Eldreomsorgen i Norge - Advarsel! Langt

Jeg må bare skrive av meg noen tanker ut i fra mitt ståsted som familiemedlem med erfaring fra to helt forskjellige situasjoner. Dette blir langt og sikkert kanskje uinteressant men jeg må "snakke med" noen om det 🙂

Jeg tenker mye på det at i dagens eldreomsorg skal flest mulig få den hjelpen de trenger i hjemmet sitt i steden for å bo på hjem, det passer ikke alle(noe sikkert alle forstår). Noen som har behov for hjelp til litt hjemme får ikke fordi de er for friske.

Tankene mine kom etter at jeg så denne artikkelen i lokalavisen i dag: - Ventet sju år på omsorgsbolig.

Jeg har en bestemor som er 81 år gammel, hun har Alzheimer. Vi merket sykdommen for seks år sidene, det har vært små tegn til sykdommen før den tid men ingen merket det noe særlig før bestefaren min døde, da kom sykdommen enda mer frem i dagens lys. I de siste par årene har foreldrene mine vært nede der mange ganger om dagen og hjulpet bestemor. De har måttet passe på at hun fikk i seg litt mat, selv kunne hun glemme å spise. Mamma lagde middag til henne, etterhvert bestilte de mat fra storkjøkkenet her og serverte henne det(ikke alltid de har tid til middag selv men da fikk hun uansett :-) ). De har gitt bestemor medisinene sine, mamma måtte ta de i fra henne fordi bestemor periodevis rotet veldig med medisinene sine, hun tok blant annet Nitroglyserin flere ganger om dagen. Mamma hjalp henne til sengs hver kveld.

Min mor spurte legen om hjelp fra hjemmesykepleien til å gi ut medisinene, det kunne hun få om mamma syntes det var nødvendig. Etterhvert fikk vi litt mer hjelp fra hjemmesykepleien med å få bestemor til å stå opp om morgenen og dusjing en gang i uken, mamma la henne alltid om kvelden. Både moren og faren min jobber heltid, i tillegg til at pappa er gårdbruker og steller dyr hver morgen og kveld før/etter jobb.

I fjor vinter datt min kjære bestemor på soverommet sitt en natt, mest sannsynligvis slo hun seg på en kommode som står på soverommet. Ingen så dette før på morgningen da hun satt ved kjøkkenbordet tildekket med blod på den ene siden av ansiktet. Søsteren hennes som var på overnattingsbesøk så det. Det var en 15 cm langt rift i hodet, det var så dypt at man så inn til benet. Det var ordentlig ille å se til men heldigvis gikk det ganske bra med bestemor. Etter denne episoden fikk hun dagplass på en senildementavdeling, slik at hun ikke skulle være alene hjemme hele dagen.

Endelig i juli 2007 fikk hun plass på en senildement boenhet som ligger 3 km fra stedet hvor vi bor.

Jeg er oppvokst på gård og bestemor bodde i kårboligen 50 meter nedenfor vårt hus. Min bestemor har av den grunn vært av de heldige som har hatt familie i nærheten til å ordne opp og hjelpe til, ikke alle eldre har det. Det skremmer meg litt. Sykdommen til bestemor har nå gått så langt at hun tidvis ikke kjenner oss i nærmeste familie.

Så har vi min oldemor som fyller 97 år i april. Hun er giktisk men ellers frisk som en fisk og klar i hodet. Hun bor i et hus som er inndelt i to leiligheter sammen med mine besteforeldre, mormor på 77 år og bestefar på 81 år.

I september datt oldemor på gulvet og brakklår halsen. I midten av november var hun hjemme igjen etter rehabilitering og gikk ved hjelp av rullator. Før dette fikk hun hjelp til 1 1/2 times husvask hver 14.dag og hjelp til å dusje en gang i uka. De har nå spurt om det er mulig å få hjelp fra hjemmesykepleien til å komme opp av sengen om morgenen det er litt vanskelig, også strever hun litt med å få på seg strømpene(det er ikke lett med fryktelige giktiske fingre).

