Hvem bryr seg?

frukt skrev:

Noen av oss tør rett og slett ikke.

Jeg forventer ikke at alle griper inn på egen hånd (forstår godt det kan være vanskelig for enkelte,) men synes du det er vanskelig å tilkalle andre voksne som kan bidra?

Kreps-77 skrev:

Jeg forventer ikke at alle griper inn på egen hånd (forstår godt det kan være vanskelig for enkelte,) men synes du det er vanskelig å tilkalle andre voksne som kan bidra?

Det skulle jeg alltids klart. Men jeg har enda ikke vært i en situasjon hvor de hadde vært nødvendig.

Ja, jeg ville grepet inn.
Jeg har grepet inn i ubehagelige situasjoner tidligere, det koster meg ingenting, da jeg blir så sint at snakketøyet går av seg selv.;)

Jeg må innrømme at jeg ikke vet, men jeg skulle ønske det.

Kan man se dette programmet uten å betale på Tv2Sumo? Ryktene tilsier at jeg kjenner en av dem som brød seg.

apan skrev:

Jeg må innrømme at jeg ikke vet, men jeg skulle ønske det.

Kan man se dette programmet uten å betale på Tv2Sumo? Ryktene tilsier at jeg kjenner en av dem som brød seg.

Reprise på TV2 lørdag kl.13.00.

Jeg så programmet, tårene trillet og det knøt seg i magen. Jeg har vært mobbet som liten (ikke så alvorlig eller dyptgripende, men nok til at følelsen sitter godt i). Jeg håper og tror at jeg ville klart å bry meg, jeg har gjort det med mindre barn allerede. Men jeg kjenner at når det gjelder eldre ungdommer, større gjenger osv så sitter frykten allikevel dypt i. Men stoppe og få hjelp av andre, ville jeg helt klart ha gjort.

Jeg har som ung jente også vært vitne til grov vold på byen, der ingen turte å gripe inn, ikke engang den ene politimannen (forholdsvis ung) som kom til stedet først. Lyden av hode mot asfalt gjentatte ganger kan jeg fortsatt høre og jeg jeg ser episoden levende for meg ennå. Jeg aner ikke hvordan det gikk med offeret og denne episoden har altså plaget meg i snart 20 år. Men jeg tror frykt er det som hindrer mange fra å gripe inn.

Folk som ligger rett ut på gata...mer usikker dessverre, men ville nok fått med meg noen å sjekke opp. Men å gå bort til fremmede alene, vel der kommer frykten inn igjen. Også er det som han ene sa, noen steder så er dette blitt "normalt". På mitt hjemsted ville jeg reagert umiddelbart, men i Oslo...? Synd, men sant dessverre.

Skjønner godt at ikke alle tilbød seg å betale for yoghurten til gutten og mammaen i butikken, av frykt for å gjøre mammaen forlegen. Yoghurt er ikke noe jeg anser som så viktig at jeg ville tenkt at den skal jeg ta, men hadde det vært brød eller melk som på en måte er mer basisvare i mine øyne så ville jeg nok reagert mer. Altså mat er mat, men noe er mer "luksus" enn noe man "må" ha.

Ellers lot jeg min eldste få se dette programmet for det er viktig å lære at man skal bry seg, og dette programmet hjelper nok å sette fokus på det.

Mirasol skrev:

Folk som ligger rett ut på gata...mer usikker dessverre, men ville nok fått med meg noen å sjekke opp. Men å gå bort til fremmede alene, vel der kommer frykten inn igjen. Også er det som han ene sa, noen steder så er dette blitt "normalt". På mitt hjemsted ville jeg reagert umiddelbart, men i Oslo...? Synd, men sant dessverre.

Jeg kjenner jeg blir litt sjokkert. Hva tenker du sannsynligvis vil skje med deg om du går bort og sjekker at alt er ok? Det minner meg om dette oppslaget i BT, hvor en bergenser påstår at hun hadde blitt ranet om hun falt og slo seg i Oslo. () Hva om personen som ligger der trenger hjelp?

Jeg griper inn om jeg ser en situasjon hvor noen er slemme med noen andre, men det avhenger selvsagt av settingen og alvorlighetsgraden.

