Har du venner med ikke-vestlig bakgrunn?

Jupp, det har jeg.

Min stemor blandt annet..(som også lager de mest fantastiske retter og elsker de hvite barnebarna sine) Thaiere er veldig opptatt av hvit hud og blondt hår. Jo vitere jo bedre.

En av mine beste venninner er fra Iran, og kom til Norge da hun var 6 år gammel. Vi har kjent hverandre siden jeg var 11 og hun 9, og vi holder fortsatt god kontakt.

Før hadde jeg mange flere venner og bekjente med ikke-vestlig bakgrunn, men jeg mistet kontakten med mange av dem da jeg flyttet hjemmefra. Det var aldri noe bevisst valg å omgås dem, det falt bare naturlig iom. at jeg vokste opp på Holmlia i Oslo, der det bor veldig mange ikke-vestlige innvandrere. Eller - nå kan vel mange av dem knapt kalles innvandrere lenger iom. at de er andre, tredje og fjerde generasjon, men da jeg vokste opp der hadde de fleste barna bodd sine første år i landet der foreldrene kom fra.

Bestevenninnen min på ungdomskolen var fra pakistan, men siden det så har jeg nesten ikke møtt noen.

I nabolaget her er det en del vietnamesere, men det holder seg for seg selv.

så det er ikke naturlig å ha nære venner som er flerkulturelle her.

Nja - jeg jobber jo med et par stykker, men vi har ingen kontakt ellers, da jeg bor 5,5 mil unna arbeidsplassen.

Jeg har ei god venninne fra Gran Canaria, og vi omgikkes litt med noen tyrkiske naboer før de flyttet. I mine foreldres vennekrets er det ei inngiftet fra Sri Lanka, og datter'n vår har ei god venninne (i bhg) fra samme land. Ellers har jeg venner som er adoptert fra ikke-vestlige land, men de "teller" kanskje ikke...?

Resten av mine venner har jeg fra musikk- og skolemiljø. Min mann har noen ikke-vestlige venner fra jobben.

Ja, det har jeg. Sønnen min har også det.

Faren min er fra Pakistan, og dermed også halve slekta mi. De omgås jeg jo ofte, men det teller kanskje ikke når det er familie?
Jeg har noen venninner med foreldre fra Kina, Ghana og Kenya, men de er selv født og oppvokst i Norge.
Eldstesønnen vår har to kamerater fra Tyrkia.

Ja, det har jeg. Ei jeg er veldig mye sammen med som er fra Somalia og noen som jeg ikke er så mye sammen med (tidsklemme 😉) fra India og Sri Lanka.

Ungene har venner fra mange forskjellige steder i verden. Mitt inntrykk er at ungene ikke er så opptatt av bakgrunn enda, de har også ei venninne fra Polen som ikke snakker norsk enda. Da bare bruker de kroppsspråk.

Glemte at x'en min er fra Sir Lanka. Men han er ikke akkurat omgangskrets lenger.

Ja, det har jeg 🙂

Tja, definer det da? Har man ikke-vestlig bakgrunn om man er født i Norge, men har foreldre som ikke er det? I så tilfelle har en av min kjæres beste venner (og dermed også en av mine venner) ikke-vestlig bakgrunn. Ut over det er det tynt i rekkene, gitt. Jeg har en veldig god kollega med ikke-vestlig bakgrunn (heller ikke født i Norge), men vi er jo ikke akkurat venner ut over jobben da.

Datteren min har flere venner med ikke-vestlig bakgrunn.

Nei, det har jeg ikke. Ikke ungene heller. Mannen har en kamerat med tyrkisk opphav.

Hvorfor? Tja, mest bare fordi det har blitt sånn, vil jeg si. Venner er for meg noe mer enn den naboen i gata man hilser på, venner er de jeg holder nært meg og kjenner godt. Det tar tid å bygge nye vennskap, og egentlig er det begrenset hvor mange venner jeg greier å ha, eller hvor mange vennskap jeg greier å holde vedlike.

For meg er det viktig at venner er noen jeg har noe til felles med, at vi har en felles plattform. Religion og kultur KAN godt være et hinder der, men jeg kan ikke si at jeg noen gang har opplevd å velge bort en potensiell venn som følge av kultur eller religion.

Jeg har forresten heller ingen venner fra Bergen. 😉

Sitron skrev:

Nei. Fordi det ikke er noen her.

Ja.
Det er vel ganske umulig å ikke ha venner fra andre kulturer når man bor midt i en stor by og halvparten av elevene i klassen ikke er norske.

glitterchick skrev:

Jupp, jeg tror også at innvandrere kan møte flere problemer, knyttet til navn, kulturell bakgrunn, språk osv, slik som adopterte ikke vil møte.

Tja, det var for ikke så veldig lenge siden en sak i media om en adoptert gutt fra et eller annet sted nær Trondheim, som støtt og stadig opplevde at politiet stoppet ham fordi han kjørte en dyr bil. Han opplevde det som rasisme.

Og min erfaring er at barn ikke nødvendigvis er så fargeblinde som man vil ha det til. Dvs, det kan godt hende de i utgangspunktet er det, om de bare får være i fred for voksnes kommentarer. Men det får de ofte ikke 🙁. Min brune datter har gått i barnehage hvor det var en relativt stor andel andre brune barn, men det var likevel et problem med erting (jeg kaller det ikke mobbing når unger er så små). Min datter ble tidlig klar over at hun skilte seg ut utseendemessig fra andre.

