Når man velger vekk karriere for å være hjemme med barna

Jeg lurer på en ting. I enkelte tråder her inne så er det stadig noen som fremhever at man må ha en karriere og høyere utdanning er et "must".

Jeg lurer egentlig på hva dere tenker om de som velger å droppe karrieren til fordel for å være hjemme med sine barn?

Jeg har en venninne som har fire barn. Hun har valgt å være
"hjemmearbeidende". Stadig må hun overfor enkelte venninner forsvare sitt valg. Noen av hennes karrierebevisste venninner kan ikke skjønne at hun ikke tenker på sine pensjonspoeng osv. Hun må jo ha en karriere å gå tilbake til når barna er store !!!

Hva tenker dere om de som velger å være hjemme med sine barn?

Jeg tenker at enhver må gjøre hva som passer dem og deres familie best, enkelt og greit. Noen blir lykkelige av å kombinere familie og karriere - noen liker en deltidsløsning, og andre finner lykken i å være hjemmeværende noen år. Hvordan kvinner/menn velger å styre livet sitt bør ingen andre legge seg opp i.*




(*Med selvsagt unntak for omsorgssviktsituasjoner, som er en helt annen diskusjon en denne.)

Jeg skjønner ikke at noen vil gjøre seg avhengig av en mann.Statistisk sett så ender mange samliv i brudd, kanskje ikke før det er gått mange år og barna begynner å bli store.Hva gjør man da? Man er lite attraktiv på arbeidsmarkedet, har ingen inntekt?
Jeg garderer så godt jeg kan, og er ikke så naiv at jeg ikke tror mannen kan forlate meg, og da skal jeg jaggu meg klare meg selv.

(Nå tenker ikke jeg deltid i noen år,utvidet permisjon ol. men de som velger bort jobb for å være hjemme på fulltid i mange,mange år).

Jeg er litt enig med amo, man bør ikke gjøre seg avhengig av en mann, for man har ingen som helst garanti for at forholdet skal vare, og da kan man lett sitte i baret. Man bør i tilfelle gardere seg på en eller annen måte.

Samtidig så mener jeg at det finnes gradsforskjeller på uttrykket "å velge vekk karriere". Man kan også velge en annen type jobb med mindre ansvar/jobbing og redusert stilling i de årene barna er små. Da trenger ikke det bety at man taper så veldig på det.
Men i prinsippet så er jeg for at man i tilfelle bør dele på å skulle prioritere anerledes når barna er små. Det som ofte skjer er at kvinnen jobber redusert, mens mannen da bare jobber mye mer for å kompensere for inntektstapet. Det taper særlig mannen på som får mindre tid med barna, og barna som får mindre tid med sin far. Kanskje det da er bedre at begge jobber fullt, men ikke noe særlig mer enn det?

Jeg tenker at jeg håper de har en god samboerkontrakt/ektepakt, som anerkjenner hennes innsats i hjemmet som likeverdig hans "karriere". Samt at de bør sørge for å opprette en pensjonsavtale til henne.

Og så håper jeg at han kan gjøre akkurat det samme på et tidspunkt det passer ham.

LaBanga sa det veldig bra.

(og jeg blir svett bare av tanken på å skulle være økonomisk avhengig av en mann. Igjen.)

Det er i de fleste tilfeller veldig sannsynlig at man velger bort jobb / skole bare for en periode, og "å gjøre seg avhengig av mannen / damen" er et idiotisk uttrykk for familier med felles økonomi. Det er ikke snakk om å velge bort seg selv, sjela, karrieren og alle ambisjonene. Det er snakk om å fordele arbeidsoppgavene i hjemmet, og for en av partene innebærer det en periode som hjemmeværende mens barna er små.

Nå kommer det sikkert haugevis av svar i samme gate som "jeg kunne aaaaldri vært hjemmeværende ...", "jeg må jobbe, finne meg selv, være noe annet enn mamma, snakke med voksne ..." osv. Vel, greit det, det høres bare så forbaska nedlatende ut. Like nedlatende som "jeg kunne aaaaldri gått glipp av barnets første leveår ved å tilbringe bare noen få (våkne) timer med barna hver dag." Man er forskjellige, men det er ikke sagt at et av levesettene er bedre enn det andre.

Her var det vel snakk om å være hjemmeværende hele tiden, Skremmern. Selvfølgelig er det en annen sak å prioritere småbarnstiden.

Men uansett om det bare er i småbarnsperioden, tror jeg det er mange som ikke har et reflektert forhold til hva det egentlig vil si å være hjemme - slik som du har, Skremmern. Bare det at du kan si at det er snakk om å fordele arbeidsoppgaver, og ikke tviholder på "det er bare mor som er bra for barna, så jeg bare mååå være hjemme"-tankegangen.

Observatøren skrev:

Men uansett om det bare er i småbarnsperioden, tror jeg det er mange som ikke har et reflektert forhold til hva det egentlig vil si å være hjemme - slik som du har, Skremmern. Bare det at du kan si at det er snakk om å fordele arbeidsoppgaver, og ikke tviholder på "det er bare mor som er bra for barna, så jeg bare mååå være hjemme"-tankegangen.

Men hvor lenge varer småbarnstiden, da? Spytter man ut to-tre-fire unger er det snakk om en bra periode, altså. Jeg synes tankegangen "mor er best" er like idiotisk som "mor må på jobb". Men, ja, jeg tenker gjennom valgene mine, jeg og mannen kommuniserer på et fint plan og vi har innrettet oss slik vi ønsker å leve.

alfaCharlie skrev:

Her var det vel snakk om å være hjemmeværende hele tiden, Skremmern. Selvfølgelig er det en annen sak å prioritere småbarnstiden.

