Dømme "tikkende bomber" på mistanke?

http://www.dagbladet.no/2011/06/07/nyheter/utviklingshemmede/kriminalitet/tvungen_omsorg/politikk/16811402/

Hva er egentlig riktig håndtering av "tikkende bomber"? Dere er kloke mennesker, og jeg blir ikke enig med meg selv. Opplys meg?

Dette er veldig veldig vanskelig. Prinsippielt så mener jeg at man ikke man dømme noen uten at de faktisk har gjort en forbrytelse. Det blir jo et rettsprinsipp som ikke hører hjemme noe sted. Mange vil nok falle inn under denne kategprien, men som aldri allikevel vil gjøre noe såpass drøyt som drap.

Det man heller må fortsatt strebe etter er en god overgang fra barn til voksen i hjelpeapparatet. Mange i denne gruppen "glir unna" og er heller ikke mottagelig for hjelp. De møter ikke opp, flytter mange ganger, preget av rus og blir gående mellom mange instanser. Det kreves et voldsomt apparat rundt og dersom personen da er litt unnvikende så blir det veldig vanskelig og de seiler ofte sin egen sjø. Det er veldig vanskelig å tvangsinnlegge folk idag og det er forsåvidt bra, men kanskje burde det vært gjort noe der? Og da tenker jeg først og fremst på psykiatrien. Gjentatte voldsdommer, rus, arbeidsledighet osv gjør jo at man lever litt på utsiden av samfunnet og det er vanskelig å hanke dem inn igjen. Det er lange ventetider og ting tar generelt tid. Det må i såfall satses mer på psykiatrien for at dette skal bli mulig å gi bedre og tettere oppfølging. Det finnes ofte mange tiltak og tilbud, men det er vanskelig når de som kanskje trenger de mest ikke er i stand til å bruke dem. Økt samhandling, ansvarsfordeling og mer ressurser inn i apparatet hadde vært bra og sikkert hjulpet en del, men noe av dette kommer man nok heller dessverre ikke utenom.

Jeg mener at man generelt bør åpne opp for en større bruk av tvang innen psykiatri/omsorg, ikke nødvendigvis bare for mennesker med psykisk utviklingshemming.

Ellers så bet jeg meg merke i at leder av Norsk forbund for utviklingshemmede sa at de som begikk drap var de heldige - jeg håper det bare var en uheldig formulering.

http://www.aftenbladet.no/lokalt/stavanger/Kvinnene-forklarte-seg-som-barn-2821277.html

To av de som var med på dette drapet, har en lettere psykisk utviklingshemming og har forklart seg i retten. Det er veldig lett å tenke seg at hele situasjonen kunne vært unngått om de hadde hatt en annen/bedre oppfølging i tiden før mishandlingen. Det er jo helt vilt at mennesker som åpenbart ikke klarer seg selv ikke har bedre tilsyn enn at de klarer å mishandle noen til døde?

Og det får meg til å lure på det Darth skriver om at de som begår drap er de heldige - for jeg ser ikke for meg at det er alle som "faller utenfor" som er så veldig flinke til å skikke seg selv heller det åpnes jo for uendelige muligheter både når det kommer til vanskjøtsel av seg selv og for misbruk av alle slag.

Man kan kanskje komme et stykke på vei med å tette hullet mellom ikke straffetilregnelig/soningsdyktig og klar for tvangsinnlegging. At f.eks de som bedriver gjentatt småkriminalitet men ikke kan dømmes, kan ilegges behandling/forvaring av varighet tilsvarende straffen de skulle hatt om de kunne fengsles. Ellerno?

Noe av problemet her ligger jo i at oppfølgingen er frivillig. De som da er i grenselandet mellom de fullt funksjonsdyktige og de som har verge etc. har jo rett til å bestemme hva de vil ta i mot eller ikke også - det er ikke alltid sånn at det har manglet på tilbud, men like mye at man ikke ønsker hjelp. Det er her jeg syns man kunne hatt større muligheter til å bruke tvang.

Jeg er også enig med shute som sier at de som driver gjentatt småkriminalitet og som ikke kan dømmes burde kunne idømmes en eller annen form for omsorg i stedet for den straffen de skulle ha hatt.

Personlig er jeg for mer tvang enn det er innenfor psykiatrien i dag. Jeg synes at tidligere var det for mye tvang, og nå er det for lite. Det er lett av pendelen svinger for mye frem og tilbake.

Men de kan selvfølgelig ikke dømmes juridisk i et rettsapperate før det er begått en kriminell handling. Jeg er også litt usikker på hvordan man per i dag finner ut om folk er strafferettslig tilregnelig? Jeg mener at dette avgjøres av sakkyndig - psykolog, lege eller psykiatriker (avhengig av hva som er grunnen til at folk skal vurderes. Mener at leger vitner om feks folk som har drept andre i søvne etc? Eller mulig jeg roter?)

