Dagens besteforeldre - egotrippere?

007 skrev:

Hos oss vet ikke den ene besteforelderen engang hvor gammel barnebarna er.

Hos oss ble ikke den ene besteforeldren fortalt at oldebarnet var født.

Jeg sluttet å huske hvor gammel jeg er etter at jeg fylte 40. Jeg vet sånn ca, men må alltid regne for å være helt sikker. Jeg tuller ikke.

Jeg sier også alltid feil om en av ungene, som er født sent på året. Jeg har en tendens til å si hvor gammel hun blir dette året og glemmer at det er lenge til hun faktisk fyller år.

Om artikkelen HI viser til: Sutrete og generaliserende basert kun på egne forventninger. Påstanden om at besteforeldre generelt bruker mindre tid på barnebarna nå enn før stemmer heller ikke. I hvert fall hvis de undersøkelsene andre innlegg viser til stemmer. På individ/familienivå vil selvsagt alle varianter, også de ekstreme ytterpunktene dukke opp.

På det personlige nivå: Aldri i verden om jeg hadde brukt så mye tid på Mutter'n nå om det ikke var for at det alltid var selvsagt for henne å bruke tid og krefter på oss og barnebarna, når det passet. Og for Mutter'n passet det veldig ofte. Dessuten er hun stort sett hyggelig å være sammen med.

Vi er selv besteforeldre nå. Mellomste forventer ikke at vi stiller opp, men det gjør vi jo gjerne når vi kan. Og ja, vi har trådt til for å få puslespillet mellom permisjonslutt og barnehagestart til å gå opp. De forventet det ikke, vi tilbød oss. Premien var halvannen uke bare oss tre i Nordhuset.

007 skrev:

Hos oss vet ikke den ene besteforelderen engang hvor gammel barnebarna er.

Mine foreldre glemmer stadig vekk hvor ganmel både jeg og barna er. Men det er da høyst til stede i livene våre, altså.

Og så må jeg innrømme at jeg stusser litt over hvor indignerte en del av dere er over kronikken i HI.

Gaia skrev:

Og så må jeg innrømme at jeg stusser litt over hvor indignerte en del av dere er over kronikken i HI.

Mens jeg forstår godt at mange synes kronikkforfatteren er sutrete. Hun synes det er urimelig at besteforeldrene drar på ferie om sommeren (i all verden, de må da få dra på ferie om sommeren de også, som alle andre!), hun sutrer over at det er slitsomt å ha barn, hun sutrer over at barnehagen holder stengt for lenge, hun sutrer i det hele tatt over det meste, og hevder omtrent å ha fasiten på hva som må kunne kreves av besteforeldre. Det må da gå an å nærme seg et slikt spørsmål på en mer konstruktiv og mindre sutrete måte, synes jeg.

Vi har hatt besteforeldre som har vært og er interessert, men fordi vi har hatt behov for mye hjelp, har vi i 9 av 10 tilfeller (og vel det) brukt fast, betalt barnevakt. Fordi vi har mulighet til det i budsjettet (men ja - det er penger som kunne vært brukt til noe annet enn barnevakt, så det er snakk om prioritering) og da har vi synes det var viktig at forholdet mellom besteforeldre og barnebarn er etter lyst og ikke oppleves som plikt og strev. Det er et ansvar vi som foreldre har, også.

Det er andre foreldre som ikke har det utgangspunktet, foråsiresånn, selv om de sitter godt i det. Har opplevd å bli bedt av besteforeldre å bli avlastet i deres pass av andres barn fordi de er helt utslitt, i det som skulle være min ferie med mitt barn. Der synes jeg det ikke bare er å spørre og håpe besteforeldre sier ja, man kan vurdere litt selv også om det kanskje er en god ide å spørre andre, evt betale en barnevakt, og i hvor stor grad andre egentlig skal ha ansvar for ens prioriteringer av ferieaktiviteter. Det kan selvfølgelig være kjipt å måtte dele opp ferien, at ikke alle kan ha ferie samtidig osv., men sånn er det en periode av livet for mange. Noen har veldig høye forventninger til hva andre skal bidra med til deres familie, noe kronikken også viser. En ting er at ting kan skje i et liv, med sykdom, arbeidsløshet og andre uforutsette ting, og at man trenger hjelp - men de som sutrer er ofte mennesker som har et "rikt liv", som blir bremset i sin livsutfoldelse..

