Anbefaler alle å se denne reportasjen om Axel Røthe

Gjerne sammen med ungene dine.

Axel Røthe er 15 år og blind. Etter at han skrev inn til Aftenposten har han fått mye respons på sitt Si;D-innlegg. I går var han gjest i Lørdagsrevyen, og tilfeldigvis så jeg reportasjen sammen med syvåringen min. Vi fikk oss en god samtale om venner, ansvar og det å høre til et sted. Og hvor viktig det er å vise sårbarhet hvis man trenger hjelp.

http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/307545/

Og her er hele konfirmasjonsfilmen.

http://www.youtube.com/watch?v=OJd_Dcx7tF0

Åh, jeg gråt en skvett da jeg så den på dagsrevyen i går ja. Utrolig flott, og en modig fyr, og en kjempebra trommeslager!

Jeg ble veldig rørt da jeg så denne reportasjen i går. Tankevekkende og sterk historie.

Jeg er egentlig ganske provosert av dette. Skal en gå ut bør en være ærlig. Det er ikke blindhet som er problemet her. Blinde kan skrive, gå på facebook og delta på sosialemedier som alle andre. Det er ikke blindheten som gjør at han ikke har venner. Føler at de har valgt ut det handicapet som gir mest status og ikke fortalt hele sannheten. Det er vondt å være ensom og vondt å være alene, men dette er faktisk litt ødeleggende for andre med synsnedsettelser.

Intrigue skrev:

Jeg er egentlig ganske provosert av dette. Skal en gå ut bør en være ærlig. Det er ikke blindhet som er problemet her. Blinde kan skrive, gå på facebook og delta på sosialemedier som alle andre. Det er ikke blindheten som gjør at han ikke har venner. Føler at de har valgt ut det handicapet som gir mest status og ikke fortalt hele sannheten. Det er vondt å være ensom og vondt å være alene, men dette er faktisk litt ødeleggende for andre med synsnedsettelser.

Que? Har du lest innlegget han skrev? Opp igjennom oppveksten har han hatt venner, men som tenåring opplever han å bli mer og mer isolert. Hans forsøk på å ta kontakt med jevnaldrende på Facebook besvares med stillhet. Jeg synes det står respekt av at han er åpen om sin ensomhet og sårbarhet. Kan du utdype litt mer om hvorfor dette gjør deg provosert?

I innlegget står det at han ikke selv kan gå på facebook, ikke selv kan svare og ikke selv har skrevet innlegget. Mitt poeng er at det er kanskje ikke rullestolen som gjør at en ikke har venner, det kan værer spasmene og sikkelet som skaper en avstand... skal en blåttlegge seg så kan en være ærlig å fortelle hva som er problemet, det gjør det også lettere å forstå med ungdommer...

Rullestol? Spasmer og sikkel? Det har ikke jeg fått med meg. Jeg leser om en blind gutt med epilepsi som byttet skole, mistet gamle venner og har vanskelig for å få nye.

Det er jo synd om man ikke skal få ha venner om man har spasmer og sikler... For et ufyselig innlegg, Intrigue.

Ellers så vet jo ikke jeg mer om denne gutten enn at han har epilepsi og har blitt blind. Han har byttet skole, og dermed mistet mange venner, og har problemer med å få nye. Er ikke det sånn ca. essensen? Jeg syns han er en flott gutt, og det innlegget han skrev i Aftenposten syns jeg var utrolig gripende. Jeg håper han får mange gode venner som han kan være med på fritida. Pappa er grei han, men jeg skjønner godt at han savner venner på sin egen alder.

Intrigue skrev:

I innlegget står det at han ikke selv kan gå på facebook, ikke selv kan svare og ikke selv har skrevet innlegget. Mitt poeng er at det er kanskje ikke rullestolen som gjør at en ikke har venner, det kan værer spasmene og sikkelet som skaper en avstand... skal en blåttlegge seg så kan en være ærlig å fortelle hva som er problemet, det gjør det også lettere å forstå med ungdommer...

