg får vel bare fortsette. Håper ikke det klikker for meg før hun viser et lite framskritt.

Og så må du ikke gi henne noe oppmerksomhet. Jeg hilser aldri på mine hunder når jeg kommer hjem, og de slippes ikke ned (de ligger oppe i soveromsgangen) før det har gått en stund og jeg hører de er rolige. Det skal ikke forbindes noe spennende med at jeg kommer hjem. Heller det motsatte. Og tripper de der oppe (går frem og tilbake til trappegrinda) slipper jeg de i hvert fall ikke ned. Inne senker jeg ALLE forventinger. Det skjer ikke noe annet kult enn at de får mat og kos. JEG er rett og slett ikke spennende for de inne, det er ute vi har det kult! Pga dette vet de at inne er vi rolige. De får heller ikke følge etter meg. Går de etter meg om jeg går til gangen (vi har do der), må de gå å legge seg. Etter hvert gidder de ikke mer, for de lærer at når vi skal på tur så inviterer jeg de - ikke omvendt.

Morella skrev:

Men jeg kommer meg ikke lengre enn til gangen. Vi har grind mellom kjøkken/stue og gang. Jeg kan gå opp eller ned etter å ha passert grinda, men tar jeg i jakka eller går mot ytterdøra begynner hun å bjeffe. Jeg har også øvd med å ha jakke på inne.
Men jeg får vel bare fortsette. Håper ikke det klikker for meg før hun viser et lite framskritt.

Da ville jeg tatt på jakke og gått inn og ut av gangen så mange ganger at hun blir lei.

Det at du kan gå andre steder etter å passert grinda er bra! Kan du gå ut et annet sted i huset?!

Bjeffer hunden mens du er borte også - eller bare når du går?

Det Avatar sier om å ikke gi oppmerksomhet er alfa og omega. Og å kjefte, si hysj osv er også å gi oppmerksomhet. Det aller beste er å "overse" henne, og gjøre det du skal tilsynelatende helt uten interesse for hva hun piper for.

Hun får overhode ingen oppmerksomhet når jeg kommer inn i rommet igjen. Heller ikke når jeg er i andre rom i huset og kommer tilbake.

For noen uker siden gikk vi ut 4 dager 20-30 min, de 3 første dagene bjeffet hun i 10-15 min før hun ble stille. Den siste dagen bjeffet hun konstant til jeg kom tilbake. Da gikk jeg inn når hun hadde vært stille noen sekunder.

Det eneste alternativet jeg har er å krype ut kjellervinduet. Jeg tenkte på det før i dag, men jeg slo fra meg tanken. Jeg ser for meg at vi i 15 år loser hele familien ut det lille vinduet og kravler oss opp fra lysgraven.

Det er vel kanskje ikke en god løsning nei.

Jeg syns Avatars forslag om å gå ut og inn med jakke til hunden blir lei høres lurt ut. Gå til og fra postkassen, gå ut i hagen, gå rundt kvartalet. Gå og gå og gå og gå.

Jeg vet ikke hva vi har gjort riktig med våre hunder, men begge våre har taklet overgangen til å være alene hjemme supert, enda den vi har nå skal være av en type som kan bjeffe (havanais) - han er helt tyst. Vi gjorde vel omtrent som da ungene sluttet med bleie, - det var en hverdagslig sak som vi ikke trente noe særlig på, og som vi ikke gav så mye oppmerksomhet. Vi fikk valp i sommer, og da jeg begynte å gå i fra han gjorde jeg ingen forberedelser. Jeg tenkte at nå går jeg bare, sier ha det, og ser hvordan det går. Kom tilbake ti minutter etterpå, og det gikk strålende.

Nå blir det jo litt vanskelig for dere å gjøre dette, siden hunden allerede har begynt å bjeffe, men det å gå ut og inn og ut og inn og ut og inn, det ville jeg prøvd i alle fall.

Darth, det er nok veldig rasebetinget. Selv om dere har en "bjeffete" rase har det ingeting med om den kan være alene hjemme eller ikke. Whippet som vi har er en helt stille rase, men de fleste bråker veldig om de er helt alene. De liker ikke være alene. Med en annen hund går det fint. Til sammen har vi nå hatt 5-6 whippeter i hus (ikke alle har vært våre, men bodd hos oss over lengre perioder) og INGEN av disse har kunne være alene. Uansett hvor mye man trener med de, så liker de det ikke. De er flokkdyr!

Puddel kjenner jeg ikke så mye til, men vet naboen sin puddel bjeffet mye. Den ga seg når de ble eldre, men det tok tid.

Litt googling sier meg at puddel nok er en rase som lett kan få seperasjonsangst. Da er vel de også en rase som rett og slett ikke trives alene.

Men jeg tror at det, stort sett, kan læres - litt uavhengig av rase, selv om enkelte raser er enklere enn andre på den fronten. Om man leser hva hundefolk skriver om havanais, så kan de etter sigende ikke være alene de heller. Vel, vår hund er alene, han bjeffer ikke, og er ikke trist.