Vi hadde besteforeldre som stilte opp da vi var små, er mitt inntrykk, men mine besteforeldre jobbet begge to og bodde i en annen by, så vi var nøkkelbarn og hadde praktikant og var alene og passet oss selv osv. Det var et barneunivers ute som foreldrene i liten grad var delaktig i, og det var ikke mye oppfølging av aktiviteter og den slags. Det er en glorifisering av gamle dagers barndom som det ikke nødvendigvis er belegg for.

Madicken skrev:

Mens jeg forstår godt at mange synes kronikkforfatteren er sutrete. Hun synes det er urimelig at besteforeldrene drar på ferie om sommeren (i all verden, de må da få dra på ferie om sommeren de også, som alle andre!), hun sutrer over at det er slitsomt å ha barn, hun sutrer over at barnehagen holder stengt for lenge, hun sutrer i det hele tatt over det meste, og hevder omtrent å ha fasiten på hva som må kunne kreves av besteforeldre. Det må da gå an å nærme seg et slikt spørsmål på en mer konstruktiv og mindre sutrete måte, synes jeg.

Det hun skriver er jo at besteforeldrene ikke har tilbragt en eneste dag sammen med barnebarna på TRE sommerferier. Man er temmelig blottet for empati om man ikke skjønner at det er vondt. Dersom det stemmer synes jeg hun har all mulig grunn til å være skuffa, såret og forbanna.

Før jeg traff mannen min har jeg alene med sønnen min i seks år. Og som sagt har jeg veldig lite familie, derfor var det veldig ofte bare han og meg. Etter at jeg traff mannen min og blitt inkludert i familien hans, har jeg også oppdaget hvor ekstremt mye avlastning det faktisk er i at det er andre voksne sammen med oss. Selv om det er jeg som har ansvaret, selv om sønnen ikke er alene med dem, så er det utrolig mye hjelp i bare det at han har andre å snakke med, andre som kan underholde og ikke minst andre jeg kan snakke med.

Jeg skjønner godt at hun synes det er sårt, men det gir henne jo ikke noe mer rett til å diktere besteforeldrenes liv. De må jo få velge selv, selv om det er en kjip konsekvens at de da prioriterer bort barnebarna. Jeg har som sagt en slik bestemor, det har jo resultert i at jeg sjelden besøker henne nå i alderdommen. Ikke for å ta igjen, men fordi hun havner langt nede på prioriteringslista.

Gaia skrev:

Mine foreldre glemmer stadig vekk hvor ganmel både jeg og barna er. Men det er da høyst til stede i livene våre, altså.

Og så må jeg innrømme at jeg stusser litt over hvor indignerte en del av dere er over kronikken i HI.

Kan du forklare hva det er du stusser over?

For eget vedkommende kan jeg bare si at jeg er langt fra indignert, hun mistet eventuell oppriktig engasjement hos meg ved dette utsagnet

Besteforeldre som bruker tid sammen med barnebarna ser ut til å være en utdøende art i dagens samfunn

Hun underbygger ikke sine påstander på noen måte som gjør at man sitter igjen med sympati eller forståelse av at dette er en generell samfunnstrend.

Blondie skrev:

Jeg skjønner godt at hun synes det er sårt, men det gir henne jo ikke noe mer rett til å diktere besteforeldrenes liv.

Dersom det å ytre egne meninger skal være forbeholdt de som har reell rett til å utøve makt, har vi et alvorlig demokratisk problem. Hun dikterer virkelig ingen, hun beskriver noe som for henne, med rette gitt at det er korrekt fremstilt, er vanskelig.

Spørsmålet er vel heller om noe som fremstår som et personlig problem for forfatteren og ikke et problem på samfunnsnivå bør får spalteplass på denne måten, men personlig mener jeg vi bør ha høy takhøyde også for personlige ytringer. Også kan vi heller møte dem med forskning.

Jeg leste kronikken mest som en veldig sårhet over at foreldrene ikke prioriterer en relasjon til barnebarna, med en bibemerkning om avlastning, og så var den dustete generaliseringen om "besteforeldre nu til dags" lagt til på en måte som virket som om den nesten var bestilt, eller den kom som resultat av at det er ENDA sårere å ikke bli prioritert dersom det ikke er VANLIG en gang. Et samfunnsproblem er det lettere å ikke ta så personlig, tross alt.


