Mitt Tour de France 2005
Col d'Aubisque:
Endelig. Endelig får du oppleve dette kaotiske sirkuset på nært hold. Det er som å gå på speed i 15 dager. Uten nedturene. Et konstant adrenalin-kick!
...the government could fall, and even the recipe for sauce bérnaise be lost, but if it happened during the Tour de France nobody would notice. (Red Smith, N.Y. Herald Tribune, 1960)
Mennesker
Du møter romkameraten din fra New Zealand. Diane er et så ungt, naivt og uskyldig lite vesen at du seriøst bekymrer deg over i hvilken grad hennes sjel kommer til å bli fordervet etter 15 dagers samboerskap med deg. Faren hennes bekymrer seg over det samme. Han skuler på pakken din med nyinnkjøpte Gitanes, noterer seg hvert eneste banneord som slipper ut av munnen din og han husker plutselig all informasjon han noen gang måtte ha lagret om uanstendige og frigjorte skandinaviske kvinner. Faren til Diane brummer når han hilser og har stikkende øyne. Helt til du begynner å prate sykkel med ham. Voila! Du kan prate med faren til Diane i timevis om Armstrongs sjanser, om Voigts kjørestyrke, om Millars doping og om Pantanis tragiske skjebne.
Du møter Harold, bussjåføren som skal frakte deg og gruppa di over hele Frankrike i 15 intense dager. Harold er gal og hollandsk og prøver alltid å komme seg lengst mulig vekk fra Holland, kone og fem unger. Han er et funn når det gjelder å få oss fram til bestemmelsesstedet for dagen, forserer sperringer og lyver glatt til en hver gendarm som måtte forsøke seg på å stoppe bussen. Remember to limp! And it doesn’t hurt to look a bit funny either! brøler Harold til oss etter at han med tragisk og hviskende stemme har betrodd gendarmene at han har bussen full av fysisk og psykisk funksjonshemmede. Gendarmene har åpenbart hjerte for de svake i samfunnet. Og du møter Sam og Ev, søskenparet som er blitt flasket opp på sykkelsport og som selv har vært aktive konkurranseryttere. Nå er de i 50-åra, og hver eneste sommer drar de til Frankrike for å oppleve Tour de France.
Oppover oppover oppover
Fjellene. Du kjenner disse fjellene etter år foran tv-skjermen, Col du Galibier, Ax-3 Domaines, Col de Peyresourde og hva de nå heter alle sammen. Og du vet hva som skiller et Alpe-fjell fra et fjell i Pyreneene, dette er informasjon du har sugd til deg fra kommentatorene og lest i en av de utallige bøkene du har om sykkelsport, du vet til og med hva som skiller veidekket i de ulike regionene.
Le Praz, ved foten av Courchevel:
Du skal opp disse fjellsidene, så langt opp som mulig for å finne det perfekte stedet. Det må være bratt, så bratt at feltet allerede er sprengt i fillebiter og rytterne sykler så langsomt at du kan nyte dem lengst mulig. Du må ha utsyn, lengst mulig utsyn oppover og nedover, helst hårnålssvinger for da kan du se dem langt, langt der nede. Og få gleden og forventningen til å vare lenger. Du må stå i en sving, og så må du analysere rytternes sannsynlige kurs gjennom svingen, du kan nok sykkelsport til å beregne dette og SÅNN JA; nå er du klar. Å du hellige jul, for en ekstase! Å tilbringe timer på en fjelltopp i Alpene eller Pyreneene sammen med andre sykkelfreaks fra tutto il mondo, som alle eksploderer i entusiasme når første rytter kommer til syne. Å brøle ut heiarop og oppmuntringer på forskjellige språk, å se ryttere som sliter få "dyttehjelp" av publikum, helt uavhengig av hvilket land, lag eller status rytteren har. Her sympatiserer man med alle som har møtt veggen, og som griser seg oppover fjellsida som et overflødighetshorn av melkesyre.