For rundt 10 år siden (da jeg var 21) var jeg og mannen på kino en lørdag i desember(?). Da vi kom ut og spaserte til stedet vi hadde parkert så vi tre unge menn som kom av en buss, og sparket/løp etter hverandre. I starten så det nokså kameratslig ut, men det var noe ved det som fanget oppmerksomheten min så jeg fulgte litt med mens vi gikk bortover (diagonalt på andre siden av veien av et kryss). Plutselig tar den som løper som nummer to igjen nummer en og slenger ham inn i et (gjennomsiktig) busskur, og gyver løs på ham. Så tar nummer to og tre springfart og hopper på hodet hans gjentatte ganger. Allerede da de slang ham inn i busskuret og gikk løs på ham sprang jeg instinktivt bort, men det tok sin tid å komme bort siden vi som sagt var et stykke unna. De rakk å hoppe på hodet hans flere ganger før jeg nådde frem, men jeg fikk dundret på baksiden av glassveggen og løp rundt og spurte hva i huleste de holdt på med og ba dem komme seg bort. Husker fortsatt at vedkommende, som da stod og sparket på nummer 1, løftet hodet og så på meg, litt betuttet da jeg nok kom overraskende på, før jeg løp rundt og måtte starte med førstehjelp på ham som lå nede (heldigvis kom det noen natteravner til og hjalp da, for vedkommende lå og ristet av kramper og jeg tenkte jo umiddelbart epileptisk anfall på grunn av hodeskadene siden vi ikke kunne finne noe epilepsimerke på ham).

Mannen min hadde gått og pratet med meg da han plutselig så at jeg var borte, men fikk løpt etter da han så hvor det bar hen. Han fortalte i ettertid at idét jeg bøyde meg ned over den forulykkede så det ut som at de to andre skulle til å hoppe på meg (jeg stod jo da med ryggen til).

Uansett, det verste med hele greia var at dette var midt i sentrum av en nokså stor by, og akkurat i julebordssesongen og den tiden på kvelden hvor folk strømmet til byen og på nattklubbene. Det stod et vanvittig antall folk, og i hovedsakk voksne menn, i en svær halvsirkel rundt tumultene - uten å gripe inn! Jeg holdt på å få hakeslepp da jeg kikket opp og fikk øyekontakt med en om ba vedkommende om å ringe 113 og så hvor himla mange som stod rundt uten å gripe inn. Voksne menn som lett kunne ha holdt disse to voldsmennene fast om de hadde gått sammen om det, men som i stedet stod passive og så på.

Når det er sagt fikk jeg et vennlig tips av politiet da jeg var til avhør senere (måtte vitne i rettsaken) om at de satte pris på at folk ikke tolererte den slags, men at man skulle være ytterst forsiktig med å gripe inn all den tid slike folk gjerne bærer håndvåpen og ikke har skrupler med å bruke det dersom det er snakk om blind vold. Nå var det ikke det i dette tilfellet, faktisk var det jeg trodde var ungdommer menn som var godt eldre enn meg og med en bakgrunn jeg nok burde ha latt ordne opp seg i mellom, men det var snakk om vold av såpass alvorlig art at jeg ikke hadde greid å bare stå og se på (vel, i dag hadde jeg nok gjort det all den tid jeg har barn og familie som trenger meg av praktiske årsaker, men jeg hadde nok uansett grepet inn om det var snakk om alvorlig ydmykelse/mobbing).

Jeg kan ikke fordra å være vitne til at noen blir behandlet urettferdig, men med årene har jeg nok fått et litt mer nyansert syn på ting slik at jeg prøver å tenke gjennom hva konsekvensene av en eventuell inngripen kan gi. Kan det gjøre det verre? Utsetter jeg noen (andre/meg selv) for fare ved å gripe inn? Men som motvekt har man jo viktigheten av å sende tydelige signaler om at slik oppførsel ikke er greit og aldeles ikke sosialt akseptert. Jeg tror vi som folketype er litt redde for å invadere andres private soner, og ikke minst andres konflikter, og at dette hemmer oss i såpass stor grad at konsekvensene blir deretter. Sånn grovt sagt da, - alle er jo ikke like.

Jeg ville grepet inn/blandet meg i de fleste tilfeller.
Tror jeg. Hvis 78 av 100 (så ikke programmet, vet ikke om det er riktig tall) gikk forbi på gaten, er det ikke sant at alle vi som svarer her ville blandet oss inn heller. Selv om det selvsagt er vi som mener vi ville blandet oss inn som svarer.

Jeg har blandet meg inn i noen slike saker tidligere, men har nok også oversett noen situasjoner der jeg burde blande meg.

Kirsebær skrev:

Jeg ville grepet inn/blandet meg i de fleste tilfeller.
Tror jeg. Hvis 78 av 100 (så ikke programmet, vet ikke om det er riktig tall) gikk forbi på gaten, er det ikke sant at alle vi som svarer her ville blandet oss inn heller. Selv om det selvsagt er vi som mener vi ville blandet oss inn som svarer.

