En slags spin off - Hadde noen i din familie problemer med alkohol/rus/medisin?

Jeg begynte å tenke på noe - hvor "vanlig" var det at noen nære hadde alkohol/rusproblemer da vi vokste opp, for jeg har inntrykk av at det iallefall ble veldig godt skjult.

Poll kommer.

(Jeg tar alkohol/rus under ett) (poll kommer)

Mamma hadde store problemer med alkohol da jeg var barn. Det var kun hun og meg. (Hun har det vel delvis enda). Det var snakk om alkohol på kveldene hvar dag, fylla i helgene og i ferier. Hun klarte å holde på jobben sin, og holdt det godt skjult for alle. Jeg sa ingenting for jeg fikk beskjed om at jeg kom til å bli tatt fra henne dersom noen fikk vite (hennes ord)... Husker jeg var livredd for det.
Jeg prøvde å snakke med en lærer engang, han trodde meg ikke...

Ja, alkoholproblemer i nær familie. Det er selvsagt grunnen til at jeg svært sjelden drikker selv, det er rett og slett ikke lystbetont for meg.

En tante hadde alkoholproblemer, men hun var svært perifer, og jeg anså henne ikke som nær. Jeg svarte nei.

Bestefar var periode-fyllik og skapdranker. Han hadde flasker gøymt overalt som han tok seg ein støyt av når han trudde ingen merka det.
I naustet, i boden, i skapet på soverommet, kottet under trappa osv. Minnet om klirringa frå flasker når han skulle i boden for "å hente ein hammer" sitter friskt i minnet. Eg trur kanskje at eg fekk med meg meir enn mamma gjorde fordi han ikkje anstrengte seg fullt så mykje for å skjule det når han var med meg. Eg var jo berre eit barn, så han trudde eg ikkje forstod kva som foregikk. Eg hugsar eg blei veldig redd ein gang eg og lillebroren min skulle ut i båt med han. Då drakk han ganske mykje av noko brunt som eg seinare har tenkt at må ha vore whisky i naustet før vi gjekk i båten. Delvis skjult bak er skapdør, men eg såg det. Vi hadde redningsvest, men det hadde ikkje han, og eg var redd for at han skulle ramle over bord og drukne fordi han var full. Det gjekk heldigvis bra.

I periodar klarte han å holde seg heilt unna flaska, men dersom han tok seg ein skikkelig fest var han dritings i dagevis og smådrakk i skjul i vekesvis før han klarte å komme seg tilbake til normalen igjen.

Jeg hadde et eldre søskenbarn med alkoholproblemer. Jeg husker ikke så mye annet om han enn at han var veldig snill og nesten alltid full. Han jobbet på båt, men når han var på land drakk han kontinuerlig. Jeg tror han etterhvert fikk operert inn antabus.
Ellers har jeg i voksen alder fått vite at en av mine onkler (som jeg kun møtte i sommerferier), hadde alkoholproblemer. i dette tilfellet tror jeg det ble holdt ganske skjult - spesielt fordi han banket kona og ungene ble utsatt for diverse i forbindelse med dette.

Jeg svarte nei, men det stemmer ikke helt. Jeg har søskenbarn som har vært temmelig på kjøret.

Faren min er alkoholiker og var det også i hele min barndom. Det var godt skjult for de fleste, og mine venninner skjønte det ikke. Fordi jeg passet veldig godt på tidspunktene de kunne komme på besøk, og han jobbet jo og drakk bare hjemme. Min farfar var visst også det de kalte periodedranker, men det vet jeg ikke sikkert. Faren min hadde også en onkel (på andre siden av slekta) som var alkis av den lett observerbare typen som aldri hadde jobb osv. Ellers vet jeg ikke om noen.

Svarte nei for jeg vet ikke om noen.
Men det hadde nok ikke blitt snakket om heller så da blir jeg jo uvitende.

En av brødrene mine hadde seriøse problemer med alkohol som tenåring. Han seilte ute til sjøs og var ikke i stand til å skjønne at han ikke kunne drikke som de voksne har jobbet sammen med. Han traff kona si den gangen han fikk hjelp til å komme seg utav det og har ingen alkoholproblemer i dag(eller har hatt det siden han var tenåring).

Jeg er også blitt fortalt at min oldefar var periodealkoholiker. Det merket jeg aldri noe til, selv om vi bodde tett og hadde daglig kontakt.

To inngiftede onkler har vært alkoholikere, den ene verre enn den andre. Den ene drakk opp alle penger, den andre var slem i tillegg til å drikke opp alt de eide og hadde. Om det var en hemlighet den gangen vet jeg ikke(for førti, femti år siden). Vi unger( og alle rundt oss)visste det, men sånne ting ble ikke snakket om.
Det var tross alt den gangen sanitetsbind ble pakket inn i gråpapir, under disken, i butikken.