Hun får IKKE mer hjelp av hjemmesykepleien, noe jeg syntes er utrolig urettferdig. Her har vi en person som klarer seg helt selv i det daglige og vil bo hjemme men hun får ikke hjelp fordi hun ikke er skrøpelig nok. Her har hun levd et langt og tung liv, ut i jobb rett etter konfirmasjonen for å hjelpe moren med å tjene penger til familien. Faren til oldemor forlot moren hennes med fem barn hvorav oldemor var den eldste og derfor måtte hjelpe til med å forsørge familien. Besteforeldrene mine(som er oldemors samboere 😀) er forholdsvis spreke, men mormor har astma og en revmatisk sykdom og bestefar hadde et hjerteinfarkt og en hjerteoperasjon i vår og sliter litt med dårlig pust etter det.


til deg som har orket å pløye deg igjennom min familiesaga.

For det første et veldig trist å lese når pårørende og pasienter oppelver sånn her.Jeg jobber selv i hjemmesykepleien, og ser ofte frustrasjoner til pårørende.Noen ganger med god grunn,andre ganger ser de ikke helt det beste for sine egne. Men har dere klaget på vedtaket om at oldemoren din ikke får hjelp, man har jo rett på nødvendig helsehjelp. På hvilket grunnlag har hun fått avslag? Ikke gi dere, og søk på nytt.

Det er helt grusomme tilstander her i eldre-omsorgen til tider. Min mormor slet meg hjerteproblemer og endel andre sykdommer som reduserte henne voldsomt. Min morfar hadde to drypp bak seg og var 90 % pleietrengende og bodde hjemme. Han klarte ingenting selv. MORMOR måtte ta seg av ham og holdt på å stryke med. Mamma tro til så mye hun kunne, men med to livstruende sykdommer var det ikke så mye hun kunne gjøre selv heller.
Allikevel fikk morfar avslag på sykehjemsplass gang på gang. Mormor gråt og gråt og mamma syntes situasjonen var helt forferdelig. Først etter vel et par ÅR med dette helvetet, fikk han plass der han bodde i et års tid før han døde. Helt horribelt!

Prisene er vel også et kapittel for seg. De grapser jo til seg det de kan av pensjonen til pasientene. Klart det er dyrt å bo på sykehjem, men det får da være grenser! Mormor bor i et eldre-kollektiv nå, og betaler 11.000 (!!!) i måneden for et lite rom med seng og sofa. Hun får alle måltider servert, men hallo. 11.000,- kroner ...

Det skjer mye rart i eldreomsorgen for tiden og vi har noen dårlige erfaringer selv som pårørende til eldre mennesker.

Men de fleste ser det ikke før de står der selv som pårørende desverre.

Har jobbet i hjemmesykepleien, samt på sykehjem, og har sett fortvilte pårørende mer enn en gang. 🙁

Mormoren min bor i omsorgsbolig, og har tilsyn av hjemmesykepleien i forhold til medisiner. De administrerer disse for henne.
Selv vil hun "bort i gangen" - der ligger sykehjemmet omsorgsboligen hennes er tilknyttet. Hun er etterhvert blitt så dårlig til beins, at hun ikke kommer seg ut, og det blir veldig ensomt å sitte der alene hele dagen.
Men selv om dama omtrent ikke kommer seg ut av senga, og ikke klarer å gå nesten, så er hun alt for frisk til å komme på sykehjemmet. En annen ting er at hun ikke får så god smertedekning som det hun kunne fått, for smerteplaster er for dyrt til at hun har råd til det. Er ikke det fint i dagens rike Norge? At de som virkelig trenger gode medisiner ikke får det, fordi de lever på minstepensjon? Forkastelig!
Det er i grunnen ganske ille at det skal være sånn. 😡

Det er noen ganger jeg nesten er litt flau over selv å jobbe innen eldreomsorgen.

Jeg jobber både på en boenhet for alders demente og i hj.spl.
Når det gjelder demente er det dessverre slik at det ofte må skje noe med personen ( som fall, brudd ol) før de blir fanget opp av hjelpeapparatet. Dessverre, men sant :erfart:
Dette er en pasientgruppe som skjuler sin sykdom godt før den går for langt og som ofte ikke har innsikt i sin egen situasjon. Ergo man må bli syk/skadet før noen fanger en opp og oppdager hvordan det ligger an.
Ingen kan påtvinges hjelp, selv ikke de demente. Da må det i såfall erklæres fra lege at de er uten samtykkekompetanse
De som har ektefeller og er mannen frisk og kona syk, ser man at kvinnen kommer fortere inn i hjelpeapparatet enn om det hadde vært omvendt. Min egen lille teori på dette er at kvinnene lider av flink pike-syndrom og skal klare seg selv. Mens mannen er den som oftest ser sin begrensning og tar kontakt når de føler de ikke mestrer hverdagen og sin syke kone selv lenger.