To be or not to be akkreditert
Å slå av en prat med rytterne før start, å suge inn atmosfæren innafor sperringene. Snike seg inn mellom akkrediterte VIP-er med orange plastarmbånd og adgangskorta dinglene på brystet, og rusle stinn av lykke rundt i det aller, aller helligste. Du glaner fascinert på alle teambussene, på syklister som varmer opp og du går i store buer for unngå å møte de små flokkene med gendarmer som både har makt og vilje til å kaste deg ut av denne vidunderlige sykkelhimmelen. Oops! De har sett deg! Rusle videre, krampeholde i kameraet og håpe på at din Tour de France mobilsnor – mobilen er skjult av kameraet – kan passere for snorene til et akkrediteringskort og fort, fort, fort, håndleddet med det manglende orange armbåndet stikkes kjapt ned i lomma og ikke se på dem! For all del, unngå blikkontakt med gendarmene, bare rusle uanfektet i vei som om deres verden er din verden og …MADAME! For seint. Du kvitrer et Oui Monsieur? tilbake, men her hjelper det ikke å kvitre, her er det orange armbånd som avgjør om du er eller ikke er. Og er du ikke, så følges du av mørke gendarmøyne til du har passert sperringene og har landa på jorda igjen.
Thor før starten i Miramas:
På pub i Toulouse
Du har ikke kontroll på rittet når du står på sidelinja. Du får med deg bits and pieces ute i løypa, men nå har sistemann passert. Den store usikkerheten ramler ned i hodet på deg. Hva skjer nå? Går bruddet inn? Hvem kommer til å rykke? Det er da bussjåfør Harold – igjen – gir blanke faen i hele spekteret av franske trafikkregler. KJØR! Til Toulouse!
Tour de France-monumentet ved Pau:
Puben i Toulouse har tv. Du og dine venner fra Australia, England, New Zealand og Texas of the United States of America snubler inn gjennom pubdøra. Å i helvete, Kurt er i brudd! Han tar kjempelange føringer og har diamanter i beina! Du dulter i Chris fra Australia så han nesten ramler av stolen, og røyker tre Gitanes på rappen fordi du er på bristepunktet av spenning, og dessuten har du en god følelse av nå, nå blir det etappeseier på Eresfjordens stor sønn! Puben er full av franskmenn og de engelsktalende vennene dine, og du kan nesten ikke tro det, men de blir revet med av din begeistring og brøler sammen med deg, KURT! KURT! KURT! Allez Kurt! Come on! Du er ikke lenger alene om ikke å klare å sitte på stolen, halve puben er på beina og skriker og gestikulerer mens blikket deres er limt fast i tv-skjermen der oppe under bjelkene. Nå er det bare de to, Kurt og Savoldelli, som kjører alt hva remmer og tøy kan holde oppover oppløpet i Revel. KURT! KURT! KURT! Det er 30-40 mennesker som heier hysterisk på deg fra en liten uanseelig irsk pub i Toulouse, hele lokalet dirrer av svette, decibel og begeistring. Kjør, Kurt! KJØR FOR SATAN!
Du har ingen formening om hvor du befant deg da Brå brakk staven. Da John Lennon døde. Da Kennedy ble skutt. Men du kommer aldri til å glemme hvor du var da Kurt Asle Arvesen ble nr.2 på den 17. etappa i Tour de France 2005.
Ullrich, Rasmussen, Armstrong m.fl:
Rytterne
Du kommer ikke over hvor hyggelige de er, hvor blide og imøtekommende de er mot deg og de 15 millionene av tilskuere som hvert år heier dem fram langs de franske veiene og du kjenner at du elsker dem med en blanding av begeistring, beundring og ydmykhet. De er så blottstilt, helt uten fysisk og mental beskyttelse når de i et sant helvete av smerter må pløye seg gjennom menneskemassen på toppen av dagens tredje fjell. Tilliten de har til denne levende massen om at de bare vil det beste for rytterne, at de kommer til å flytte seg, at det ikke kunne falle noen inn å velte dem av sykkelen, men i stedet tilby vann, et hjelpsomt dytt, oppmuntring og ros. Du er overveldet over sårbarheten deres, og du ønsker å gi noe tilbake. Noe som forteller dem hvor mye du verdsetter slitet og smertene deres. Du er bare så fordømt takknemmelig. I startområdet prater du med dem. Enten henger du over gjerdet eller du bykser over det samme gjerdet i et opportunistisk og ubevoktet øyeblikk, - ja, for du lar selvsagt ikke den forrige episoden med utkastelsen hindre deg i å prøve på nytt, du gir aldri opp – og de prater spøkefullt og vennlig tilbake til deg.