Akkurat den tortursaken i Stavanger kunne jeg ha vært med på selv. Hadde jeg vært gravid og blitt truet så kraftig som det virker som om kvinnen som er tiltalt hadde vært, så kunne jeg sikkert ha gjort forferdelige ting. (Jeg håper jo at jeg hadde hørt varselklokkene kime overdøvene før jeg hadde havnet i en slik situasjon slik at jeg aldri hadde havnet der, men det er jo i og for seg en annen sak. Og kanskje den biten som feilet hos kvinnen som er tiltalt?)

Jeg tenker at det er i overgangene mellom de ulike tjenestene svikten foregår.
Når en person har en utviklingshemming, et rusproblem, psykiske problemer, voldelig atferd, hvem har egentlig hovedansvaret da?

Det fins ingen lette løsninger i disse sakene, og erfaringsmessig så vil de aller fleste instanser bare skyve på ansvaret (jeg har jobbet i sosialtjenesten).
F.eks hjelper det ikke at sosialtjenesten stiller opp med bolig og booppfølging, viss ikke psykiatrien og rusomsorgen kan stille med tilbud (eller de krangler om hvem som skal stille med tilbud).

Det er veldig lett å gå i sirkelgang rundt disse personene;
"nei, først må han ha rusbehandling før han kan nyttiggjøre seg tilbudet vårt",
"nei, først må han få bolig før han kan få tilbud om arbeidstrening",
"nei, først må ha få noe meningsfylt å drive med før han kan klare å avruse seg",
"nei, han kan ikke få bolig før han har avruset seg".

Og det er utrolig mye draing og sliting mellom etatene om hvem som skal ha ansvaret. Selv i saker hvor man blir enig om ansvarsfordelingen er man jo nødt til å få tiltakene til å fungere, og det gjør de ikke alltid.

Kanskje dette var veldig pessimistisk skrevet, for jeg har jo tro på at viss man klarer å bli enig om de grunnleggende tingene så har man kommet et stykke på vei. Så jeg har kanskje mer beskrevet hvordan det kan bli slik som beskrevet i artikkelen, og ikke besvart spørsmålet helt enda.

Nei, jeg mener ikke at man kan dømme "tikkende bomber" på mistanke til soning. At man får straff fordi samfunnet har sviktet deg totalt er ikke riktig.
Dersom man er en fare for seg selv eller andre kan man pr i dag legges inn på tvang, og det er vel her man må se på hva tvangsbehandling kan/skal innebære. Slik det er nå har jeg en oppfatning av at det skal lite bedring til før man slippes rett ut igjen. Da er det jo helt fånyttes å ha hatt en person inne i 3 uker, viss alt går tilbake til "normalen" etterpå.

Liker heller ikke koblingen opp mot psykisk utviklingshemmede, det fremstår i artikkelen som om de er mer tikkende bomber enn andre, og det tror jeg ikke er reelt.

Jeg er for å prøve å tette de huller man kan, ved å ha økt fokus på et helhetlig tilbud, men tror ikke at vi kan forsikre oss mot at slike grusomheter kan skje.

Nå må jeg spørre litt dumt, håper det er greit.

Jeg forstår det slik at problemet er at de som dømmes til tvungen omsorg (altså som har begått alvorlig kriminalitet og har en IQ under 55) ikke blir ivaretatt.

Siden dette ikke fungerer i for mange tilfeller, foreslår Eriksson at man kan "dømme" personer man tror vil begå alvorlig kriminalitet i fremtiden - men hittil ikke har gjort det - til tvungen omsorg? Da lurer jeg på hvorfor psykisk utviklingshemmede trekkes frem. Hvorfor akkurat denne gruppen? Dersom noen vil foreslå noe slikt bør vel det gjelde alle personer i samfunnet som antas å kunne være farlige? Og det ville jo vært en helt hinsides idé.

I tillegg lurer jeg på hvorfor han ønsker å få flere over i tvungen omsorg tidligere, dersom dette viser seg å allerede fungere dårlig.

Setter pris på om noen gidder å opplyse meg og forklare litt, jeg henger som dere sikkert ser ut ifra det jeg har skrevet over, ikke helt med.

Jeg skjønner heller ikke koblingen helt, Olive Oyl.
Jeg oppfatter det som om koblingen er til den saken som er oppe i retten nå, hvor en mann ble torturert og drept, og hvor flere av de involverte (om jeg har skjønt det riktig) hadde en lettere psykisk utviklingshemming.

Najade skrev:

Jeg skjønner heller ikke koblingen helt, Olive Oyl.
Jeg oppfatter det som om koblingen er til den saken som er oppe i retten nå, hvor en mann ble torturert og drept, og hvor flere av de involverte (om jeg har skjønt det riktig) hadde en lettere psykisk utviklingshemming.

Ja, men den antatte "hovedmannen" var ikke utviklingshemmet, men skal derimot ha en alvorlig personlighetsforstyrrelse.

Her er en artikkel om samme tema, publisert nå nylig. Der står det at kommunen har mulighet til å bruke tvang overfor personer med psykisk utviklingshemning, og at dette er hjemlet i lov om sosiale tjenester, kapittel 4a: rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. Psykologspesialisten som intervjues i artikkelen mener altså at kommunene ikke vet at de har denne muligheten, eller ihvertfall ikke har utredet personene det gjelder slik at man kan vurdere hvorvidt det er hjemmel i lov eller ikke.