Når det gjelder vedtaket på hj.spl til det andre tilfellet har dere mulighet til å klage på dette. Har dere behov for mer hjelp enn tildelt er det ingen grunn til ikke å klage.
Som ansatt i hj.spl ser jeg jo også at mange pårørende og pas. selv ønsker mer hjelp enn det som er nødvendig. klart det er godt å få hjelp til alt, men gud hvor fort pas da blir reelt pleietrengende.

Når det gjelder betaling er jeg enig i at det er relativt dyrt å bo på sykehjem, men det er slik at har man høy pensjon betaler man mye. er det ikke 75 % av inntekt tro? Og 85% av renteinntekter på formue?

Det er trist å lese at dere ikke er fornøyd, men det er mye bra innen eldreomsorgen også.

Jinx skrev:

For det første et veldig trist å lese når pårørende og pasienter oppelver sånn her.Jeg jobber selv i hjemmesykepleien, og ser ofte frustrasjoner til pårørende.Noen ganger med god grunn,andre ganger ser de ikke helt det beste for sine egne. Men har dere klaget på vedtaket om at oldemoren din ikke får hjelp, man har jo rett på nødvendig helsehjelp. På hvilket grunnlag har hun fått avslag? Ikke gi dere, og søk på nytt.

Jeg er usikker på grunnlaget men jeg tviler sterkt på at de har klaget, de er så redde for å være til bry for noen at har de først fått et nei så klager de nok ikke(mormor som har ordnet med forespørselen).

Jeg har full forståelse for at det ikke er de ansatte i hjemmesykepleien sin feil. De vi har vært i kontakt med er flotte mennesker alle sammen. Det er systemet og politikken det er noe galt med.

Iset: 😱 Det var dyrt. Der min bestemor bor tror jeg hun betaler et sted rundt 5000 kr mnd(+ mat). Alt av ekstra utstyr(unntatt Tena, tror jeg) står pårørende for. Samtidig som om det er dyrt så har de jo noen til å hjelpe seg døgnet rundt, det er viktig å tenke på, i hvert fall i vårt tilfelle.

*HH* skrev:

Jeg er usikker på grunnlaget men jeg tviler sterkt på at de har klaget, de er så redde for å være til bry for noen at har de først fått et nei så klager de nok ikke(mormor som har ordnet med forespørselen).

Jeg har full forståelse for at det ikke er de ansatte i hjemmesykepleien sin feil. De vi har vært i kontakt med er flotte mennesker alle sammen. Det er systemet og politikken det er noe galt med.
.

Man har faktisk rett på hjelp.Og mange eldre er nok som din mormor.Når de først har tatt motet til seg og søkt, og fått avslag,tror de at de ikke trenger hjelp. Jeg har vært med og vurdert såpass mange pasienters behov for hjelp, så hun har så absolutt rett til hjelp. Hvis de mener hun burde klare å stå opp selv om sette på seg strømper, så kan de om ikke noe anent hjelpe henne med hjelpemiler.Så slike praktiske ting blir lettere. Hvis du orker råder jeg deg til å ta over kontakten med kommunen, be om grunnlag for avslaget og klag på det hvis dere mener det er urimelig.

Jeg glemte å si at dere får bare mase, mase, mase og mase. Det har jeg i grunnen ganske gode erfaringer med i forhold til pasienter på sykehjemmet jeg jobbet. Når man har fått avslag 2 ggr, er det lett å kapitulere fordi man tror man ikke kommer noen vei. Men det er bare å fortsette og legge press på kommunen.

Jeg var pårørende nå i forbindelse med at min farfar var dårlig. Nå bodde han heldigvis i en kommune som er kjent for å ta utrolig godt vare på sine eldre. Han ble ikke skrevet ut av sykehuset før det var ordnet med hjemmesykepleie til ham. Han ville helst bo hjemme, og farmor ville gjerne ha ham hjemme. Hjemmesykepleien var innom hos ham og ga ham mat og medisiner 5-7 ggr om dagen, var det noe utenom dette var det bare å ringe. Min mormor som bor i samme kommune har også vært syk, og da har hun fått hjemmesykepleien til å komme hjem til henne for å gi henne et glass med saft, selv om jeg da bodde hos henne. Så heldigvis er det ikke sånn alle steder.

