22. juli - to år etter

Hver morgen når jeg går til jobb går jeg fra t-banen på Jernbanetorget, over Storgata, og så Pløensgate opp til Youngstorget. Jeg ser høyblokka hver morgen, rett der oppe, veldig, veldig nær.

22. juli for to år siden er fortsatt veldig langt fremme i bevisstheten min, kanskje spesielt når jeg leser kommentarfeltene på nettavisene. ( ) Når trenden har begynt å bli, ikke "han var jo gal!", men "han hadde jo noen poeng, han gjorde i det minste noe, det er sånn det blir når alle muslimene og innvandrerne inntar landet vårt, det er AP sin skyld".

Jeg regner med at det er flere enn meg som tenker litt ekstra på dette i dag?

Det sitter temmelig langt framme i hjernen, ja, og jeg husker, i detalj hvor jeg var, og hva jeg gjorde, for to år siden.

Og jeg syns det er skummelt hvor raskt "folk flest" har glemt samholdet og omtanken vi viste hverandre, til fordel for ytringer du nevner, Mave.

Jeg gikk forbi høyblokka for ikke så lenge siden. Søsteren min viste meg hvor hun hadde kontor, med vinduer ut mot plassen bomben gikk av. Hun var heldigvis ikke på jobb da.

🙁

Såret etter terroren er enda stort og vondt. Høyblokka og Utøya står som arr i landskapet, og påminner oss om det vonde. Jeg møter daglig lokale AUF-ere som vitner om sorgen, smerten og skadene vi ble påført 22. Juli 2011. Unge mennesker som sliter med angst, og som med synlige arr og stadige nye operasjoner som stadige påminninger om de kroppslige traumene de ble påført. I dag banker hjertet ekstra sterkt for de unge, modige i arbeiderbevegelsen som ikke har latt seg knekke eller true til taushet. I AUF lever tanken om samhold, likeverd og rettferdighet kanskje sterkere i dag.
I dag går tankene mine til de som døde, de som mistet, de som må leve videre med redselelen og smerten og de som fremdeles tror og kjemper.

Ligger langt fremme i dag. Spesielt ettersom venninne mistet datter på utøya, og det er mye om det på fb.

En dag for ettertanke.

nolo skrev:

En dag for ettertanke.

Virkelig. Måtte vi aldri glemme denne dagen. Vi skal legge roser i Utvik i dag. 🙁

Jeg tenker på det nesten daglig fortsatt, men ekstra mye i dag. Jeg veit det er minnemarkering i bygda mi og at kommunen oppfordrer til å legge roser ved minnesmerket som står her, så jeg tenkte kanskje å ta med ungene ned etterpå. De er litt små til å skjønne stort av det, og jeg har ikke tenkt å forklare dem heller, men likevel.

Jeg tar opp NRKs sendinger i løpet av dagen også, og har tenkt å se dem etter at ungene er lagt.

Jeg tenker også på det ofte, og selvsagt ekstra i dag. Holder litt ekstra godt på ungene og gir meg sjøl rom til ettertanke og ro.

Jeg husker godt hver detalj fra den dagen, og desperasjonen i den perioden jeg ikke fikk kontakt med de jeg er glad i som oppholder seg i området rundt Høyblokka.

Og så tenker jeg på alle de som aldri mer fikk tak i de de er glad i.

Jeg kommer aldri til å glemme den halvtimen som gikk fra jeg forstod at dette var arbeidsplassen til min beste venninne, til jeg fikk beskjed om at hun var ok. Jeg visste jo at hun var på jobb den dagen.

Jeg sitter å leser "Det vi kan stå for" av Geir Lippestad i dag, det er skremmende å lese hvordan Breivik gikk frem og tankene hans. Jeg har tenkt litt frem mot 22. juli, samme i fjor - jeg er så redd den dagen for at det skal komme sympatisører for Breivik og fullføre det han ikke, i hans øyne, klarte å fullføre.

Vi er på samme sted i år som for 2 år siden - i Florida. Jeg husker jeg satt å slumret på morningen å så CNN, hvor bildene fra Oslo rullet over skjermen. Vi trodde det vår ett annet sted som også het Oslo, det MÅTTE være fra att ennet sted som het Oslo! vi satt inne resten av dagen og natten, med nrk og TV2 på PC og nhetskanalene på i alle rom. At det var ABB som stod bak visste vi 2 timer før Norge, de er ikke så kildekritiske her. Tallene på omkomne steg firor hver time. Det var grusomt å ikke være hjemme i Norge når dette skjedde. Dagene som fulgte fikk vi mange kondolanser og ble stilt spørsmål om hvem, hbordan og hvorfor. Helt fullstendig surrealistisk.

Jeg leste også boken til Lippestad for litt siden. Svært fascinerende og skremmende. Ikke minst at Breivik til en viss grad har oppnådd det han ønsket i ettertid.

Vi er på Kreta i dag. Akkurat som vi var for to år siden.

Vi har tatt en prat med ungene om hvilken dag det er i dag og hva som gjør at vi husker denne dagen. Jeg var ikke berørt på noen måte og kjenner ingen som var det. Allikevel gjør det vondt langt inni meg.

Verdt å få med seg er også kommentaren 'Ut av tiden' som står i Aftenposten i dag. Tenker mye på overlevende og etterlatte, spesielt i dag.

Vi er bortreist nå, som da. For to år siden var vi på Island, uten internettdekning og det var bare helt tilfeldig at vi slo på tv for å sette på en film og så et bomba Oslo rett etter at bomben smalt. Og jeg var desperat etter å komme meg på nett for å sjekke FB og FP etter kjente.

Jeg er ikke direkte berørt, vi mistet ikke noen eller kjenner noen som mistet noen, men dette er så nært likevel at jeg kjenner at jeg bærer det med meg at dette skjedde like i nærheten av meg og mine, og hvem vet om noen år så kan hende mine barn er medlemer av AUF eller en annen ungdomsorganisasjon.

Jeg husker dagen så veldig godt.
Grusomme bilder på nyhetene, desperasjonen etter å få vite om de du bryr deg om har det bra.

Jeg blir trist når jeg ser enkeltes holdninger.
Vi må ikke glemme.

Jeg tok med meg ungene i en åpen kirke og tente lys i dag. Kjente at det var viktig å gi dagen litt tid, også for dem. Vi må huske.

Det er en dag for ettertanke. Tenker spesielt på de som mistet sine barn og klemmer litt ekstra på mine. Som tidligere AUFer gjøre det vondt langt inni meg når jeg tenker på det. Kjenner flere som var der, men ingen som står meg veldig nær. Kjenner mange som jobber i regjeringskvartalet også. Vi er på småbruket vårt som vi var i 2011. Det var en grusom dag og kan kjenne kvalmen og fortvilelsen jeg følte da jeg våknet til de forferdelige tallene.

Mine tanker har vært hos alle de som ble berørt i dag..