Jeg har vært på legevakta tre ganger i mitt liv.
De to første gangene var jeg gravid med bittelille Storesøster, var dårlig og møtte opp på vår lokale legevakt. Jeg møtte en uhorvelig arrogant lege som avfeide alle mine plager ganske enkelt med "du er gravid, du skal ha vondt." Jeg truet ham til å ta urinprøve av meg første gangen - og vooops, jeg hadde uvi, gitt. Andre gangen truet jeg ham til å ta blodprøve av meg, og heisan, jeg hadde en infeksjon og ble satt på antiobiotika, gitt. Hadde jeg ikke stått på mitt, og lyttet til legen, ja så hadde jeg nok blitt enda dårligere. "Du er gravid, du skal ha vondt."
Tredje gangen jeg trengte legevakta, var vår lokale lagt ned og jeg måtte til Drammen. Der satt jeg i 2 1/2 time og klamret meg fast til stolen for ikke å ramle av den. Jeg hadde så vondt i hodet at jeg ikke klarte holde øynene åpne, så jeg måtte føle meg fram langs veggen da jeg skulle inn til legen. Jeg hadde influensa og alle bihulebetennelsers mor. Legen kastet et blikk på meg og sa: "oy, du er sjuk!"
Jeg har altså ikke god erfaring fra lokal legevakt, som også ble lagt ned. Det var et mareritt å måtte vente på lege i Drammen, men sånn er vel livet ved legevakter, og når jeg først kom inn, ble jeg tatt godt i mot og fikk den hjelpa han kunne gi meg.
Storebror har - banker hardt i bordet - aldri hatt behov for legevakt, og Lillemann har åpen dør til barneavdelingen på sykehuset, så vi bare ringer og reiser dit ved behov, så unger og legevakt kjenner jeg, takk og lov, ikke til.