Nei, ikke som jeg har merket i allefall.

Har et søskenbarn som har hatt problemer med rus det meste av sitt voksne liv, men vi har aldri vært nære.

Jeg hadde en krigsskadd bestefar som drakk i perioder. Dette så jeg aldri selv, men ble fortalt i ettertid.
3 av 4 besteforeldre hadde visst alkoholproblem. Dette var lite synlige problem.

Bestefar og onkel på mamma sin side, og pappa.

Ja, en i nær familie misbrukte alkohol fra jeg var rundt konfirmasjonsalder til for noen år siden. Alkoholen var medisin for depresjon og angst, så psyken var i begynnelsen et større problem enn alkoholen.

Nei. Liten slekt siden mor og far begge er enebarn. Mine foreldre så godt som avholds.

Huff, her kunne jeg visst krysse av for en hel del. Min far er alkoholiker/periodedranker, og jeg husker enda redselen hver gang han kom hjem fra byen og det ble høylydt krangling og slossing, og han kom og la seg med meg - blodig og fæl, og stinket alkohol. Den største skrekken fikk jeg da vi dro ut i båt for lysing etter krabbe med noen av søskenbarna mine, hvor jeg var den eldste av de som var med. Vi var på ferie et sted på sørøstlandet så det var forholdsvis ukjent farvann med 7 skjær som var skjulte ved flo, men som man måtte passe seg for ved fjære. Min far drakk seg stadig mer beruset, og etter hvert måtte jeg ta over føringen av båten og navigere etter lys (noe jeg egentlig var veldig usikker på) i bekmørket. Jeg husker enda følelsen av å være totalt rådvill fordi jeg ikke kunne spørre noen om hjelp, og hadde ansvaret for å få alle trygt i land (noe jeg var nesten sikker på ikke kom til å skje den natten). Da vi endelig kom i land var jeg så skjelven og utmattet at jeg lovet meg selv å aldri dra noe sted med ham igjen, og det var vel første gang jeg begynte å hate ham litt og ikke bare hate å være hos ham. Jeg var 10 år. (Jeg vokste ikke opp hos ham da min mor og vi barna ble evakuert da jeg var yngre, men på grunn av en inkompetent psykolog ble det vurdert som OK at han fikk ha helgesamvær.) Min mor har vært så godt som totalavholdskvinne i alle år så det hjalp jo på.

Min fars far var drukkenbolten på kaia, og i samme rekke kan jeg nevne et par tanter, onkler og søskenbarn som har/har hatt et avhengighetsforhold til alkohol og/eller rus. Heldigvis har jeg også tanter, onkler og søskenbarn som har et normalt forhold til alkohol så sånn sett har jeg vært privilegert. (Jeg har for øvrig et normalt - dog litt tørt - forhold til alkohol, men er totalavholds fra andre rusmidler.)

Nå kom jeg på at min (ikke nære) fetter var eller er narkoman, ganske tung narkoman, tror jeg. Får inntrykk på FB at det kanskje går bedre nå, men det er jo ikke godt å si. Han har brutt kontakten med faren sin, min onkel, så jeg har ikke sett han på over 10 år, tror jeg.

Min farfar var alkoholiker. Vi la ikke noe særlig merke til det som barn, han døde da jeg var 11. Han var det man kaller en fredelig fyllik. Så lenge han levde ble det ikke servert alkohol i familieselskap hjemme hos oss.

Jeg var voksen og vedkommende død når jeg fikk vite om alkoholikeren i vår familie. Jeg datt omtrent av stolen når jeg hørte at h*n hadde STORE alkoholproblemer og at det var en medvirkende årsak til vedkommendes død. H*n døde når jeg var 13 år og jeg husker h*n som verdens morsomste og snilleste person. Alltid gode klemmer, blid og utrolig snill. Jeg kan ikke erindre vedkommende som annerledes enn de andre voksne jeg omgikk, derfor var det et sjokk når jeg fikk vite dette når jeg var 19-20 år. "Alle" visste jo at h*n var alkis, h*n drakk spylevæske og rødsprit b.la. og alle visste om h*n. Barna til vedkommende har riktignok et litt annet minne enn meg, men også de har gode minner om h*n, som snill og morsom person, jeg levde ikke med h*n til daglig.

Ingen.
Bortsett fra min bestefar, som aldri noen snakket om (jeg trodde han var død, til jeg var 14 omtrent). Alkohol og familievold var bakgrunnen for at min mor ikke hadde kontakt med ham eller snakket om ham.