For å komme med noe konstruktivt. Er det sånn at du orker å engasjere deg i dette? I så tilfelle, be om å få en time hos fastlegen til vedkommende som du ønsker at skal få mer hjelp, og snakk med denne og be fastlegen deretter om å søke om mer hjelp.

Takk, alle sammen for råd, synspunkter og deres egne erfaringer!

Jeg er ganske sikker på at min oldemor trenger hjelpen om morgenen, det er mormor som hjelper henne opp av sengen og tar på henne strømpene(det er hovedproblemet, resten er nok også tungvindt men hun klarer det bare hun tar tiden til hjelp). Mormor sier at om ikke hun hjelper til med strømpene så tar det minst en halvtime før hun klarer det selv. Nå har hun i tillegg begynt med støttestrømper og det er mye vanskeligere å få på. Mormor klarte ikke å få det på bena til oldemor første gangen, det måtte min mor hjelpe til med(det skal sies at dette var om dagen. Hva de gjør når de er alene med de strømpene aner jeg ikke.)

Jeg skal slå meg sammen med min kjære tante og høre om vi kan gjøre noe. Hun er veldig bestemt og ordnet opp i mye da oldemor lå inne til rehabilitering. Hun har jobbet innenfor helsevesenet i mange år, så hun vet sikkert hva som kan kreves. Det største problemet er vel å få lov til å gjøre noe med det, egentlig aller mest av mormor, hun er den som er mest redd for å bry noen. Da hjelpemiddelsentralen var på befaring i huset for å finne ut av hva oldemor trengte hadde de noen forslag om aktuelle hjelpemidler. De spurte oldemor om forskjellige ting som hun kanskje kunne ha bruk for bla. en spesiell stol. Mormor svarte "nei, det kommer hun aldri til å bruke". Min tante var med og var rimelig frustrert over at mormor skulle svare for oldemor. Det er ikke alltid så lett med eldre, sta og beskjedene mennesker. Der er jo oppegående så man kan ikke tvinge på dem noe heller.

Jinx skrev:

Man har faktisk rett på hjelp.Og mange eldre er nok som din mormor.Når de først har tatt motet til seg og søkt, og fått avslag,tror de at de ikke trenger hjelp. Jeg har vært med og vurdert såpass mange pasienters behov for hjelp, så hun har så absolutt rett til hjelp. Hvis de mener hun burde klare å stå opp selv om sette på seg strømper, så kan de om ikke noe anent hjelpe henne med hjelpemiler.Så slike praktiske ting blir lettere. Hvis du orker råder jeg deg til å ta over kontakten med kommunen, be om grunnlag for avslaget og klag på det hvis dere mener det er urimelig.

Jeg synes det høres ut som om oldemoren din burde få hjelp til å ta på seg strømpene om morgenen. *synser vilt*

Takk for at du delte!

Det er så trist så trist. Virkelig. Selv jobber jeg i eldreomsorgen og utdanner meg til sykepleier. Jeg har sett mye på nært hold og det er mange triste historier.

Man skal være sterk når man er svak. Når man ikke er i stand til å være sterk på egne vegne lenger, så hjelper det godt med pårørende som er sterke. Slik er det. Slik skal det ikke være, men det er. Jeg har sett mange ganger hvor stor forskjell det er på de gamle med pårørende som maser og maser og de gamle som ikke har denne ressursen.

Mitt råd er altså; det hjelper å stå på hodet. Det er utmattende og veldig trist, men det nytter.

Eldreomsorgen i Norge er et svært trist kapittel. Stort sett. Heldigvis finnes det historier som er gode. Svært ofte er det motsatt.

Vil bare gi deg en klem jeg.

*HH* skrev:

Takk, alle sammen for råd, synspunkter og deres egne erfaringer!

