Dersom du hadde et barn i avlastningsbolig

Inagh skrev:

Hm... Tror jeg egentlig bare vil ha en liten bekreftelse på at det er jeg som tenker "normalt" her, eller er jeg helt på jordet? Er det ok å la et barn som lider av en alvorlig smittsom sykdom, som potensielt er dødelig for de andre barna i boligen, være der mens h'n er syk?

Ok er det vel ikke, egentlig. Men hvis tilbudet er der er det jo de som vil benytte seg av det.
Du er ressurssterk vet du, Inagh. Mange er jo veldig overveldet av en slik livssituasjon, og lar f.eks barna sine bo på bolig 100% eller veldig mye.
Kanskje de ikke har kapasitet - eller til og med mulighet til å pleie dem hjemme.
Kanskje de rett og slett ikke vil? Eller tør? Hva hvis ungen blir kjempedårlig hjemme f.eks?
KAnskje de ser for seg at de ikke får komme inn på sykehus hvis det er noe, og ikke tør ta konsekvensene selv? Kanskje de ikke makter ansvaret? Kanskje de stikker hodet i sanden og tenker at problemet blir borte hvis de -er nok?
osv...

Jeg kjenner jeg er litt ydmyk for de som må ta et så vanskelig valg det må være å IKKE ha et alvorlig sykt (og smittsomt) barn hos seg, men som overlater til andre å ta vare på det. (nå tar jeg utgangspunkt i at et barn f.eks på respirator kan bli temmelig dårlig av svineinfluensa da. Mulig jeg tar feil).

Jeg vil jo tro at jeg hadde tenkt som deg. Både fordi jeg ikke hadde forventet at boligen kunne ha isolerings-regime og fordi jeg ikke ville utsatt andre for smitte. Og så ville jeg kanskje også villet ha barnet mitt hjemme når det var sykt, også for min egen del.

Nå har man dem som sender ungene på skole og barnehage selv når dem er dårlige og håper i det lengste att det ikke blir oppdaget. Men husk for noen så kan det føles ganske skremmende og ha ansvaret for ett barn som faktisk kan få alvorlige følger av sånne sykdommer, att det rett og slett er lettere og la andre ta seg av den avgjørelsen og overvåkninga av barnet.

Jeg tror jeg ville tenkt som deg, Inagh, men de tankene som m^2 presenterer streifet meg også. Kanskje føles det tryggere å ha barnet på et sted med helsepersonell? Kanskje er livssituasjonen generelt så belastende at tanken på en periode uten avlastning virker uutholdelig? Kanskje har samarbeidet med kommunen kommet skjevt ut, og de (atter en gang) opplever at hjelpeapparatet fraskriver seg ansvaret og prøver å dytte det over på dem istedet? Kanskje det ikke nødvendigvis er sånn de tenker en gang, men at de ikke har tenkt å nikke med en gang kommunen ber om en forsikring?

Jeg ville nok tenkt slik som deg, og siden jeg anser meg selv om relativt normal, så stiller nok du også i den gruppen.

Jeg tenker som deg. Men jeg har jobbet på avlastningsbolig og jobber på en ungdomsbolig, og vet at selv om de fleste tenker som deg, er det langt i fra alle.

En liten digresjon, men jeg har hatt flere diskusjoner i løpet av mine vernepleier dager på hvor normalt det er at man tar hjem barnet sitt/ungdommen sin/søster/bror etc i juleferier og sommerferier. Jeg har ikke problemer med å se begge sidene, men jeg må si at noen av svarene jeg har fått har overrasket meg litt....

Jeg ville nok tenkt som deg Inagh, men flere av poengene som m^2 nevner ville nok også spilt inn.
Kan det være noen mulighet for avlastningsboligen å gjøre avtale med en annen institusjon, sykehus om noen av beboerne skulle bli rammet?