Jeg har egentlig litt tro på å ikke gjøre så stort nummer av ting - både når det gjelder barneoppdragelse og hundeoppdragelse. Dere har sikkert sett det, avskjeder der mor og barn hauser opp stemninga. "Jeg kommer snart igjen, jeg blir ikke lenge, du trenger ikke være lei deg, bestefar passer på om noe farlig skal skje." etc. etc. Var du ikke engstelig før, så ble du det da. Sånn tenker jeg at kanskje hunder er også - hvis eieren duller og daller og syns synd på hunden, da merker hunden det, og blir urolig.

Det er ikke alltid sånn, men jeg tror at det av og til kan være lurt å være litt sjef, bestemt og helt trygg, det smitter på hunden.

Usj, det hørtes ikke noe ålreit ut.
Tror også det er lurt å øve på å gå, låse døren og at han skjønner at dere kommer hjem igjen.
Er det ikke sånn at hunder ikke skjønner noe av tid da?

Vi har vært veldig heldig med vår voffs. Han skjønte nok fort at vi jo kommer igjen og de første ukene dro jeg hjem i lunchen og luftet han. Men allerede da lå han rolig i gangen og bare tittet på meg når jeg låste meg inn. Han vil nok helst bare sove på dagtid og når eldstemann kommer hjem alt fra 14 til 15.15 så trenger/vil han ofte ikke ut da engang..

Han voffer aldri, men er veldig glad når vi kommer hjem fra jobben og utifra det jeg leser her så gir vi han nok altfor mye oppmerksomhet når vi kommer inn døra. 😮 HAn er jo vår lille babytass.
Men han får mat etter at vi har spist da. Og han tigger aldri. Så vi har vel fått til noe riktig. 🙂

Lykke til med ny runde på avskjedsrutinen.

Darth: mine foreldre har samme rase, og den er også like rolig når de går fra.

Darth skrev:

Men jeg tror at det, stort sett, kan læres - litt uavhengig av rase, selv om enkelte raser er enklere enn andre på den fronten. Om man leser hva hundefolk skriver om havanais, så kan de etter sigende ikke være alene de heller. Vel, vår hund er alene, han bjeffer ikke, og er ikke trist.

Jeg har egentlig litt tro på å ikke gjøre så stort nummer av ting - både når det gjelder barneoppdragelse og hundeoppdragelse. Dere har sikkert sett det, avskjeder der mor og barn hauser opp stemninga. "Jeg kommer snart igjen, jeg blir ikke lenge, du trenger ikke være lei deg, bestefar passer på om noe farlig skal skje." etc. etc. Var du ikke engstelig før, så ble du det da. Sånn tenker jeg at kanskje hunder er også - hvis eieren duller og daller og syns synd på hunden, da merker hunden det, og blir urolig.

Det er ikke alltid sånn, men jeg tror at det av og til kan være lurt å være litt sjef, bestemt og helt trygg, det smitter på hunden.

Jeg er helt enig med deg altså, men jeg vet at mange eiere tror hunden har helt fint også og så har den ikke det. Jeg husker jeg snakket ned naboen en gang, var så lei meg for at vi ikke fikk til å ha etnaen vår alene hjemme (han hadde sterk seperasjonsangst, var så stresset at det rant avføring av han når vi var borte). Da sier naboen etterhvert at hun var så glad hennes hund kunne det, han bare sov han... Yeah right! Han bjeffet HELE dagen, løp fra rom til rom. Vi bor vegg-i-vegg, så jeg kunne til en hver tid høre hvor han var.

Vi lager aldri noe nummer av at vi reiser, men har hatt hunder med angst for det, og jeg er i hvert fall ikke kyndig nok til å klare løse det, da må man nok være hjemmeværende.

Nå tror jeg ikke at hunden ti HI har seperasjonsangst enda, men erfaringsmessig vet jeg at om ikke dette tas seriøst nå så sitter man der med en hund som ikke takler være alene.

Jeg tenker også at du kan ikke "sammenligne"din hund med HI sin hund, Darth, for din har taklet det fra dag en, det har ikke den i HI. Da hjelper det ikke "være sjef", hunden må bli trygg først.

Men, er hunden løs i hele huset når dere ikke er hjemme?
Jeg tror, vet jo ikke, men tror den ville følt seg mer trygg om den var på en liten avgrenset plass når dere er borte.

Vi har et sånt grønt nettinggjerde/kompostbingenetting som man får kjøpt på Biltema, som vi sperrer av i gangen, litt utenfor yttergangen.
Han har matskålen/drikke der + en seng (han har en stor katteseng der som han sover i.
Når vi kler på oss for å gå så legger han seg rolig ned der som om han skjønner at nå skal vi gå. Der ligger han like rolig selv om vi styrer ivei med påkleding og litt kjekling rett rundt han.

Nei. Våre er i soveromsgangen. Der sover de også på natta. Den vi hadde som hadde angst måtte v ha i bur, for hans egen sikkerhet. Han hoppet over grinda som står der trappa går ned og kunne fort skadet seg veldig.