Hva ville skjedd om samfunnet virkelig hadde stanset opp?

Noen skrev i ett innlegg at det er rart hvor fort det unormale blir normalen (kanskje ikke ordrett, men i slik mening). Det fikk meg til å tenke - vi har vært i særtilstand av varierende grad i noen uker nå.

Vi kan være enig eller uenig om det er riktig måte å takle en pandemi på, men hvis vi trekker ut at samfunnet stoppet opp/ble låst ned/stengte tildels, og egne reaksjoner på det - hva tenker du da? Hvordan føler du at du/dere har taklet det så langt? Hva ville skjedd om samfunnet virkelig ble lukket ned - for en lengre periode? Hvor lenge ville du/dere klart det, hvis dette hadde blitt hverdagen? Hvor avhengig er vi egentlig av det vi kanskje tar for gitt i en pre-pandemi normal hverdag?

Jeg savner kollegaer. Ellers klarer jeg meg fint. Barna derimot.... De klarer ikke dette stort lenger. Vi sliter med å holde humøret deres oppe...

Jeg savner å spille bridge, og savner å dra på jobb.

Jeg savner friheten og ville ikke taklet det spesielt godt. Jeg er helt avhengig av sosial omgang for å ikke havne fullstendig i kjelleren og takler hjemmekontor-løsningen, tidvis helt alene, katastrofalt dårlig.

Ungene er litt mer robuste, men spesielt vesla ville nok vært preget etter en stund. Merker det godt nå også, vi er bygget litt på samme måte.

Jeg personlig kunne nok klart meg fint, med hage, andelsgård, natur, noen nære og noe å lære. Sånn dersom penger ikke er noe tema. Mannen også, tror jeg. Vi måtte dog ha tvunget barna, særlig eldste, til noe mer utendørsliv enn de lever nå, men det skulle nok gått det også.

Når det er sagt, har jeg stort sett savnet jobben (permittert) hele tiden.

Som totalt avhengig av andre for å leve så ville ikke det fungert

Jeg takler ikke det her! Seriøst! Jeg har vært inne i en sånn apatisk boble hvor ingenting blir gjort. Tiden bare går. Ingenting skjer. Ikke en dritt! Jeg savner venner. Jeg savner konserter. Jeg savner kolleger. Noen ser jeg, men ikke fra de andre jobbene jeg har. Jeg savner mennesker. Jeg går på veggen. Jeg veksler mellom å bli gal, apatisk, være forsiktig optimist til å gå ned i kjelleren igjen. Mest av alt har jeg lyst til å gå ut og skrike høyt til alle og enhver uten at det hjelper en dritt.

Jeg hadde taklet det ekstremt dårlig og blitt alvorlig deprimert. Det tror jeg mannen min hadde også.

Jeg hadde taklet det ganske bra tror jeg. Ukene har gått fort, vi krangler lite. Barna takler det fint og synes hjemmeskole går bra, men yngste gleder seg til speider i morgen.

Vi takler det helt fint , hadde det stengt ned mer så hadde vi taklet det også helt fint.
Jeg savner familie og venner men vi holder kontakt via telefon ogsosiale medier , så det går bra.

Jeg er også i ferd med å bli sakte sprø av den sosiale distanseringen. Jeg blir mini-paralysert av at det som er min normale "go to" ikke er lov, og har endt opp med å bli skikkelig unormalt tilbaketrukket. Jeg syns ikke det er så hyggelig med digitale treff, sikkert fordi jeg er en person som naturlig er ganske skravlete, og derfor er avhengig av de små signalene man får i form av kroppsspråk for å ikke ta over samtaler. Det er mye mer krevende i digitale møter enn IRL, og jeg er stort sett kokt i hodet etter en halvtimes digitalt møte (hvor jeg skal bidra, ikke bare lytte).

Jeg hørter på en utrolig fin podcast av Bréné Brown, som heter "Unlocking Us" og den jeg hørte på i dag, om ensomhet, traff meg på så utrolig mange nivåer. Jeg har den fine familien min og jeg har litt tilgang til de nærmeste vennene mine, men "gruppa mi" er ikke tilgjengelig. Jeg får ikke tatt det glasset med vin som har vært planlagt lenge (siden vi ikke er i "koronafamilie") og jeg får ikke tatt de tre lunsjene som jeg hadde planlagt da jeg ble sendt til hjemmekontor. Det betyr at det er mange, små avtaler, som rett og slett aldri blir noe av. Og jeg vet ikke når de blir noe av. Det er alle de små, daglige møtene, som er så viktige for meg. Felleskapet med andre, det å være sammen med flere venner og bekjente, er så og si borte fra livet mitt. Og det er et mye større savn enn jeg kanskje har vært villig til å innrømme for meg selv. Jeg trenger folk. Både de nære relasjonene, og de som ikke er så nære. Det er mine daglige småmøter med folk som fyller meg med energi, og en del av arenaene som gir meg energi har vært helt ikke-eksisterende siden samfunnet lukket ned.

