Når mor forlater barnet sitt ...

JEg synes den tøffeste her faktisk er moren som la faren få barna.
Av den enkle grunn at samfunnet fortsatt er på det stadiet at det er "stakkars" far og at mødre "selvsagt" er den beste.

Når man selv innser at barna har det best hos den andre foreldren synes jeg den personen fortjener eder og ære for å sette barna foran seg selv.

Hvis jeg og mannen skulle gå fra hverandre, hadde jeg hatt barna. Jeg tror ikke en uke hos mor og en uke hos far er en god løsning, så jeg hadde hatt de omtrent hele tiden, også hadde vi nok bodd nære hverandre.

Min mann kjenner sin egen begrensning så godt, at det å være aleine med 3 barn ikke er noe han ville gjort frivillig.

Min erfaring og utifra hva jeg forstår hvordan venniner har det, er faren ikke "god" på å ha barna aleine. ( kommer hjem til kaos, møkkete unger, klær som ikke er blitt vaska o.l. )
Selv tviler jeg ikke på fars kjærlighet, men evnen til å rett og slett klare seg aleine.

Jeg kunne ikke reist fra mine barn. Jeg fatter ikke hvordan min far klarte å dra fra oss heller

Skremmern skrev:

Det virker ikke som du har barnas beste i tankene, bare din og mannens "beste".

Det er en helhetsvurdering.
Jeg tror slett ikke barna har noe bedre av å være en ukedag og annenhver helg hos en av oss, jeg tror de (og selvsagt også vi) vil ha det betydelig bedre med en delt løsning.
Mannen og jeg utfyller hverandre i oppdragelsen og samværet med dem og jeg tror det vil være katastrofalt for barna å tilbringe så liten tid med en av oss.

Blondie skrev:

Det er en helhetsvurdering.
Jeg tror slett ikke barna har noe bedre av å være en ukedag og annenhver helg hos en av oss, jeg tror de (og selvsagt også vi) vil ha det betydelig bedre med en delt løsning.
Mannen og jeg utfyller hverandre i oppdragelsen og samværet med dem og jeg tror det vil være katastrofalt for barna å tilbringe så liten tid med en av oss.

Helt enig.

Jeg ville kun tenkt at barnet var forlatt hvis mor eller far dro og aldri traff barnet sitt igjen. Da mine foreldre skilte seg da jeg var 8 år så var det mor som flyttet og hadde helgesamvær med oss. Jeg følte meg aldri forlatt.

Nå har vi ikke fått noen presisering om mor virkelig har forsvunnet ut av fars og barnets liv, eller om hun har overlatt hovedansvaret for barnet til faren som en mer eller mindre premanent løsning.

Min første tanke var stakkars barnet! Om moren er tøff eller faren heldig, kommer veldig an på om mor virkelig har tenkt å fortsette helt sitt eget liv uten barnet - eller om hun skal være "helgemamma" med jevn kontakt.

Har selv vokst opp hos pappaen min. Det var en praktisk løsning som har fungert veldig fint. Jeg har på ingen måte følelse av å ha blitt forlatt da vi tilbrakte mange ferier sammen. Etter som mamma er flinkere til å holde jevn kontakt har jeg to foreldre i større grad enn søstera mi som vokste opp hos mamma. De har naturlig nok et mye tettere bånd, men hun føler mindre tilknytning til pappa og hans nye familie.

Tror ikke jeg gikk mer sjuskete kledd enn de andre barna i klassen/gata. Men jeg fikk ekstra mye omsorg av venninners mødre fordi mamma bodde på en annen kant av landet. 🙄 Forsåvidt bare kjekt det.

Så uten videre presisering av hva som faktisk har skjedd i det omtalte tilfellet i hovedinnlegget ønsker jeg ikke å si noe sterkt om hvorvidt det er synd på noen.

Superior skrev:

Min mann kjenner sin egen begrensning så godt, at det å være aleine med 3 barn ikke er noe han ville gjort frivillig.

Min erfaring og utifra hva jeg forstår hvordan venniner har det, er faren ikke "god" på å ha barna aleine. ( kommer hjem til kaos, møkkete unger, klær som ikke er blitt vaska o.l. )
Selv tviler jeg ikke på fars kjærlighet, men evnen til å rett og slett klare seg aleine.

Jeg kunne ikke reist fra mine barn. Jeg fatter ikke hvordan min far klarte å dra fra oss heller

Det sier jo langt mer om hva slags menn venninnene dine har barn med enn om alenefedre som gruppe.

Blondie skrev:

Det er en helhetsvurdering.
Jeg tror slett ikke barna har noe bedre av å være en ukedag og annenhver helg hos en av oss, jeg tror de (og selvsagt også vi) vil ha det betydelig bedre med en delt løsning.
Mannen og jeg utfyller hverandre i oppdragelsen og samværet med dem og jeg tror det vil være katastrofalt for barna å tilbringe så liten tid med en av oss.

Og jeg tror barna har det best med ett fast hjem, ikke 50/50 hvor de fungerer som kasteball mellom foreldrene.

Skremmern skrev:

Og jeg tror barna her det best med ett fast hjem.

Da er vi uenige.
Uansett ville det vært umulig for oss å bestemme hvem som da skulle vært dette faste hjemmet.
Jeg er også uenig i at det blir som en kasteball, jeg har sett mange varianter av 50/50 som har fungert utmerket. Det krever en del av foreldrene, men for mine barn er jeg overbevist om at det ville vært den beste løsningen.

Skremmern skrev:

Og jeg tror barna har det best med ett fast hjem, ikke 50/50 hvor de fungerer som kasteball mellom foreldrene.