Generelt så bruker jo besteforeldre nå MER tid på barn og barnebarn, både med praktisk hjelp og hyggelig samvær, uten at det hjelper dem som ikke får det, så veldig. Det henger sikkert sammen med at foreldre generelt er involvert i barns liv etter at de blir voksne, mer enn før. Den romantiserte gammeldagse storfamilien tror jeg ikke har vært så kjempevanlig. Folk reiste ut i verden da de ble konfirmert. For akkurat odelsgutten som etter hvert overtok gård, så var det besteforeldre på tunet, men ellers var det vel ikke så mye "one big happy family" så mange steder, var det? Og ofte hadde de eldre både dårligere helse og/eller mer arbeid og strøk med ganske unge, så de hadde langt mindre mulighet til å bidra også.

Jeg hadde et godt forhold til mine farsside-besteforeldre, men de hjalp aldri til, med barnevakt eller barnepass eller annet. Bestefar og morfar hjalp pappa med husbygging da jeg var baby, da.. De fikk besøk og kom på besøk. Mormor og morfar bodde 200 meter unna, og jeg så dem mye, men jeg kan ikke huske at de hjalp til eller satt barnevakt eller noe sånt en eneste gang. Tror ikke ideen falt dem inn en gang. Tror bildet var ganske likt for min mann.

Mine foreldre har adoptert ganske samme måte å være besteforeldre på: De kommer på besøk og er på besøk, er åpenbart og tydelig glade i barnebarna, men vet ikke helt hva de skal GJØRE med dem, tror jeg. De bare liker å SE dem.



Basert på folk rundt meg og folk i denne tråden, så tror jeg ikke det er kausalitet mellom travelhet og at man stiller opp. Noen får til både reiser, verv, jobb og å hjelpe barnebarn, noen har ikke kapasitet/evne/lyst til noen av delene, noen prioriterer seg selv først, noen prioriterer barn og barnebarn først, noen balanserer.

Det er kapasitet og vilje det står på, tror jeg.

Input skrev:

Det hun skriver er jo at besteforeldrene ikke har tilbragt en eneste dag sammen med barnebarna på TRE sommerferier. Man er temmelig blottet for empati om man ikke skjønner at det er vondt.

Dersom de sjelden eller aldri treffes, skjønner jeg at det er vondt. Men dersom det er sånn at de treffes ellers i året, men er opptatt på hver sin kant i sommerferien, synes jeg hun sutrer og generaliserer (og dette sier jeg uten skam over å skulle mistenkes for å være blottet for empati). Hun klager over at hun er sliten i ferien, og venter på at barnehagen skal åpne, men det er virkelig ikke besteforeldrenes problem.

Madicken skrev:

Dersom de sjelden eller aldri treffes, skjønner jeg at det er vondt. Men dersom det er sånn at de treffes ellers i året, men er opptatt på hver sin kant i sommerferien, synes jeg hun sutrer og generaliserer (og dette sier jeg uten skam over å skulle mistenkes for å være blottet for empati). Hun klager over at hun er sliten i ferien, og venter på at barnehagen skal åpne, men det er virkelig ikke besteforeldrenes problem.

Helt enig! (Også muligens blottet for empati.)
De fleste har sommerferie 3-4 uker. Om man feks reiser på forskjellige tidspunkt eller er på langreise, så er det lett for at kabalen ikke går opp.
Vi er ofte 3 uker på farten om sommeren. Om jeg får barnebarn og om de har ferie samtidig med oss, så får vi ikke sett dem i ferien. Men sommerferien er jo super med at foreldre og barn endelig har fri og tid sammen.

Og det er jo 11 måneder igjen av året?

Nei, jeg leser det sånn at forfatteren sutrer over manglende avlasting.

Det er forresten ikke slik at de som får/krever mest barnepass av bestemor er de som besøker henne oftest på sykehjemmet. Har jeg hørt.
Så jeg tar også det innlegget som sutring.

Har også sett noen menn i kommentarfeltet som spør om ikke denne damen har en far som tar sin del. Om han slipper til hvis de bor sammen, eller om de er skilt så bør hun gå for 50/50 så det ikke blir så slitsomt.

-ea- skrev:

Det er forresten ikke slik at de som får/krever mest barnepass av bestemor er de som besøker henne oftest på sykehjemmet. Har jeg hørt.
Så jeg tar også det innlegget som sutring.