Jeg vet ikke, fordi jeg syns det er helt umulig å sette meg inn i deres situasjon. Men kommer det ikke an på avlastningsbehovet, tror du?

m^2 skrev:

Ok er det vel ikke, egentlig. Men hvis tilbudet er der er det jo de som vil benytte seg av det.
Du er ressurssterk vet du, Inagh. Mange er jo veldig overveldet av en slik livssituasjon, og lar f.eks barna sine bo på bolig 100% eller veldig mye.
Kanskje de ikke har kapasitet - eller til og med mulighet til å pleie dem hjemme.
Kanskje de rett og slett ikke vil? Eller tør? Hva hvis ungen blir kjempedårlig hjemme f.eks?
KAnskje de ser for seg at de ikke får komme inn på sykehus hvis det er noe, og ikke tør ta konsekvensene selv? Kanskje de ikke makter ansvaret? Kanskje de stikker hodet i sanden og tenker at problemet blir borte hvis de -er nok?
osv...

Jeg kjenner jeg er litt ydmyk for de som må ta et så vanskelig valg det må være å IKKE ha et alvorlig sykt (og smittsomt) barn hos seg, men som overlater til andre å ta vare på det. (nå tar jeg utgangspunkt i at et barn f.eks på respirator kan bli temmelig dårlig av svineinfluensa da. Mulig jeg tar feil).

Jeg har ikke snøring på hvordan det er å ha et alvorlig funksjonshemmet barn, men jeg føler at dette er noe jeg kan signere. Det er mange ting som spiller inn, og jeg er ikke den rette til å mene noe om noens avgjørelser overhodet. Jeg ble faktisk litt overrasket over alle de andre svarene. Jeg tenker at det er lett å si, men man kjenner ikke omstendighetene.

Det gjør det nok helt sikkert Polyanna, det og hensynet til familiesituasjonen generelt.

Og vet du, Inagh, så tenkte jeg faktisk på en liten diskusjon her inne for en tid tilbake. Det var snakk om funksjonshemmede barn og barneboliger, og et eller annet nek skrev noe sånt som "barneboliger?! Hvem vil sende barnet sitt i en barnebolig?!" og du, selvsagt, ble lei deg og forklarte hvorfor dette er et behov man kan ha...

Bare en tanke jeg fikk.



Det er jo også selvsagt en sjanse for at det finnes dusteforeldre til barn med spesielle behov, som for andre barn. 😛

Umulig å sette seg inn i, men jeg håper jeg ville tenkt som deg, Inagh. Det er mye som kan spille inn, som flere har vært inne på i denne tråden.

Du er helt normal.

jeg mener syke barn har best av å være sammen med foreldrene sine - og tenker som deg!

De fleste boliger har vel rutiner for når de kan ta imot barn og ikke. Denne svineinfluensaen gjør jo at alle lager beredskapsplaner, Og det er vel derfor det kommer opp. Jeg vet foreldre tenker veldig forskjellig rundt et funksjonshemmet barn og sykdom. Noen oppfatter seg selv som mest kompetent på eget barn og tenker som deg, andre blir helt overveldet av en sykdomssituasjon og ønsker avlastning/at noen andre overvåker barnet. Jeg synes uansett at du er helt normal som tenker sånn, men jeg ville ikke uten videre gått med på at du var unormal selv om du hadde håpet at avlastningsboligen kunne håndtere influensasykdom.

Hvordan er "reglene" ved andre typer smittsomme sykdommer som kan være farlig for "den rette mottakeren"? Vannkopper eller annet? Eller ble det en dårlig sammenligning kanskje?

...
Uff - vi får bare krysse fingrene og håpe Nasse holder seg langt langt unna hele hurven.

Syns også at sykehus virker som et bedre alternativ, Inagh. Og håper du ikke syns jeg var altfor streng... Jeg lærte litt av det innlegget din den gangen, skjønner du, og tenkte at du kunne lære litt av det du også. 😛

Jeg er i allefall helt enig i at barn som får svineinfluensa må isoleres fra de andre i barneboligen.

Min umiddelbare tanke er at jeg ville gjort nøyaktig som deg, men nå har jeg jo et snevert utgangspunkt å svare utifra siden jeg er så heldig å ikke ha den problemstillingen.

Krysser fingre og tær for at dere slipper unna og at han holder seg frisk.

Jeg ville tenkt akkurat som deg.

Nå minnes jeg ei dame min tidligere svigerinne gikk litt sammen med før. Sønnen til denne venninnen fikk RS-viruset da han var under halvåret. Faren måtte være sammen med ham på sykehuset hele tiden, da mor fikk så tørr hud av den tørre sykehusluften.

Ikke at det kan sammenlignes, men det er personer der "ute" som virkelig klarer å være så selvsentrert.