Regner du med å leve til du blir gammel?

Jeg bekymrer meg lite for livsstilssykdommer og den slags (jeg ser ut som en kjernesunn budeie - bare at jeg har små pupper ), men rett som det er slår det meg hvor små marginene er mellom liv og død. F.eks. når jeg setter meg i bilen..

Eg forventar eigentleg ingenting og har vorte veldig flink til å leve i nuet etter kvart. Eg prioriterer livskvalitet framfor eit liv på 100 år, sjølv om eg har forholdsvis gode gener når det gjeld livslengd. Men så var det det med laster... Eg drikk nok meir vin enn anbefalt, men samtidig trenar eg mykje og et svært sunt også.

Nja... Etter fjorårets runde med gallestein, tykktarmsbetennelse og til slutt betennelse i bukspyttkjertelen (dog etter inngrep), så har jeg iallefall lagt om livsstilen noe .

Jeg har en tendens til å "dra det ut", så jeg har vel ikke de store forhåpningene om å bli mer enn maks åtti. Det er lite demens i familien, men de har ikke blitt så gamle. Stakkars farmor døde av svangerskapsforgiftning før hun fylte 23 år, og farfaren min tok kvelden da han var 56. Mor(mor) og (mor)far døde da de var 79 og 82 år gamle, av hhv kreft og hjerteinfarkt.

Håper det ligger noen mirakelgener lenger bakover i familien...

Hvis jeg ligner noe som helst på resten av kvinnesiden i familien lever jeg til jeg blir eldgammel. Både på mors og farssiden har mange av damene levd til de er ca 100 år. Noen har vært helt skrullete, andre helt klokkeklare, jeg satser på det siste om jeg lever så lenge.

Gud vet.
Sånn genetisk sett, ser det bra ut.
Hvis jeg blir som farmor og farfar (85 & 87 år, sistnevnte går fortsatt på jakt), så passer det finfint å bli gammelgammel.

Jeg håper det og regner med det til noe annet er bevist. Jeg har en livsstil som burde tilsi at jeg ble gammel. Men på en eller annen rar måte så er det inne i meg at jeg ikke skulle bli overrasket om jeg fikk kreft en gang i tiden. Moren min døde av tykktarmskreft og den kan være arvelig. Hun ble 54 år. Det er ikke noen tanker som gjør meg vondt, bare noe som sitter i meg at muligheten er der, som et konstaterende.

Jeg har hatt en visjon siden barndommen at jeg enten kommer til å bli eldgammel og overleve til og med mine egne barn

eller

dø av kreft i femtiårene.



Vet ikke helt hva som er verst. Kanskje det første alternativet.

Nei.

Ikke på grunn av livsstilen, men av andre årsaker.

Hvis jeg er som resten av familien min så blir jeg veldig gammel ja, alle i familien min har blitt gamle, veldig gamle. Mine to bestemødre ble hhv. 99 og 100 år, søstrene deres ble over 95 de også. Familien blir gamle på mannssiden også, alle i bestfarsgenerasjonen ble over 90 år. Heldigvis har alle vært åndsfriske og relativt spreke fysisk sett, bortsett fra en som ble benskjør etter fylte 90.

I forhold til livstil og gener så ligger jeg vel ann til å bli ganske gammel ja. Har en oldemor på 104 og ser at SÅ gammel har jeg ikke lyst til å bli. Hun var helt frisk og raskt til 98, bodde hjemme alene fram til da. Så hvis jeg kan beholde hennes form hele veien og dø før jeg fyller 100, ja da må jeg vil si meg fornøyd.. hehe.. 🙂

HSJ73 skrev:

Jeg kommer til å dø i god tid før jeg blir steingammel, av en kombinasjon av stress, søvnmangel og akkumulert sukkeroverdose.

Kan henge meg på denne egentlig

Jeg burde leve riktig lenge basert kun på livsstil. Trener jevnlig, sluttet å røyke for noen år siden og spiser sunt til hverdags. Men så har jeg hjertefeil og har vært alvorlig syk de siste årene, så jeg aner ikke. Tenker ikke mye over det, lever her og nå og håper legene finner en mirakelkur som kan gjøre meg frisk. For jeg er glad i livet og har det godt.

På morssiden min i familien så dør de fleste av kreft. Jeg er prikk lik min bestemor, og hun døde av en krefttype som er delvis genetisk betinget.

Jeg er overvektig, men jeg er også brukbart fysisk aktiv (nesten alltid over 10 000 skritt på skrittelleren), drikker særdeles moderat med alkohol, røyker ikke og spiser variert og sunn mat (selv om jeg spiser for mye).

Intensjonen er at jeg skal leve lenge. Jeg har i hvert fall sørget for en pensjonsordning som gjør at jeg kan ha det morsomt også etter at jeg går av med pensjon.

Næsj, det har jeg ikke regnet så mye på.... Jeg er mer opptatt av hvordan jeg kommer til å ha det mens jeg lever, enn hvor lenge det varer. Vil helst slippe å visne sakte bort.

Kasia skrev:

Jeg blir sikkert 112.

Det blir jeg også, for jeg tok nemlig en sånn derre test i Dagbladet en gang (den gang man gjorde slikt i papirutgaven), og den sa at jeg kom til å bli 112. Dør jeg før så blir jeg skuffet, altså

For å være seriøs, så tror jeg at jeg blir like gammel som resten av slekta - dvs over nittifem. Jeg tror ikke jeg blir det ene unntaket i hver generasjon som har dødd ved sekstifem. :bankibordet:

Hvis jeg skulle basere meg på besteforeldre og foreldres alder så burde jeg ha levd og blitt gammel, men med spredning av brystkreft så sier all statistikk at jeg ikke blir noen gammel dame. I oktober fyller jeg 45 år. Jeg håper jeg blir minst 50 år.......

Jessica, jeg har en venninne som har gått gjennom det samme som deg. Første målet, femtiårsdagen, er nå unnagjort, og det ser ut som det blir mange flere bursdager å feire. Håper det stopper opp hos deg også.

-ea- skrev:

Jessica, jeg har en venninne som har gått gjennom det samme som deg. Første målet, femtiårsdagen, er nå unnagjort, og det ser ut som det blir mange flere bursdager å feire. Håper det stopper opp hos deg også.

Sånne historier trenger jeg å høre. Takk ea Håp kan flyttes. Håpet om å bli frisk er borte, selvom-jeg-håper-på-et-under, men håpet om maaaange år har jeg 🙂

Unnskyld avsporingen.

Jessica skrev:

Sånne historier trenger jeg å høre. Takk ea Håp kan flyttes. Håpet om å bli frisk er borte, selvom-jeg-håper-på-et-under, men håpet om maaaange år har jeg 🙂

Unnskyld avsporingen.

Den 50 års dagen skal feires med brask og bram og da presser jeg meg inn i selskapet. Vi håper alle med deg. Viljen har du iallefall i full monn og det er en styrke

Jeg kommer nok til å bli steingammel. Hvis ikke jeg får veldig fratrekk for noen år med mye å bære på.
Jeg håper jeg blir som min oldemor- hun var klar i toppen til det siste, og døde i en alder av 101. Og hun var alltid positiv og blid til tross for at hun var avhengig av krykker fra hun var 30 og fødte 14 barn