Jepp, det stemmer her. Jeg kommer fra en søskenflokk med stor aldersspredning, der de eldste som fikk barn først har fått hjelp og avlastning med unger fra her til evigheten, mens de (vi) som fikk sent ikke har fått, pga helsetilstand hos besteforeldre.

Jeg lover at innsatsen for å bistå de samme foreldrene med helseutfordringer ikke henger vagt sammen med hvor mye hjelp man har fått av dem selv.

Det samme gjelder flere i omgangskretsen min. Det er ingen sammenheng mellom antall timer lagt ned i avlastning og hjelp som gis når det går andre veien.

Man skal jo heller ikke se bort fra at en furten kravmentalitet i seg selv kan gjøre at besteforeldre ikke orker så mye samvær.

Jeg vet jo at jeg blir mye mer positivt innstilt til voksne barn som respekterer at vi har et eget liv og gjør egne valg. Å være forurettet for at andre ikke tar ansvar for deres barn, synes jeg ikke er det beste utgangspunkt for hyggelig samvær mellom generasjonene.

Når det er sagt, så mener jeg at vi (som når har til sammen fire barnebarn) bruker både tid og penger og ferietid og annen fritid til mye samvær med disse barna. Vi har vært barnevakt og hjulpet med annen logistikk innimellom. Men vi har mest fokus på at vi skal ha det hyggelig sammen, både store og små.

Våre barn er 32,22,15 og 9, barnebarna er 8,5 og 2.
I vår familie er oldeforeldre de nye besteforeldre.
Vi hjelper eldste og eldste hjelper oss. Nett nå er vi i leos med vår 32,15 og 9 åring,samt 32 åringen,hennes mann og deres tre på 8,5 og 2. Sammen med svigerinne,mann og tantunget på 9 og 7. Campingferie med to vogner og en bobil. Alle likestilte heldigvis.
Vi er nok ikke noen supre avlastende besteforeldre. I tillegg bor vi en dagsreise fra hverandre,mn vi reiser op ferier sammen,og hjelper hverandre.

Jeg syns også det er rimelig at fokus er mer på hygge enn nytte. Hvis man både kan og vil hjelpe voksne barn med å få til sitt eget liv så er det selvsagt fint og raust, men det er ikke noe man bør regne med, tenker jeg. Håpe og ønske seg, men ikke regne med. Men det er rart og trist og ikke noe å "regne med" om besteforeldrene rett og slett ikke vil ha en relasjon med barnebarna, eller prioriterer alt annet høyere.

Polyanna skrev:

Jeg syns også det er rimelig at fokus er mer på hygge enn nytte. Hvis man både kan og vil hjelpe voksne barn med å få til sitt eget liv så er det selvsagt fint og raust, men det er ikke noe man bør regne med, tenker jeg. Håpe og ønske seg, men ikke regne med. Men det er rart og trist og ikke noe å "regne med" om besteforeldrene rett og slett ikke vil ha en relasjon med barnebarna, eller prioriterer alt annet høyere.

Det er jeg HELT enig i. Det er jo dessverre ikke alle familier hvor alt er skjønt og nært og enkelt.

Min eldste har hatt unge, veldig deltakende besteforeldre. Siden vi somlet med å få pøbelprinsessen, har det vært litt mindre turer alene med besteforeldre for henne, men vi har alltid vært mye sammen.

Min eldste som nylig har blitt mamma (til MITT barnebarn ) har masse minner om kvalitetstid med sine besteforeldrene.

Vi har jo allerede fire i bonusfamilien, og jeg gjør en innsats for å ha en fin relasjon til alle, bonus eller ei. Men vi har jo et liv med jobb og egne interesser og hobbyer og tar oss tid til det også. Hvis noen hadde forventet at jeg droppet koret mitt for å være bestemor på en fast dag, hadde jeg sagt nei. 🙂

En ting jeg gleder meg til når barna flytter ut etter hvert ( , men man må jo finne lyspunktene) er nettopp det å slippe "faste dager" - å kunne være spontan. Jeg er en veldig fleksibel person og er mye flinkere til å ta ting på sparket enn planlagt. For meg ville det derfor sittet langt inn å ha fast hentedag i barnehagen en dag i uken, mens jeg antagelig ville vært en superfleksibel og lett-å-be-ressurs for de mer spontane behovene. Så barna bør finne seg en partner med superstrukturerte planleggingsforeldre, slik at svigersene kan stille med forutsigbar hjelp, mens jeg stiller på snu-seg-rundt-tingene.