Det gjør de ikke hvis foreldrene greier å samarbeide og holde en bra tone. Det er det som er det viktigste, uansett om det er delt omsorg eller ikke.

Jeg kjenner til familie med både delt omsorg, og der en av foreldrene har hovedomsorgen, og for meg ville det i hvert fall aldri vært aktuell å se så lite til mine barn. Det er vanskelig å delta aktivt i barns liv når man ser de bare annenhver helg og hver torsdag. Sikkert noen som får til det også, men mange gjør dessverre ikke det.

Olympia skrev:

Det gjør de ikke hvis foreldrene greier å samarbeide og holde en bra tone. Det er det som er det viktigste, uansett om det er delt omsorg eller ikke.

Eh, jo. Det har ingenting med om samarbeidet fungerer eller ikke. En 50/50 ordning betyr at barnet bor en uke hos mor, og den neste hos far.

Jeg har en masse fordomsfulle tanker jeg som de fleste i slike situasjoner. Jeg tror nok samfunnet fordømmer en mor som flytter ut og overlater omsorgen til far såpass sterkt at det er noe som ofte er veldig gjennomtenkt. Å innse at far kan være en bedre omsorgsperson enn en selv er modig.

Jeg har det med å tro mor må ha store problemer, for å ta det valget, men jeg inser at det bare er overspekulasjoner fra min side.

Jeg tror også 50-50 er mere for foreldrene enn for barna.

Skremmern skrev:

Og jeg tror barna har det best med ett fast hjem, ikke 50/50 hvor de fungerer som kasteball mellom foreldrene.

Jeg tror heller ikke det er veldig bra med to hjem, men i en del tilfeller er det nok verre å kun se mamma eller pappa annenhver helg, eller enda verre, kun i ferier.


Om vi måtte velge ett hjem til ungene våre tror jeg mannen ville h beholdt huset og bodd der med ungene. Men jeg regner med at det ville vært mange som mente jeg var en merkelig mor ved en slik ordning.

Skremmern skrev:

Eh, jo. Det har ingenting med om samarbeidet fungerer eller ikke. En 50/50 ordning betyr at barnet bor en uke hos mor, og den neste hos far.

Nettopp, og da er det essensielt at mor og far klarer å samarbeide sammen. (og etter min mening må man bo i samme område også)

Bokormen skrev:

Jeg tror heller ikke det er veldig bra med to hjem, men i en del tilfeller er det nok verre å kun se mamma eller pappa annenhver helg, eller enda verre, kun i ferier.

Ja, det er helt sant. Samlivsbrudd er grusomt for barna.

Blondie skrev:

Nettopp, og da er det essensielt at mor og far klarer å samarbeide sammen. (og etter min mening må man bo i samme område også)

Selvfølgelig er det ønskelig at mor og far har en bra tone og evner å samarbeide.

Blondie skrev:

Da er vi uenige.
Uansett ville det vært umulig for oss å bestemme hvem som da skulle vært dette faste hjemmet.
Jeg er også uenig i at det blir som en kasteball, jeg har sett mange varianter av 50/50 som har fungert utmerket. Det krever en del av foreldrene, men for mine barn er jeg overbevist om at det ville vært den beste løsningen.

Enig med Blondie. Hvorfor i alle dager er barnet mer en "kasteball" om han/hun bor en uke på hvert sted, enn om han/hun må flytte hit og dit annenhver helg og en gang i uka? Men denne diskusjonen gidder jeg ikke gå tungt inn i en gang til. Får nøye meg med å nok en gang innse at fordommene er store når det gjelder 50/50-løsninger.

Skremmern skrev:

Eh, jo. Det har ingenting med om samarbeidet fungerer eller ikke. En 50/50 ordning betyr at barnet bor en uke hos mor, og den neste hos far.

Selvsagt, men det betyr ikke at barnet må føle seg som en kasteball. Jeg vet at mange barn har dårlig samvittighet fordi de føler de tilbringer altfor lite tid med en forelder, og ønsker å se den andre forelderen mere. Noe som er vanskelig å gjennomføre når f.eks. mor har hovedomsorgen og forholdet foreldrene mellom er dårlig. Jeg har bodd hos min far, og det har vært helt greit, men for meg hadde 50/50 vært mye bedre, om jeg hadde fått velge.

Maximillia skrev:

Enig med Blondie. Hvorfor i alle dager er barnet mer en "kasteball" om han/hun bor en uke på hvert sted, enn om han/hun må flytte hit og dit annenhver helg og en gang i uka? Men denne diskusjonen gidder jeg ikke gå tungt inn i en gang til. Får nøye meg med å nok en gang innse at fordommene er store når det gjelder 50/50-løsninger.

Fordi da har barnet et fast hjem =stabilitet.

Bundbury skrev:

Jeg tror nok samfunnet fordømmer en mor som flytter ut og overlater omsorgen til far såpass sterkt at det er noe som ofte er veldig gjennomtenkt. Å innse at far kan være en bedre omsorgsperson enn en selv er modig.

Det trenger ikke nødvendigvis være at mor innser at far er en bedre omsorgsperson. I mitt tilfelle var det rent praktiske grunner til at mor valgte å flytte og la barna bli boende igjen i huset hos far. Mor ville ikke kunne beholde huset og både mor og far ønsket at barna skulle bo der de alltid hadde bodd. Mor flyttet i leilighet i gangavstand fra gamlehuset.

Jeg kan ikke huske en eneste gang at denne ordningen ble fordømt av samfunnet. Først når jeg leser slike tråder som denne så innser jeg at jeg kan ha gått glipp av noe.