Jeg får ikke helt tak i hva Intrigue mener i det hele tatt, jeg. Mener du rullestolen, spasmene og sikkel som et generelt eksempel på hva som kan være utfordrende sosialt, eller mener du at det har noe med denne spesifikke saken å gjøre?

Hvis jeg forstår Intrigue riktig: I Si: D innlegget så hørtest det ut som om historien var "ble blind - alle vennene ble borte - ingen vil være sammen med en som er blind". Og det får jo omgivelsene hans til å høres utrolig hjerterå ut, og ikke minst er det kjipt å høre for andre som også har synshemninger, eller har sykdommer som vil medføre blindhet over tid.

Hvis den reelle historien er "fikk epilepsi, forandret seg, ble funksjonshemmet på mange områder, inkludert rullestol og andre sterke fysiske problemer (som innebærer at man heller ikke kan ha kontakt på nett, slik blinde kan), byttet skole og får ikke kontakt med nye venner", så er det like fullt en trist sak, og sier noe om at det er nødvendig å legge til rette for at barn og unge med funksjonshemninger kan få kontakt med jevnaldrende.

Men det er jo en annen historie enn den første. Som selvsagt er mer tabloid og lett kommuniserbar.

I den alderen er vel mye av det sosiale knyttet til nettopp FB, chatting, at man er ute på ting uten foreldre? Jeg tror også at det er mye vanskeligere å få nye venner i hans situasjon vs å beholde de gamle.

Det betyr ikke at jeg ikke har sympati med gutten. 🙁

Polyanna:

ble funksjonshemmet på mange områder, inkludert rullestol og andre sterke fysiske problemer (som innebærer at man heller ikke kan ha kontakt på nett, slik blinde kan),

Men han sitter da ikke i rullestol? Han har da ikke steke fysiske problemer? Han har epilepsi, men han sykler, går på ski og spiller trommer.

Sorry, da har jeg misforstått innlegget til Intrigue, og skjønner heller ikke hva hun mener. 😛 (Jeg kan ikke se linken her jeg er nå)

Polyanna skrev:

Hvis jeg forstår Intrigue riktig: I Si: D innlegget så hørtest det ut som om historien var "ble blind - alle vennene ble borte - ingen vil være sammen med en som er blind". Og det får jo omgivelsene hans til å høres utrolig hjerterå ut, og ikke minst er det kjipt å høre for andre som også har synshemninger, eller har sykdommer som vil medføre blindhet over tid.

Hvis den reelle historien er "fikk epilepsi, forandret seg, ble funksjonshemmet på mange områder, inkludert rullestol og andre sterke fysiske problemer (som innebærer at man heller ikke kan ha kontakt på nett, slik blinde kan), byttet skole og får ikke kontakt med nye venner", så er det like fullt en trist sak, og sier noe om at det er nødvendig å legge til rette for at barn og unge med funksjonshemninger kan få kontakt med jevnaldrende.

Men det er jo en annen historie enn den første. Som selvsagt er mer tabloid og lett kommuniserbar.

Snakk om å bli forstått. Ja det var dette jeg ville fram til. Det er noe med å fortelle hele historien. Jeg kunne jo brukt et enklere eksempel selv og ikke blandet inn andre typer funksjonshemninger, du har egentlig beskrebvet det jeg mener men jeg prøver allikevel.

Om ditt barn ikke har venner, er årsaken at det har rødt hår eller grønngenser, eller er det fordi barnet slår de andre...

Man kan velge seg så mange forklaringer som er enklere enn virkeligheten. Det er heller ikke så lett for andre ungdommer å vite at en jevnaldrene som har fått livet sitt snudd på hodet, som ikke lenger er den han var også vil være med. Det stiller store krav til omgivelsene. Jeg ser selvfølgelig Axels behov for venner, men vær litt nådlig mot omgivelsene også. La de få informasjon, hjelp til å forstå og vite hvordan de kan være sammen med Axel. Det krever ærlighet og åpenhet fra begge parter. Det var mangel på ærlighet som provoserte.