Ellers stemmer det veldig godt at man ikke kan se på adopterte at de er adopterte sånn helt uten videre. Eller motsatt. Jeg har møtt folk jeg har trodd var adopterte - også etter å ha hilst på dem og snakket med dem - som har vist seg å være innvandrere 😉.

alfaCharlie skrev:

Barnehagen er forresten særdeles multikulturell, så begge mine barn er fargeblinde.

Den barnehage vil jeg ha!! De er son jeg vokse up i Colombia, tenkte aldri på at jeg hadde en lys far og en mørk mamma.

De var en dama i Daniel sin barnehage som viste ikke jeg var moren, hun trude jeg var au-pair!! Nei, jeg er en mørk dama stolt mamma til en lys gutt!!

vicky79 skrev:

De var en dama i Daniel sin barnehage som viste ikke jeg var moren, hun trude jeg var au-pair!! Nei, jeg er en mørk dama stolt mamma til en lys gutt!!

Noe lignende opplevde noen vi kjenner og. Hun er fra Latin-Amerika (vil ikke skrive landet her). Sønnen hennes er lys i håret og huden og i tillegg ligner han på faren sin. De gikk i åpen barnehage en stund og de andre mødrene trodde hun var dagmamma og spurte henne om hun skulle passe flere barn osv. I begynnelsen skjønte hun ikke hva de mente, men så gikk det opp for henne at de ikke trodde hun var moren.

Umuriel skrev:

Noe lignende opplevde noen vi kjenner og. Hun er fra Latin-Amerika (vil ikke skrive landet her). Sønnen hennes er lys i håret og huden og i tillegg ligner han på faren sin. De gikk i åpen barnehage en stund og de andre mødrene trodde hun var dagmamma og spurte henne om hun skulle passe flere barn osv. I begynnelsen skjønte hun ikke hva de mente, men så gikk det opp for henne at de ikke trodde hun var moren.

ja de har kjed mange ganger i den åpenbarnehage jeg gå, men de er vanlig å treffe au-pair i åpenbarnehage. Vet ikke hvor mange sender au-pair til å hente ungene i barnehage??
Men de jeg like ikke er at hun merke ikke på at jeg har vart i foreldrenemøtter og andre aktiviter i avdeling og så overalske var den dagen å spørte hvem er Daniel sin mor!!??

vicky79 skrev:

ja de har kjed mange ganger i den åpenbarnehage jeg gå, men de er vanlig å treffe au-pair i åpenbarnehage. Vet ikke hvor mange sender au-pair til å hente ungene i barnehage??
Men de jeg like ikke er at hun merke ikke på at jeg har vart i foreldrenemøtter og andre aktiviter i avdeling og så overalske var den dagen å spørte hvem er Daniel sin mor!!??

Ja, det er jo underlig at hun ikke har lagt merke til deg før!

vicky79 skrev:

ja de har kjed mange ganger i den åpenbarnehage jeg gå, men de er vanlig å treffe au-pair i åpenbarnehage. Vet ikke hvor mange sender au-pair til å hente ungene i barnehage??
Men de jeg like ikke er at hun merke ikke på at jeg har vart i foreldrenemøtter og andre aktiviter i avdeling og så overalske var den dagen å spørte hvem er Daniel sin mor!!??

Vicky:

Min samboer er ganske mørk i huden, og min datter er naturlig nok mørkere enn helnorske barn. Vi har gått i nåværende barnehage siden august, og på foreldrekaffen før påske, der både jeg og min kjære var tilstede, sa en av de andre mammaene om Snuppa "Ja, hun er vel adoptert hun?" Noen er visst bare utstyrt med både få hjerneceller og lite sosial intelligens, så de får vi bare overse.

IOA skrev:

Vicky:

Min samboer er ganske mørk i huden, og min datter er naturlig nok mørkere enn helnorske barn. Vi har gått i nåværende barnehage siden august, og på foreldrekaffen før påske, der både jeg og min kjære var tilstede, sa en av de andre mammaene om Snuppa "Ja, hun er vel adoptert hun?" Noen er visst bare utstyrt med både få hjerneceller og lite sosial intelligens, så de får vi bare overse.

Det er da ikke bare hjerneceller, vel?

Jeg gjorde i høst samme tabbe som du beskriver. Jeg så en lys blond mor, med sin temmelig mørke sønn. Gutten hadde svart, krøllete hår, mørkebrune øyne. Vi kom i prat, og jeg spurte moren om gutten var adoptert. Hun smilte bare og sa: "Hadde du sett faren ville du ikke spurt om det!" Siden har jeg sett faren - og hun hadde rett.

Bare et lite tillegg: jeg anser ikke det å være adoptert som noe negativt eller "farlig". Ikke verre enn når jeg har med meg et tredje barn som noen spør: "Er de dine alle tre?".

bina skrev:

Det er da ikke bare hjerneceller, vel?

Jeg gjorde i høst samme tabbe som du beskriver. Jeg så en lys blond mor, med sin temmelig mørke sønn. Gutten hadde svart, krøllete hår, mørkebrune øyne. Vi kom i prat, og jeg spurte moren om gutten var adoptert. Hun smilte bare og sa: "Hadde du sett faren ville du ikke spurt om det!" Siden har jeg sett faren - og hun hadde rett.

Bare et lite tillegg: jeg anser ikke det å være adoptert som noe negativt eller "farlig". Ikke verre enn når jeg har med meg et tredje barn som noen spør: "Er de dine alle tre?".

Det å være adoptert er absolutt ikke noe negativt. Men i settingen jeg beskrev i innlegget ble det litt mystisk. Altså på en foreldrekaffe i barnehagen der både min datter og denne morens sønn har gått lenge, og der både jeg og min kjære var tilstede.