Du kommer ikke over hvor hyggelige de er, hvor blide og imøtekommende de er mot deg og de 15 millionene av tilskuere som hvert år heier dem fram langs de franske veiene og du kjenner at du elsker dem med en blanding av begeistring, beundring og ydmykhet. De er så blottstilt, helt uten fysisk og mental beskyttelse når de i et sant helvete av smerter må pløye seg gjennom menneskemassen på toppen av dagens tredje fjell. Tilliten de har til denne levende massen om at de bare vil det beste for rytterne, at de kommer til å flytte seg, at det ikke kunne falle noen inn å velte dem av sykkelen, men i stedet tilby vann, et hjelpsomt dytt, oppmuntring og ros. Du er overveldet over sårbarheten deres, og du ønsker å gi noe tilbake. Noe som forteller dem hvor mye du verdsetter slitet og smertene deres. Du er bare så fordømt takknemmelig. I startområdet prater du med dem. Enten henger du over gjerdet eller du bykser over det samme gjerdet i et opportunistisk og ubevoktet øyeblikk, - ja, for du lar selvsagt ikke den forrige episoden med utkastelsen hindre deg i å prøve på nytt, du gir aldri opp – og de prater spøkefullt og vennlig tilbake til deg.
Du snakker med Thor, som forteller deg at han har prøvd Rasmussens klatretrøye bare for moro, og du brøler Forza, Ivan! Keep up the good work! til Ivan Basso og Ivan smiler og sier I will! tilbake. Og du roper på Salvatore, Salvatore som i Commesso, og blunker og sier Ciao bello! og Salvatore flirer og sender et gestikulerende bukk i retur. Og du snakker med Kurt. Som du ikke får øye på før han har syklet forbi deg i oppvarmingsområdet i Corbeil-Essonnes, og allerede har passert stedet der du står med 20 meter da du prøver deg med et Heia Kurt! Du kan ikke tro det da han snur og sykler tilbake for å prate med deg, og du er så glad og overrasket og forfjamset at ingen noensinne ville finne på å forveksle det meningsløse babbelet ditt med seriøs kommunikasjon, men det gjør ingenting for poenget er at Kurt snudde og tok seg tid. At han valgte å bruke tid på deg i stedet for å benytte de minuttene han har til rådighet til å slappe av etter tre helvetesuker på sykkelen. Wow!
Jeg slår av en prat med Kurt:
Å ruse seg på opplevelse
Tour de France. Å være der. Å prate sykkel tre hele uker til ende med folk som er like hekta som du selv. Å høre suset av feltet og publikums stillhet når rytterne nærmer seg første runde på Champs Elysées, brølene og hamringa på reklameplatene på gjerdene når de passerer, og de vitende smilene og nikkene av samhørighet mellom deg og din ukjent sidemann; Dette er stort!
Og varmen og kaoset. Svetten og tørsten og gnagsårene som aldri slutter å blø. Som ikke plager deg det spøtt fordi du forlengs har passert det nivået der du lar slike bagateller påvirke deg, du er på stigende sykkelrus tre uker til ende, you're having the time of your life, og du bare opplever og opplever og opplever. Dette er bedre enn alt ALT. Du er så gira når du legger deg om kvelden at du må klamre deg fast i senga for ikke å lette, og du vet, vet helt sikkert, at dette kommer du aldri til å glemme, at dette sannsynligvis vil bli det siste du tenker på før du dør: Vive Le Tour. Le tour de France!