Men takk for forklaringen.

Snakk om å vandre rundt grøten sier jeg, Intrigue. Hva hvis hele historien her ikke innebærer at han "forandret seg, ble funksjonshemmet på mange områder, inkludert rullestol og andre sterke fysiske problemer"? Han er jo fysisk aktiv? Hvorfor blander du inn rullestol, sikkel og spasmer?

Jeg har allerede innrømmet at jeg uttrykte meg klønete. Eksempelet med rullestol, sikkel og spasmer var ikke noe lurt valg, jeg prøvde derfor å illustrere det på nytt med et enklere eksempel. Mitt poeng er at jeg synes man skal fortelle hele "sannheten" eller historien fordi det da er lettere å forstå. Det er noe med å være ærlig i forhold til hva problemet er.

Det er ofte så lett å gripe tak de enkleste tingene, men historien blir litt halv fordi en legger masse ansvar over på andre, som kanskje heller ikke har forstått.
Har tidligere venner blitt forklart på en grei måte at Axel har fått epilepsi, endret personlighet, mistet synet osv, men ønsker allikevel kontakt? Kan være med på mye og vil gjerne delta?
Hvordan tar man kontakt når Axel ikke selv kan skrive sms, være på facebook eller gjøre ting "alle andre kan". Omgivelsene trenger informasjon og hjelp til å finne nye kommunikasjonsformer, de må også gjøres trygge i forhold til å være sammen med Axel.

Jeg vet ikke om dette ble mer forståelig.

Jeg tror jeg skjønner hva Intrigue mener. Jeg skjønte heller ikke at det var en del ting han ikke kunne gjøre, da jeg selv har kjent blinde som feks surfer på nett, sender mail osv - helt alene. Og noen av de er født seende.

Jeg synes han skrev et sterkt innlegg, og jeg håper folk nå kommer og BLIR - uavhengig medienes søkelys.

Har selv hatt en venn som ble blind ca i samme alder, og det var ikke lett for noen av oss.

Han ble da ikke blind over natta. Han ble gradvis mer og mer svaksynt til han en dag altså ble blind.

Jeg skjønner det du sier ang å komme med hele sannheten, Intrigue, men hvilken sannhet mener du er utelatt her?

Og når du sier det du gjør om "rødt hår eller grønngenser, eller er det fordi barnet slår de andre...", så synes jeg i grunnen det er litt usmakelig. Det ER en kjennegjerning at barn ofte blir mobbet og/eller utstøtt for ingen spesiell grunn. Det trenger ikke være fordi barnet er en ufyselig liten dritt. Det kan faktisk være fordi det barnet har rødt hår, eller er usikker og et lett bytte.

Det er dog en annen diskusjon. Jeg fikk bare forståelsen av at du sidestilte tap av venner fordi man er ufyselig med tap av venner fordi man blir et mobbeoffer.

Jeg prøvde kun, etter fattig evne å få fram at den årsaken en sjøl velger å "se" eller "forholde" seg til ofte ikke er årsaken... Noe med å ta ballen ikke mannen. Eller var det mannen og ikke ballen...

Jeg hadde noen tanker om at vi ofte velger oss en virkelighet som er enklere å forholde oss til fordi RL er så ufattelig smertefull.
Jeg gjør meg neppe mer forstått nå, men det er noe med å se bak, hvorfor har det blitt som det har blitt eller hvorfor er det som det er?
Det kan gjøre vondt med en gang, men det er nok mer konstruktivt på sikt. Nå popper det opp mange rasende gode eksempler i mitt hode, men det øker vel sjansen for å bli misforstått enda mer....