Årsaken til at jeg la inn poll var for at folk skulle ta et bevisst valg og forhåpentlig tenke på det neste gang de kommer i en lignende situasjon. "Her må jeg gjøre noe, jeg sa jo faktisk på FP at jeg var en som grep inn".

Den episoden i parken var ille synes jeg. Både fordi mobbingen var så høylytt og tydelig, og fordi det var vanvittig mange som bare gikk forbi, selv om de så at hun ble plaget. og jeg klarer ikke å se for meg at jeg IKKE ville ha grepet inn.

Akkurat i den situasjonen ville jeg nok ikke vært redd, men om det er situasjoner jeg ville ha oppfattet som skumle, ville jeg heller bedt om hjelp tror jeg.

Morella skrev:

Jeg grein meg igjennom hele programmet.

.

Så godt det ikke bare var meg. Jeg er rar, sippet om noen gikk bort, sippet om folk bare passerte. Samme med de andre situasjonene i episoden.


Jeg hadde nok ønsket å gripe inn, men om jeg hadde greid det vet jeg inke før jeg faktisk er i en slik situasjon. Jeg et vanligvis ikke redd for å si i fra om det er noe. Jeg håper i alle fall jeg aldri bare går forbi uten å gripe inn om jeg kommer ut for noe tilsvarende.

Ja, jeg griper inn, så sant jeg ikke føler meg svært fysisk truet. Da ville jeg heller koblet inn andre/bedt om hjelp. Men i en slik sak som over her, aldri om jeg hadde kunnet leve med meg selv om jeg bare gikk forbi. Så trist, så trist at mange bare overser ...

Folk som ligger livløs på gaten - jeg hadde grepet inn. Undersøkt, og ringt etter hjelp hvis nødvendig. Jeg hadde også bedt folk i nærheten om hjelp. Helt sikker på meg selv der.

Grov (voldelig) mobbing blant yngre barn (ut grunnskolen ca.) - hadde helt sikkert grepet inn. Har gjort det mange ganger, og vet sånn noenlunde hva jeg skal gjøre. Hadde også aktivert folk i nærheten. Større ungdommer som jeg kjenner (f.eks. på jobb) - hadde også grepet inn uten å nøle.

Blind vold på gata mellom store og ukjente karer. Jeg hadde ringt politiet, men ikke gått inn i situasjonen.

Betale for folk som mangler penger på butikken. Sannsynligvis ikke. Hvis en unge var på butikken alene, ja. Med foreldrene, nei.

Mirasol skrev:

Folk som ligger rett ut på gata...mer usikker dessverre, men ville nok fått med meg noen å sjekke opp. Men å gå bort til fremmede alene, vel der kommer frykten inn igjen. Også er det som han ene sa, noen steder så er dette blitt "normalt". På mitt hjemsted ville jeg reagert umiddelbart, men i Oslo...? Synd, men sant dessverre.

TV-programmet viste jo at du ikkje er aleine om å tenke sånn, men eg har store problem med å forstå det. Her i Bergen er det heller ikkje uvanlig at rusa personar ligg rett ut på gata, spesielt ikkje etter at Nygårdsparken blei stengt. Men kvifor skal mistanke om at det er snakk om ein narkoman hindre deg i å sjekke om personen har det bra? Eg går alltid bort dersom eg ser nokon som ligg tilsynelatande bevisstlaus på gata, sjølv om eg ser at det er ein narkoman eller ein av dei heimlause alkoholikarane. Det kan jo vere snakk om overdose! Dersom eg får kontakt og dei forsikrar meg om at alt er ok går eg videre. Ved eit par anledningar har eg ikkje klart å få kontakt med vedkommande, og då har eg ringt etter hjelp. Den eine gangen tok det fryktelig lang tid før hjelpa kom, men dei kom til slutt.
Eg skjønnar ikkje heilt logikken i at ein ikkje skal sjekke om nokon trenger hjelp sjølv om det er "normalt" at folk ligg på gata i den byen. Ein person som ligg tilsynelatande bevisstlaus på gata er sannsynligvis ikkje i stand til å gjere noko farlig heller, så i dei tilfella er eg ikkje redd.