Jeg er ganske sikker på at min oldemor trenger hjelpen om morgenen, det er mormor som hjelper henne opp av sengen og tar på henne strømpene(det er hovedproblemet, resten er nok også tungvindt men hun klarer det bare hun tar tiden til hjelp). Mormor sier at om ikke hun hjelper til med strømpene så tar det minst en halvtime før hun klarer det selv. Nå har hun i tillegg begynt med støttestrømper og det er mye vanskeligere å få på. Mormor klarte ikke å få det på bena til oldemor første gangen, det måtte min mor hjelpe til med(det skal sies at dette var om dagen. Hva de gjør når de er alene med de strømpene aner jeg ikke.)

Da syns jeg dere skal klage på vedtaket, så lenge en pasient ikke klarer å tilfredsstille de elementære behovene, og pårørende ber om hjelp, så har man rett på hjelp. Dere kommer ikke til å få hjelp så lenge det ikke skjer noe mer med henne,legen legger ved sin anbefaling eller der ekalger. Lykke til!

annemede skrev:

Jeg synes det høres ut som om oldemoren din burde få hjelp til å ta på seg strømpene om morgenen. *synser vilt*

Det høres jo helt latterlig ut når jeg leser det men (uff, stygt å le men. En slektning sa alltid man må le av det man kan.). Ser for meg avisoverskrifter som "97-åring fikk ikke hjelp til å ta på seg strømpene".

Det er jo et problem for den det gjelder, det å komme ut av sengen og disse strømpene.

*HH* skrev:

Det høres jo helt latterlig ut når jeg leser det men (uff, stygt å le men. En slektning sa alltid man må le av det man kan.). Ser for meg avisoverskrifter som "97-åring fikk ikke hjelp til å ta på seg strømpene".

Det er jo et problem for den det gjelder, det å komme ut av sengen og disse strømpene.

Men helt seriøst, om hun bør ha på seg støttestrømper så er det en grunn til det. For eksempel for å forebygge blodpropp eller behandling pga insufficiente vener. Om hun ikke får denne behandlingen så kan det føre til en mye verre tilstand som vil kreve mye mer innsats av hjemmetjenestene på sikt, så jeg synes det høres ut som en god investering å hjelpe henne på og av med disse sokkene morgen og kveld.

Ja, det er fordi hun hovner opp i benene. Lurer på om det har en sammenheng med at hun har en hjerteklaff som bare fungerer 50 %(eller noe slikt, rett gjerne på meg for dette er ikke mitt felt), væskeoppsamling er vel ikke uvanlig ved hjerteproblemer? Vet hun tar vanndrivende medisiner.

Det høres ille ut at det er sånn. Jeg jobber selv i hjemmesykepleien. Jeg har jobbet i hj.spl i 2 kommuner. I den første var det et bestillerkontor som avgjorde hva slags hjelp og hvor mye hjelp man fikk. Vi som jobbet med brukerne til daglig var ofte uenige i vedtaket. Det var som regel behov for mer hjelp enn vedtaket tilsa. Der jeg jobber nå kan lege, pårørende, naboer osv. kontakte oss. Vi tar da kontakt med pasienten og avtaler et hjemmebesøk. Vi er der i løpet av samme dagen hvis nødvendig. Min opplevelse er at det er lettere å avslag/man får et dårligere vedtak der hvor bestillerkontor skal avgjøre ting.

Å få hjelp til å ta på støttestrømper kan de ikke nekte. De kan heller ikke nekte å hjelpe til med medisiner. Dere må helt klart klage å vedtaket. Få fastlegen til å begrunne hvorfor hun skal ha hjelp til medisiner, støttestrømper, hjelp opp av seng osv.

Lykke til.

Jinx skrev:

For det første et veldig trist å lese når pårørende og pasienter oppelver sånn her.Jeg jobber selv i hjemmesykepleien, og ser ofte frustrasjoner til pårørende.Noen ganger med god grunn,andre ganger ser de ikke helt det beste for sine egne. Men har dere klaget på vedtaket om at oldemoren din ikke får hjelp, man har jo rett på nødvendig helsehjelp. På hvilket grunnlag har hun fått avslag? Ikke gi dere, og søk på nytt.

Signerer dette. Klag.
Jobber også i hjemmesykepleien.

Her får de som trenger hjelp, hjelp. Til stort og smått.

Alt fra å ta av og på strømper, øyedrypp, medisiner til fullt stell, matlaging, mating etc.