Småbarnsperioden kan strekke seg over ganske mange år.

Skremmern skrev:

Men hvor lenge varer småbarnstiden, da? Spytter man ut to-tre-fire unger er det snakk om en bra periode, altså. Jeg synes tankegangen "mor er best" er like idiotisk som "mor må på jobb". Men, ja, jeg tenker gjennom valgene mine, jeg og mannen kommuniserer på et fint plan og vi har innrettet oss slik vi ønsker å leve.

Good for you. 😉

Dette er jo slett ikke svart/hvitt, og fasiten finnes ikke. Uansett er det veldig viktig at man har ting i orden sånn at man ikke er screwed økonomisk om ting skulle forandre seg.

aC skrev:

Good for you. 😉

Ja, når jeg først blir beskylt for å være gjennomtenkt, så.

alfaCharlie skrev:

Uansett er det veldig viktig at man har ting i orden sånn at man ikke er screwed økonomisk om ting skulle forandre seg.

Enig.

Skremmern skrev:

Men hvor lenge varer småbarnstiden, da? Spytter man ut to-tre-fire unger er det snakk om en bra periode, altså. Jeg synes tankegangen "mor er best" er like idiotisk som "mor må på jobb". Men, ja, jeg tenker gjennom valgene mine, jeg og mannen kommuniserer på et fint plan og vi har innrettet oss slik vi ønsker å leve.

Og da er du mye heldigere stilt enn mange andre der ute, som ikke får anerkjennelse eller har noe valg mellom utdannelse/arbeid og det å være hjemme.

Det handler vel mer om å tenke gjennom livet sitt og bestemme seg for hvordan man vil leve det.

Syntes det er rart hun ikke tenker på pensjonspoeng ja. Ellers så tenker jeg at det må da være ok for en periode.

LaBanga skrev:

Samtidig så mener jeg at det finnes gradsforskjeller på uttrykket "å velge vekk karriere". Man kan også velge en annen type jobb med mindre ansvar/jobbing og redusert stilling i de årene barna er små. Da trenger ikke det bety at man taper så veldig på det.
Men i prinsippet så er jeg for at man i tilfelle bør dele på å skulle prioritere anerledes når barna er små. Det som ofte skjer er at kvinnen jobber redusert, mens mannen da bare jobber mye mer for å kompensere for inntektstapet. Det taper særlig mannen på som får mindre tid med barna, og barna som får mindre tid med sin far. Kanskje det da er bedre at begge jobber fullt, men ikke noe særlig mer enn det?

LaBanga sier det

Jeg tenker også på dette med hva man er "skapt" til. Noen elsker å gå hjemme med 8 barn og stor ståhei, andre koser seg med litt deltidsjobbing på Rema og er hjemme med barna ellers, andre synes det er topp med en grei dagjobb og at barna er i barnehage, og noen synes de vokser på å ha en jobb som utfordrer dem - og kanskje mindre tid til barna.
Det er rett og slett forskjell på folk, hva de vil og ønsker.
Når så den ene "retningen" gjør deg mer økonomisk selvstendig enn den andre, og også er mer i tråd med rettferdighet ift arbeid og lønn, (og samfunnsplikt som vi var inne på i en tråd for en stund siden, men det er ikke så viktig for meg) så er det jo ikke så rart synes jeg at hjemmeværende får høre akkurat det en gang i blant.

Joika skrev:

Syntes det er rart hun ikke tenker på pensjonspoeng ja. Ellers så tenker jeg at det må da være ok for en periode.

Man får pensjonspoeng for å være hjemme. Tror man får like mye som ved en inntekt på 250.000,- i året, eller noe sånt. Det er ikke mye, men ikke mer enn det jeg kommer til å tjene uansett. Så for meg betyr det ingenting når det kommer til pensjonspoengene.

Skremmern skrev:

Det er i de fleste tilfeller veldig sannsynlig at man velger bort jobb / skole bare for en periode, og "å gjøre seg avhengig av mannen / damen" er et idiotisk uttrykk for familier med felles økonomi. Det er ikke snakk om å velge bort seg selv, sjela, karrieren og alle ambisjonene. Det er snakk om å fordele arbeidsoppgavene i hjemmet, og for en av partene innebærer det en periode som hjemmeværende mens barna er små.

Nå kommer det sikkert haugevis av svar i samme gate som "jeg kunne aaaaldri vært hjemmeværende ...", "jeg må jobbe, finne meg selv, være noe annet enn mamma, snakke med voksne ..." osv. Vel, greit det, det høres bare så forbaska nedlatende ut. Like nedlatende som "jeg kunne aaaaldri gått glipp av barnets første leveår ved å tilbringe bare noen få (våkne) timer med barna hver dag." Man er forskjellige, men det er ikke sagt at et av levesettene er bedre enn det andre.

Enig med deg! Jeg kommer nok til og jobbe litt når permisjonen er over,men ikke 80% som stillingen er på. 60 & holder lenge.. Jeg har valgt og ikke prioritere min karriere nå som barna er små. Har mange år igjen og jobbe,så rekker det senere.

Jeg burde sikkert ikke hatt barn, jeg hadde bare ikke fikset å være hjemme med gutta. Jeg blir rett og slett ikke en god mor av å være hjemme. Så jeg vil ikke si at det er for karrieren min jeg jobber, men for forstanden min.