Slåsskampar er det verre med. Eg ville aldri finne på å blande meg inn i ein slåsskamp mellom voksne menn. Då hadde eg heller ringt til politiet.
Slåsskamp og mobbing mellom barn har eg blanda meg inn i mange gangar.
Situasjonar mellom tenåringar har eg ikkje opplevd, så veit ikkje heilt kva eg ville gjort der. Dersom det var snakk om jenter som i dette programmet, ville eg nok sagt noko. Med guttar som er fysisk større enn meg ville eg nok sett an situasjonen og enten blanda meg eller ringt politiet avhengig av kor truande situasjonen hadde virka.
Dagens ungdom har langt mindre respekt for voksne enn då eg vokste opp. For ei stund sidan observerte eg ein gjeng med guttar i 12-13 års alderen som satt og kasta kongler på parkerte bilar. Då eg snakka til dei og ba dei slutte, viste dei meg berre fingeren og fortsatte 🙄. Først då eg tok opp telefonen og trua med å ringe politiet, stoppa dei. Og slengte ein del gloser og viste fingeren ein gang til. Så eg er usikker på kor mykje effekt det ville hatt om eg hadde prøvd å stoppe ein slosskamp berre ved å be dei stoppe. Mulig at det kan vere nødvendig å gripe inn fysisk, og der trur eg at eg kjem litt til kort med mine 162 cm. Men eg ville uansett ikkje berre gått videre. Eg ville ringt til politiet.

Jeg er sånn en som stopper bilen og sjekker hva som er stoda hvis jeg ser unger som knuffer fælt og herjer etter vegen, i hvert fall hvis det ser ut som om det er alle mot en. Så jeg hadde nok sagt noe her også.

Luvi skrev:

Så godt det ikke bare var meg. Jeg er rar, sippet om noen gikk bort, sippet om folk bare passerte. Samme med de andre situasjonene i episoden.

Ja, jeg satt å tenkte på det etterpå. Hvorfor jeg sippet. Og det var som du sier, det rørte meg når noen brydde seg, og det gjorde fysisk vondt inni meg når folk bare gikk forbi.

Har vært borti flere episoder hvor jeg har stoppet, da grunnet helsetilstander hos personer. Også grepet inn i min del slosskamper som dørvakt. Så ja, jeg er helt sikker på jeg ville gått bort til mobbere, men tror jeg ville hatt problemer med å tenke klart i sinnet.

Når det kommer til folk som ikke stopper på gaten, så har jeg opplved det.
Gikk med familien på ett kjøpesenter utenfor Ålesund. Utenfor senteret kommer en eldre dame og hennes to døttre gående mot oss. Øynene forsvinner bak i hodet hennes, og smeller rett i asfalten.... Folk snudde seg og SPRANG i motsatt retning. Alle reagerer forskjellig, og forstår folk blir skremt, men trodde ikke så mange ville snu.
Sendte samboeren og jentene inn igjen på senteret, å sprang bort til henne. Hun kviknet ganske fort til igjen, men hadde mistet følelsen i begge beina.
Dette skjedde på ett smalt gangfelt, med vegg på ene siden, og parkerte biler på andre. Det var kaldt, så satte meg inntill veggen med ryggen, også henne intill meg for å holde varmen. Bena våre stakk da ut i gangfeltet.
På 15min var det EN person som stoppet.... Alle andre (og det var mange!) tok bare ett langt steg over bena våre, og gikk videre.

Enden på visa var att både dama og døttrene nektet meg ringe ambulanse. De 15 minuttene vi satt der, va så de kunne hente en rullestol, og fortsette shoppingen... Angrer ennå på at jeg ikke trosset de, og ringte...

Jeg stiller alltid opp om noen går i bakken (eller allerede ligger der) og det som varmer mitt hjerte er at "alle" andre og synes å gjøre det. Opplevde foreksempel en som kræsjet på mopet og det var så mange som stoppet for å hjelpe til at det nesten ble komisk. Nå hjelper det nok at jeg bor i en liten by der folk er ansett for å være sosial vesener, men det er godt å se at mennesker faktisk bryr seg.

Jeg tror ikke mobbing ville fått pågå så lenge her heller, jeg tror typen mennesker her i byen er slike som blander seg inn. Mange slosskamper på byen blir stoppet av en stor buse som kommer for å roe gemyttene.

Jeg tror, dessverre, at det er stor forskjell om man hjelper noen som kræsjer, faller i bakken eller hva som nå måtte skje om det er normale mennesker. Er det alkoholikere eller narkomane så tror jeg folk hjelper til i mye mindre grad.

I dette tilfelle, fra programmet, så kunne det oppfattes at han var noe av ovenstående ettersom han lå under/ved en parkbenk. Da tror jeg folk generelt er rimelig dårlige på å hjelpe til.