Jeg hater det maksimalt. Jeg savner kollegaer, venner, treningssenter og mitt tidligere liv med en fin blanding av å være på kontoret, jobbe hjemmfra og reise verden rundt. Jeg er blitt tiltaksløs, feit og sur 🙁

Løvemannen har det helt fint - han kunne hatt det slik som dette lenge - om han bare hadde hatt mulighet til å reise på hytta og fikse den.

Arvingen trives egentlig, men dette er virkelig ikke bra for henne. Hun murer seg helt inne og har ingen kontakt med venner, kun oss og kjæresten (samt mormoren og et par av mine venninner). Hun trenger å vær sosial med venner på sin egen alder. Jeg er redd for at det skal bli vanskelig for henne å 'komme igang' igjen. Faglig klarer hun seg greit, hun er flink å jobbe selvstendig og trenger lite hjelp fra lærer.

Jeg savner aller mest å være sammen med andre. Nesten litt hvem som helst. Synes det går helt fint å være hjemme, men skulle ønske jeg kunne ha hatt besøk, dratt på besøk osv osv.

Hjemmekontor har jeg vent meg nesten litt for godt til.

Så lenge vi har tilgang på mat og mannen kan jobbe hjemmefra, så klarer vi oss fint. Slik det er nå så går det veldig greit. Ikke for det, jeg vet at eldste synes det er vanskelig og hun savner den daglige omgangen med hele vennegjengen og skolehverdagen. Men hun takler det allikevel bra - og hvert fall til å være ekstrovert. Minsten har taklet det fint, og Mellomste har hatt uendret tilværelse pga sykdom over lengre tid.

Selv hadde jeg en slik overgang da jeg ble alvorlig syk for mange år siden, så tilværelsen nå er ikke spesielt endret for min del da jeg er i stor grad husbunden som det er. Det er klart det er mye man savner, men kan man ikke, om så det er av den ene eller andre grunnen, ja, så kan man ikke. Jeg anser meg som heldig som takler slikt godt. Men gud, som en smørbrødliste jeg har på ting jeg skal gjøre den dagen det finnes en medisin for sykdommen jeg har, og da håper jeg at samfunnet er åpent slik at jeg kan gjøre det Det kan jo også være smart å tenke slik for alle nå i disse tider - "Hva vil jeg gjøre? Hva kan jeg klare meg uten? Hva er egentlig viktig for meg?"

Må legge til at vi har tilgang på den ene hytta vår som er nær hjemme (ja, nå er det vel opphevet, så vi har vel tilgang på den andre også), og det hjelper jo at vi har mulighet til litt variasjon.

Så lenge vi har tilgang til mat og internett så hadde vi nok klart oss greit. Mannen hadde nok "klikket" først, men det har gått overraskende bra her hos oss til nå. Jeg var overrasket over hvor godt vi taklet de første ukene.

Jeg hadde taklet deg dårlig, og er ganske sliten og lei av dette livet her ( corona livet). Jeg virkelig savner den normale hverdagen, og jeg vil ha livet tilbake.

Høst skrev:

(...)
Vi kan være enig eller uenig om det er riktig måte å takle en pandemi på, men hvis vi trekker ut at samfunnet stoppet opp/ble låst ned/stengte tildels, og egne reaksjoner på det - hva tenker du da? Hvordan føler du at du/dere har taklet det så langt? Hva ville skjedd om samfunnet virkelig ble lukket ned - for en lengre periode? Hvor lenge ville du/dere klart det, hvis dette hadde blitt hverdagen? Hvor avhengig er vi egentlig av det vi kanskje tar for gitt i en pre-pandemi normal hverdag?

Da nedstigningen kom tenkte jeg at dette kan gå bra for en kortere periode for samfunnet, for meg kan det gå bra lenge. Som samfunn får vi anledning til å kjenne på hva som er viktige og mindre viktige arbeidsoppgaver. Jeg synes det er tydelig at det er ikke bare magen som skal ha mat, det skal hodet også. Mennesket er i større eller mindre grad sosiale vesener. Mange vil lide eller forgå om samfunnet skulle stenges på denne måten i veldig lang tid. Det har vi ikke råd til, verken menneskelig eller økonomisk. Men som sagt, jeg ville klart meg bra lenge.

Jeg har lange perioder der jeg bare har kontakt med mann, barn og en venn så det hadde ikke vært så stor forskjell.

Jeg hadde klart meg bra, det samme hadde yngstesønnen. Mannen hadde slitt mer og eldste sønn hadde slitt max.

Hvordan samfunnet Norge klarer seg vil vel også avhenge av hva vi faktisk trenger av mat, elektroniske varer osv og som ikke kommer over landegrensen. Mye dyrkbar mark er bygd ned i Norge, vi er ikke spesielt sjølberget her på berget. Vilt er det vel heller ikke nok av, så det ville ikke hjelpe nok om halve befolkningen ble jegere og/eller bønder.